Vernepleierens manglende studiepoeng i saus og gardiner?

Stue med sofa og turkise puter
Image by StockSnap from Pixabay

«Er det en ting som vernepleieren får kritikk for ute i tjenestene, så er det ikke manglende faglighet og kompetanse, men heller at sausen ikke er noe god, eller at gardinene ikke matcher sofaputene.» sier vernepleier og kollega på USN, Anne Grete Lund. Vi sitter på kontoret mitt og diskuterer FO (2021) sin nye rapport «Det som skal til – En undersøkelse om faktorer med betydning for rekruttering av vernepleieren», som viser til at det kun er 60 prosent av vernepleiere som oppgir at utviklingshemmede er brukergruppen de jobber med. På andreplass kommer tjenester til personer med psykiske lidelser og så personer med rus/avhengighetsproblematikk.

Rapporten viser også at det som er viktigst for at vernepleiere skal jobbe direkte i tjenester til utviklingshemmede faktisk er faglig tilhørighet og faglige utfordringer. Er det slik at vår faglighet forsvinner, og samtidig vårt ønske om å jobbe i typiske bofellesskap, i forventinger om hjemmelagd mat fra bunnen av og renholdsrutiner basert på strenge normative renholdsstandarer? Der personalmøtene brukes til å drøfte husholdningsrutiner og bruk av grønnsåpe, fremfor faglige drøftinger der alle kan bidra med sin yrkesspesifikke kompetanse?

Problemstillingen som jeg skisserer, kan jeg finne igjen fra egen yrkespraksis gjennom flere år og tematikken fengslet meg så mye at jeg ville gjøre et større arbeid for å belyse dette. Veien videre var å gå til litteraturen for å se hvordan dette var beskrevet, men der var det lite. Såpass lite at jeg ble bekymret over om det kun var jeg som hadde egen erfaring om dette og at det ikke lengre var et utbredt problem. Så neste arbeidsdag ble en dag med mange telefoner til vernepleiere for å finne ut hvilke erfaringer de har rundt tematikken.

«Lukter det grønnsåpe når kveldsvakta kommer på jobb, da vanker det ros på overlapp»

I samtaler med vernepleiere, både kollegaer som gjør feltarbeid, og andre som jobber både som enhetsledere og som vernepleiere «på gulvet», fikk jeg stadig bekreftelse på fenomenet jeg beskrev. Alle hadde en relasjon til «husmødrene» som jobbet i boligen. De som la sin ære i solid matlaging fra bunnen av og som var gode på å føre vaskeskjema som skal følges av alle som er på jobb.

Dette gir jo både humoristiske, men også gode assosiasjoner når jeg mimrer tilbake til min egen arbeidserfaring. «Flesk og duppe» var en helt ukjent matrett for meg, men gud så godt. Så flott å komme på jobb og vite at maten har god kvalitet, og at noen tar ansvar for at renholdet er gjort etter alle kunstens regler. Gjerne med god gammeldags grønnsåpe.

For det er ikke slik at det estetiske, renholdet, hygienen og god sunn mattradisjon er en uting. Det er derimot veldig viktig! Men hva kan skje når dette overskygger det andre faglige arbeidet som skal utføres? Når personalmøtene primært handler om vaske- og handlerutiner, om klær som ikke er brettet skikkelig og om hvem det var som tok opp brød sist. Når dette gjør at faglig diskusjon og drøfting av etiske utfordringer havner som «eventuelt» på sakslista, og som regel utgår når man på slutten av møtet får dårlig tid? Kan det da tenkes at denne arbeidsarenaen for vernepleiere, tjenester direkte til utviklingshemmede i bofellesskap, over tid ikke er like spennende og utfordrende og at vi da trekker mot andre fagmiljøer? Fagmiljøer der det er en tydeligere rolle- og ansvarsfordeling basert på den formelle fagkompetansen man har opparbeidet seg gjennom skolegangen? Det er ingen studiepoeng i sauslagning eller husvask på vernepleierstudiene.

