Jeg var 19 år da jeg bestemte meg for å bli vernepleier. Jeg hadde sommerjobb på Solbø sentralinstitusjon for utviklingshemmede i Holmestrand. Møte med menneskene som bodde på Solbø gjorde et sterkt inntrykk.
Navn: Laila Luteberget
Alder: 65
Utdanning: Bachelor i Vernepleie, Hovedfag i pedagogikk, Førstelektor
Arbeidssted: VID vitenskapelige høgskole, vernepleierutdanningen
Jeg var 19 år da jeg bestemte meg for å bli vernepleier. Jeg hadde sommerjobb på Solbø sentralinstitusjon for utviklingshemmede i Holmestrand. Møte med menneskene som bodde på Solbø gjorde et sterkt inntrykk. Kontrastene mellom livet i og utenfor institusjon var store. Denne sommeren møtte jeg en nyutdannet vernepleier som jeg synes hadde gode innspill på det som skjedde i institusjonslivet. Det var slik interessen for å bli vernepleier fikk grobunn.
Økt utdanningskapasitet. Etterspørsel etter vernepleiere øker, og undersøkelsen til FO «Ingen tid å miste» viser et stort behov for flere vernepleiere i tjenester til personer med utviklingshemming. Det understreker et behov for økt utdanningskapasitet. Samtidig må økt utdanningskapasitet ikke gå ut over kvalitet i utdanning. Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder kvalitet i utdanning, men å utdanne seg som vernepleier handler om å bli utfordret på kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Vi må derfor ikke ta imot så mange studenter at vi ikke greier å se den enkelte student, og gi den veiledning og støtte på veien som er nødvendig for å utvikle god vernepleierfaglig kompetanse og grunnlaget for å utvikle et godt faglig skjønn.
Kjerne i vernepleiefaget. Det bør være lett å kommunisere hva vernepleie er, og hvilken kompetanse vernepleiere innehar uavhengig av hvor en er utdannet. Nasjonal forskrift om retningslinjer for vernepleierutdanning angir fem kompetanseområder, med tilhørende læringsutbytter knyttet til hvert kompetanseområde. Det gir en god retning for innhold i utdanningen, men store og vide formulerte læringsutbytter gir likevel rom for stor grad av tolkning av hva som skal vektlegges i undervisning og hva studenten skal lese av pensum. Det er derfor viktig å opprettholde en konstruktiv debatt om kjerneinnhold i utdanningen. Det vil kreve godt samarbeid både innad i eget utdanningsmiljø og mellom utdanningsinstitusjonene for å inspirere hverandre, men også for å videreutvikle vernepleiefaget. Sammenlignet med andre fag og profesjoner er vernepleie et relativt ungt fag. Vi bør ha en kontinuerlig debatt om hvilke kunnskaps- og menneskesyn som skal gi grunnlag for vernepleierfaglig arbeid. Videre handler det om hvordan oppøve bevissthet om ideologier, verdisyn, makt og avmakt, selvbestemmelse og medvirkning hos studentene når vi tilrettelegger for læring innen de fem kompetanseområdene. Det er tatt mange gode initiativ de senere årene for å etablere nettverk innen ulike kjerneområder i utdanningen, og for samarbeid om å skrive lærebøker for studenter som utdanner seg til vernepleier. Dette er initiativ som må ivaretas og oppmuntres.
De siste årene har det vært en rivende utvikling i bøker som belyser vernepleierfaglige tema. Etikkfaget bidrar med viktig perspektiv på små og store problem i profesjonelt vernepleierfaglig arbeid. Det er derfor gledelig at det er kommet en egen bok om «Profesjonsetikk i vernepleie» av Karl Elling Ellingsen, Lars Rune Halvorsen og Einar Aadland.
Ikke en lett oppgave. Det finnes mange dyktige vernepleiere som gjør beundringsverdige innsatser i sitt felt. Må jeg først fremheve noen vil jeg peke på Britt-Evy Westergård sitt arbeid om livsfortellinger og Ulf Berge sitt arbeid med det metodiske rammeverket Positiv atferdsstøtte (PAS).
At det legges til rette for at vernepleiere får formidlet et bredt spekter av vernepleierfaglige utfordringer. Håper virkelig at mange vernepleiere bidrar med formidling, både praksisnære utfordringer og forskningsresultat.
