«Samfunnets svake» – Vi må slutte å omtale deler av befolkningen som svake!

To hender verner over ikonet for funksjonsnedsettelse

Abid Raja får kritikk for å omtale deler av befolkningen som har funksjonsnedsettelser og de som faller utenfor, for de svake. Svake? Noen av de jeg kjenner som har funksjonsnedsettelser er virkelig noen av de sterkeste jeg kjenner. De som står opp hver morgen med en eller annen nedsatt funksjon som omgivelsene ikke har tilrettelagt for. Der det er et gap mellom individuell funksjon og det kravet som samfunnet har. Et gap som vi ofte kaller en funksjonshemming.

For de fleste av oss er det noe man slipper. Tenkt deg det, at du en dag våkner opp i et samfunn som har et krav til funksjon som du ikke kan leve opp til? At det er krav til to fullt fungerende bein for å komme seg inn på et toalett på kiosken du besøker, at det er krav til hørsel for å få med seg informasjon om at toget er forsinket. Vel.. Dette er ikke svake mennesker. Det er mennesker jeg ser opp til. Mennesker som er noen av de tøffeste jeg vet.

Tar vi et raskt søk på norske nyhetsmedier på trykk og på nett, ser vi at begreper som «svake grupper» og variasjoner av disse er brukt nesten 1000 ganger i 2020 , og ser vi på dette de siste 10 årene, ser vi at det er et godt etablert begrep.

Figur 1: «Svake grupper» og lignende ser ut til å være godt etablerte begreper i norske medier, her fra de siste 10 årene.

Jeg tror på ingen måte at kultur- og likestillingsministeren vår mener at dette er svake mennesker. Jeg tror det var en uheldig uttalelse, men likevel så er det verdt å stoppe opp å se på begrepsbruk. Hvorfor bruker vi de ordene og begrepene på andre slik som vi gjør, og hva kan det gjøre med oss? «De svake i samfunnet», hva kan det gjøre med oss? Kanskje det kan føre til en paternalistisk og nedlatende holdning ovenfor en gruppe mennesker? Eller kanskje det fører til at vi stakkarsligjør en del av befolkningen som er full av muligheter og ressurser. En del av befolkningen som kan, vil og ønsker å bidra på lik linje med alle andre. En del av oss. De av oss som har behov for tilrettelegging for å kunne yte. Noen mer enn andre. Men like mye – en del av oss.

«De av oss som…»

Faren ved å sette merkelapper på andre kan være at vi distanserer oss fra «dem». Det blir «de andre» i stedet for «de av oss som…». Det kan virke som lettere ordkløveri det jeg driver med der, men det var på en av paneldebattene på Arendalsuka der dette poenget kom frem. Hva hvis vi konsekvent endrer måten vi snakker om enkelte grupper i samfunnet på? At vi aldri snakker om «de andre», men heller om «de av oss som».

For litt siden lagde jeg en podkastserie i Sosialpodden om funksjonsnedsettelser. Der snakket jeg med flere mennesker som er på listen over mine forbilder i livet. Rolf Tore Kjæran, veteran fra internasjonale operasjoner som nå trenger av en større elektrisk rullestol for å komme frem. Finn Arild Thordarson som er døv og driver sitt eget firma. Torfinn Katla Opedal som er blind og bruker rullestol, har svart belte i Taekwon-Do og har sitt eget TED-foredrag. Er det disse svake menneskene man referer til?

Når «en av oss» blir litt som «en av de».

Jeg intervjuet også min tidligere kollega på Universitet i Sørøst-Norge, Fred Tore Henriksen som fikk endret livet sitt da han plutselig måtte amputere benet. I podkastepisoden snakker vi om hvordan enhver person bør være tilhenger av universell utforming og tilrettelegging, for man vet aldri når det skjer noe i livet som gjør at man har behov for dette. Vi tilrettelegger ikke for «de andre», men vi tilrettelegger for «de av oss som».

«De av oss som» plutselig tråkker feil i Oslos gater, knekker et bein i foten, og som må gå på krykker i 3-4 uker? Tilfeldighetene skulle ha det slik at jeg selv ble «en av de». En som kun for en liten del av livet sitt fikk en forbigående funksjonsnedsettelse. Jeg setter nå ufattelig pris på at det finnes døråpnere på de fleste dører. Kjenner jeg meg svak? Joda. Jeg er ikke vant til dette, og jeg vet det kommer til å gå over. Kanskje det er nettopp denne selvopplevde opplevelsen, det at jeg opplever meg selv som svak når jeg har vært utsatt for en ulykke og har behov for tilrettelegging, som vi så lett overfører til alle andre? Men her mener jeg vi gjør et stort feiltrinn.

Når en som blir kortvarig skadet sammenligner sin opplevelse med en person som har levd et helt liv med en funksjonsnedsettelse, så er denne forskjellen essensiell. Ved en kortvarig skade vil mine egne forventinger til funksjon, og mine evner og erfaringer til å tilrettelegge og meste være lav. En person som derimot har levd et liv med en funksjonsnedsettelse vil på sin side ha funnet mange kompenserende tiltak, skaffet seg nye evner, og funnet alternative måter å løse dagligdagse utfordringene på.

Legger man da denne forståelsen til grunn, på bakgrunn av et akutt funksjonstap til grunn, så vil sympati og en tanke om svakelighet komme frem. Legger vi heller til grunn de av oss som har livserfaringer med funksjonstap til grunn, så vil det kanskje heller fremme empati og annerkjennelse av ulike behov for tilrettelegging.

«Ta vare på», eller «legge til rette for»

Abid Raja sitt utsagn «det er viktig å ta vare på de svake individene i samfunnet vårt» eksemplifiserer hva som fort skjer når vi tenker på noen som «de svake» i samfunnet. Da er det lett å tenke at dette er mennesker som vi må ta vare på. Vise omsorg for. Dette kan vise til noen helt andre tanker enn om at man som samfunn legger til rette for.

Et behov for tilrettelegging som ikke er dannet på bakgrunn av en forståelse av at noen er svake her i samfunnet, men heller at vi er en variert befolkning der en stor andel av oss har behov for tilrettelegging for å fremme det vi er gode på, og det vi kan. Fremme våre muligheter og våre ressurser.