Derimot er dette faktisk fagkompetanse som andre yrker har. Man kan ta fagbrev som renholdsoperatør, som er en videregående utdanning over to år og med to år lærlingtid. Ernæring er også en egen utdanning. Her jeg sitter på kontoret mitt på USN ville kollegaene mine se rart på meg hvis jeg fant frem vaskemoppen for å ta en runde i fellesarealene og banket på nabodøren for å spørre om det passer at jeg tar en runde der også. Vi har differensierte oppgaver som er basert på hvilken fagkompetanse vi har, og dette er i større grad gjeldende innen nærliggende yrkesområder slik som rus og psykisk helse, og kanskje spesielt i sykehjem og sykehus.

Pleie- og husmorskulturen – en av fire idealtypiske kulturer i bofellesskap

Gjennom litteratursøk rundt problemstillingen dukket det opp en kilde som omtalte dette direkte. Christensen og Nilssen (2006) beskriver fire idealtypiske kulturer de gjennom sitt empiriske materiale har identifisert i bofelleskap; Pleie- og husmorskulturen, Institusjonskulturen, Profesjonskulturen og Den andre-orienterte kulturen. Kulturene er konstruert og finnes ikke i sin rene form og beskriver ikke praksis i et bestemt bofellesskap, men må forstås som fremtredende tendenser innenfor arbeidsfeltet.

Innen pleie- og husmorskulturen vil man finne ansatte som har praktisk orden, renslighet og sunnhet som verdier som settes høyt (Christensen & Nilssen, 2006). Den blir beskrevet som en kultur som oftere er å finne i bofellesskap som jobber med tjenestemottakere som har liten evne til å kommunisere egne ønsker og behov. Betingelsen for kulturen er ikke nødvendigvis å finne alene i store fysiske og psykiske funksjonshemminger hos den det gis tjenester til, men heller at makten i omsorgsrelasjonen er forskjøvet mot den ansatte. Det kan føre til at den som yter omsorgen fjerner sitt fokus fra individets personlige behov, og heller fokuserer på behov som ligger «utenfor» personen, slik som vask, renhold, pent brettet tøy for å nevne noe.

En slik forklaring på hva som kan være grunn til en slik kultur kan forstås, siden det vil kreve bevissthet om kroppslig kommunikasjon og kunnskap om den det gjelder for å få frem den andres ønsker, og for å kunne jobbe med beslutningstøtte innen denne målgruppen. I tillegg er det et arbeid som krever at man står i en uvisshet siden man i liten grad kan få innsikt i den andres verdier og ønsker og der det kan være et stort rom for feiltolkning (Demic & Gjermestad, 2021).

«Ville du latt det se ut slik hjemme hos deg?»

Setningen har jeg hørt som argumentasjon flere ganger, og jeg har kjapt tenkt «du skulle bare visst hvordan det kan se ut hjemme hos meg når ingen er på besøk…». Men jeg forstår kjapt at den som bruker denne argumentasjonen tydeligvis har det veldig ryddig i sitt eget hjem.

Tøssebro, 2019

Å arbeide med mennesker med store kommunikasjonsutfordringer vil ofte kreve stor refleksjon rundt egne holdninger og etiske vurderinger siden disse ofte kan bli overført til også å gjelde den andres holdninger og verdier. von Tetzchner og Jensen (1999) trekker frem hvor viktig etisk refleksjon og diskurser i fagfelleskap er, samt en bevisstgjøring av det asymmetriske forholdet man befinner seg i når man skal ta valg for andre basert på lav grad av kommunikasjon. Når personalmøtene i stor grad handler om praktiske gjøremål, og refleksjoner om etikk og diskurser i fagfelleskapet blir utsatt til møteslutt og frafaller, så vil dette være vanskelig å få til.

Jensen (1992) beskriver i sin doktorgradsavhandling «Hjemlig omsorg i offentlig regi: en studie av kunnskapsutvikling i omsorgsarbeidet» personalmøter der de praktiske gjøremål blir prioritert og der faglig refleksjon ikke får kommet frem i lyset. Hun beskriver også tilsvarende situasjoner der vaskerutiner og grad av renhet på fellesarealene er et stadig tilbakevendende tema som blir tillagt mye tid, der alle er enig i at det er viktig at det skal være veldig rent på «fellesen» men det fører ikke til endringer i praksis. Når det på det tredje personalmøte kommer opp på nytt blir det luftet muligheten for å ansette en vaskehjelp, men dette blir avfeid av lederen som kostnadskrevende siden de ansatte uansett er på boligen når beboerne er på jobb.

Boken har mange gode beskrivelser fra hverdagen i et bofellesskap, og det er slående hvor mange av disse 30 år gamle eksemplene som er like aktuelle den dag i dag. Flere eksempler på dette kan man lese i den nyere boken «Hverdag i velferdsstatens bofellesskap» (Tøssebro, 2019). Har hverdagen i bofellesskap endret seg så lite på 30 år? Hvis det er slik, kan man jo spørre seg om det kan ha sammenheng med den lave dekningen (10,7%) av vernepleiere i tjenesten, et tall som har vært tilnærmet like lavt siden 1977 (6,8%) (FO, 2020)?

For liten tid til vernepleie?

Eli Gunhild By, tidligere forbundsleder i Norsk Sykepleieforbund (NSF) skrev i 2019 et debattinnlegg med tittelen «For lite tid til sykepleie» (By, 2019) etter at en undersøkelse viste at 6 av 10 sykepleiere bruker daglig tid på oppgaver de mener andre burde utføre (Bergsagel, 2019). Øverst på listen over oppgaver som de mener stjeler tid er renhold, mat og måltider. By mener at disse ikke-pasientnære oppgavene er med å stjele verdifull tid til det som er sentrale sykepleieroppgaver. Hun trekker frem at det er absurd at det er en sykepleiermangler, mens ressursene man har blir brukt til andre oppgaver.

På lik linje vil jeg argumentere at vi nå har rapporter som viser til at det er liten til ingen økning i dekningen av vernepleiere i tjeneste til utviklingshemmede de siste 40 årene og at Norge mangler mer enn 20 000 vernepleiere så er det på høy tid  å se om vi har riktig kompetanse til riktige oppgaver i tjenestene (FO, 2020).

Betyr det da at vi vernepleiere ikke skal vaske eller lage mat? Jo selvfølgelig, men det må være en del av formålet med tjenesten og basert på individets ønske og målsetning om utvikling og læring. Matlaging er en ferdighet og kjøkkenet er en arena for mye glede og utvikling. Nysgjerrighet for smaker, lukter, og kjøkkenbenken er en plass for gode samtaler om hva som har skjedd på arbeidstilbudet i dag eller bare lek og latter. Men da er ikke målet å lage mat i seg selv for å få i seg næring, da handler det om å skape noe sammen. Om å veilede og gjøre noe sammen med

På lik linje er renhold viktig. Både i fellesarealer og inne hos den enkelte. Men hva er formålet med vaskingen? At det skal være rent, eller at man skal trene på å klare denne ferdigheten selv?

«Her gjør alle alt» vs. «Rett kompetanse på rett plass»?

Johansen og Mjøen (2019) har sett på hvordan de ansatte i bofellesskap beskriver innholdet i sin yrkesutøvelse. Her trekker de ansatte frem hvordan arbeidsdagene blir altomfattende og at de har ansvar for det meste. Det er praktiske gjøremål og «at ting blir gjort» som står i fokus. Det kommer også frem av fokusgruppeintervjuene at det er liten forskjell på hvilke arbeidsoppgaver man har i hverdagen i forhold til om man har høyere utdanning eller ikke. Det blir heller fremmet som viktig at «her gjør alle alt». Dette vil kunne føre til at den yrkesspesifikke kompetanse den enkelte ansatte har ikke vil kunne komme til anvendelse.

Veileder fra Helsedirektoratet

Dette er nok i kontrast til hvordan vi kan se arbeidssituasjonen i andre arbeidssteder som vernepleiere grenser til faglig sett. Både sykehusene og i psykiatrien er det en større bevissthet rundt hvem som er kvalifisert til å gjøre hvilke oppgaver. Når jeg spør en bekjent som jobber på sykehus om hvordan ledige vakter blir lyst ut, så er det en klar avgrensing om det er en sykepleie-, eller en assistentvakt som er ledig. Det handler ikke om å fylle opp antall personer som mangler, men hvilken kompetanse som trengs på denne spesifikke vakten for å gjennomføre arbeidet som skal gjøres på en faglig forsvarlig måte der man sikrer rett kompetanse på rett plass.

I ferske veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming» kan vi lese at «Kommunen skal ha oversikt over kompetanse- og opplæringsbehov, sett opp mot brukernes behov for tjenester og de oppgavene som skal løses.» (Helsedirektoratet, 2021, s. 11). Veilederen skriver videre om viktigheten av å se bemanning opp mot behovet og at det er tilstrekkelig personell med fag- og yrkesspesifikk kompetanse. Dette kan se ut til å være i kontrast til en tanke om at «alle skal gjøre alt» og heller peker mot at kompetanse og arbeidsoppgaver skal høre sammen. For det første vil det kunne føre til bedre ressurs- og kompetanseutnyttelse, samt skape et arbeidsmiljø der faget står i fokus. For det andre lyder det også til å være en riktig retning for å fremme faglige miljøer slik som vernepleiere i FO sin undersøkelse ønsker.

«Kan du sveipe over leiligheten til Tore før han kommer hjem?»

Vi er jo alle enige om at det skal være rent inne hos han, men er det riktig at jeg som vernepleier skal bruke tid på dette når andre arbeidsoppgaver som jeg har yrkesspesifikk kompetanse på venter? For eksempel det langsiktige målet om at jeg og Tore en dag i fremtiden kan vaske litt sammen mens vi hører på musikk, ler sammen, og kan snakke litt om hans drømmer om å kunne reise til Syden en gang uten at resten av boligen er med.

Å sveipe over leiligheten hans mens han er på jobb tar 30 minutter. Å jobbe systematisk med å få oppfylle en av hans drømmer kommer til å ta lang tid. Det vil krever min teoretiske kunnskap og yrkesspesifikke ferdigheter samt min personlige kompetanse (Skau, 2017). Dette er kompetanse jeg har opparbeidet meg gjennom blant annet 3 år på vernepleierutdanningen og som jeg har videutviklet gjennom yrket mitt over flere år. Det er da jeg kan anvende min kunnskap om målrettet og systematisk miljøarbeid og jeg vil kjenne at jeg kan anvende min kompetanse i møte med en faglig utfordring. Er jeg heldig, så jobber det også andre med tilsvarende eller utfyllende kompetanse i bofellesskapet slik at jeg har noen andre som jeg kan trekke inn i drøftinger, og diskutere eventuelle etiske problemstillinger med. Det er nettopp disse punktene som FO sin undersøkelse retter fokus på   som faktorer som vil trekke vernepleiere til å jobbe i tjenester til utviklingshemmede.

Dagsplanen – Aktivitetsoversikt eller skjema over praktiske gjøremål?

Kommer Nils på overlapping og har hatt «hjemmedag» med Tore, og forteller at i dag dro de på stranden i stedet for å vaske leiligheten, spørs det om det ville falle i god jord med resten av personalgruppa. Tore kan vel dra på stranda på andre dager enn akkurat den dagen han skal være hjemme for å vaske leiligheten?

Det er flere som har sett på hvordan dagsplaner, turnus og miljøregler kan være noe som utfordrer og forstyrrer beslutningsstøtte og tar fokus vekk fra den enkeltes til tider spontane ønsker og individuell tilpasning (Demic & Gjermestad, 2021; Johansen & Mjøen, 2019; Magnus & Olsø, 2019). I eksempelet over, kan det hende at det på akkurat denne dagen var sol (en ofte sentral forutsetning for å ha en fin dag på stranda) samt at Tore så at det var nettopp Nils som var på jobb denne formiddagen. Nils og Tore jobber vanligvis ikke sammen, men Tore husker godt tilbake til da de begge var på Solgården i Spania for flere år siden. En av de opplevelsene som er betydningsfulle for Tore. Siden kommunen har hatt økonomiske innstramminger i det siste har slike individuelle turer stanset helt opp, og det har ikke lengre vært mulig for Tore å reise på ferie der han ønsker. Når Nils og Tore skal starte opp på vasken av leiligheten trekker Tore frem bildene fra Solgården og dette danner grunnlaget for felles mimring om turen. Så kommer dilemmaet opp, skal Lars nevne at de kan ta turen til stranden eller skal han være tro mot ukes- og dagsplanen som beskriver at leiligheten skal vaskes, klesvask settes på, og at Tore skal trene på å brette klær selv. Oppgaver som kan argumenteres til å kunne utsettes til å gjøres på en regnværsdag, en beslutning som nok de fleste som ikke bor i bofellesskap lett ville tatt.

«Så god saus du lagde» vs «Etter at du satte i gang de nye tiltakene ser vi jo at Tore blomstrer»

Hva har vi fokus på og hva gir vi annerkjennelse for i hverdagen i et bofellesskap? FO sin rapport sier at nesten 70% av vernepleiere opplever at deres vernepleierkompetanse er anerkjent (FO, 2021). Dette lyder jo veldig bra, og jeg håper også at man husker å gi annerkjennelse internt for gode fremskritt man har oppnådd etter arbeid basert på gode vernepleiefaglige prinsipper. Det kan være lett å gi ros for hverdagens praktiske oppgaver, og da glemme det arbeidet som legges ned hver dag av miljøterapeuter som bruker sin faglige kompetanse på noe av det som kanskje ikke gir resultater over natten eller ila en dag, men heller må sees over tid.

Avslutningsvis så vil jeg nevne at selv om jeg i dette innlegget argumenterer for mer tid til faglighet, differensiering av arbeidsoppgaver etter kompetanse, og en nedprioritering av vaskerutiner og brettekanter, så mener jeg at vi må være forsiktig med å trekke det for langt. De beste bofellesskapene jeg har jobbet på har vært til en viss grad preget av at «alle gjør alt» og et arbeidsklima som i liten grad er preget av hierarki. Et arbeidsklima der vernepleieren ikke blir oppfattet som en «fagsnobb» som ikke kan bidra til husvasken og kun maser om mer kontortid. Vi skal ikke glemme at vi har et felles mål og vi har alle forskjellig kompetanse som vi benytter inn i jobbene våre. Noen med formell kompetanse innen helse- og sosialfagene, noen med helt andre yrkesbakgrunner som f.eks. snekker, frisør med mere, og alle kommer også inn med sine interesser som bidrar til et variert tilbud til de vi gir tjenester til.

I et ønske om økt faglighet må vi ikke glemme å anerkjenne den brede kompetansen alle bidrar med, eller at vi alle har en personlig kompetanse som medmennesker som ønsker andre noe godt. Som en sykepleier med lang fartstid innen psykisk helsearbeids sa: «Jeg har aldri hørt om noen som har gått i stykker av vanlig prat. Men jeg vet om mange som har blitt dårligere av å ikke bli sett i det hele tatt» (Skatvedt & Norvoll, 2016, s. 131). Sitatet blir trukket frem når Skatvedt (2020) presenterer begrepet hverdagsresponsivitet og at vi gjennom et stadig jag etter mer kompetanse innenfor sektoren kan bli handlingslammet i møte med noen som trenger tjenester, også tjenester som handler om at noen responderer på deg i hverdagen, tar en kaffeprat med deg, eller slår av en prat i en pause mellom to arbeidsøkter på jobbtilbudet.

Dette er veldig viktig å huske, men jeg tror nok vi er langt fra dette siden det kun er 28,2% i tjenestene til utviklingshemmede som har universitets-/høyskoleutdanning på minimum bachelornivå (FO, 2020). Vi trenger absolutt flere med riktig fagkompetanse inn i tjenesten, og veien å gå bør være å svare opp det vernepleier selv oppgir som faktorer for at de i større grad skal jobbe i direkte tjenester til utviklingshemmede: Faglig tilhørighet og faglige utfordringer.

La oss gi vernepleier dette, og ikke nødvendigvis gjennom større enheter med argumentasjon i fagfellesskap, men kanskje heller gjennom å minske vernepleiernes fokus på saus og gardiner.

Kilder:

Bergsagel, I. (2019). 6 av 10 sykepleiere bruker daglig tid på oppgaver de mener andre burde utføre. https://sykepleien.no/2019/02/6-av-10-sykepleiere-bruker-daglig-tid-pa-oppgaver-de-mener-andre-burde-utfore

By, E. G. (2019). For lite tid til sykepleie. Sykepleien.no. https://sykepleien.no/meninger/nsf-innspill/2019/03/lite-tid-til-sykepleie

Christensen, K. & Nilssen, E. (2006). Omsorg for de annerledes svake : et overvåket hverdagsliv. Gyldendal akademisk.

Demic, S. & Gjermestad, A. (2021). «Å stå i det uvisse». Tidsskrift for omsorgsforskning, 7(1), 1-15. https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2021-01-04

FO. (2020). Ingen tid å miste (06/20). https://www.fo.no/aktuelle-brosjyrer/ingen-tid-a-miste-en-kartlegging-av-kompetansesituasjonen-i-tjenester-til-personer-med-utviklingshemming-article7820-1335.html

FO. (2021). Det som skal til – En undersøkelse om faktorer med betydning for rekruttering av vernepleiere (06/21). https://www.fo.no/aktuelle-brosjyrer/det-som-skal-til-en-undersokelse-om-faktorer-med-betydning-for-rekruttering-av-vernepleiere-article12237-1335.html

Helsedirektoratet. (2021). Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming

Jensen, K. (1992). Hjemlig omsorg i offentlig regi : en studie av kunnskapsutvikling i omsorgsarbeidet. I(Bd. 2). Universitetsforlaget.

Johansen, O. & Mjøen, O. M. (2019). Profesjonell yrkesutøvelse – styrt av dags- og ukeplaner. I J. Tøssebro (Red.), Hverdag i velferdsstatens bofellesskap. Universitetsforlaget.

Magnus, E. & Olsø, T. M. (2019). Retten til en hverdag med aktivitet. I J. Tøssebro (Red.), Hverdag i velferdsstatens bofellesskap. Universitetsforlaget.

Skatvedt, A. (2020). Bedringens sosiologi : om potensialet i hverdagslig samhandling (1. utg.). Fagbokforlaget.

Skatvedt, A. & Norvoll, R. (2016). Hverdagsresponsivitet – et situasjonelt perspektiv på omsorgsarbeid og eldre med psykiske helseproblemer. I C. B. Neumann, N. Olsvold & T. Thagaard (Red.), Omsorgsarbeidets sosiologi. Fagbokforl.

Skau, G. M. (2017). Gode fagfolk vokser : personlig kompetanse i arbeid med mennesker (5. utg. utg.). Cappelen Damm akademisk.

Tøssebro, J. (Red.). (2019). Hverdag i velferdsstatens bofellesskap. Universitetsforlaget.

von Tetzchner, S. & Jensen, K. (1999). Interacting with People who have Severe Communication Problems: Ethical considerations. International journal of disability, development, and education, 46(4), 453-462. https://doi.org/10.1080/103491299100434