Vi er på vei ut av en pandemi med omfattende smittevern restriksjoner som har begrenset sosial omgang. Studentene er en av gruppene som opplevde nedstengingen av samfunnet som særlig vanskelig.
Vi er på vei ut av en pandemi med omfattende smittevern restriksjoner som har begrenset sosial omgang. Studentene er en av gruppene som opplevde nedstengingen av samfunnet som særlig vanskelig [1]. I en spørreundersøkelse gjennomført på slutten av 2019 svarte en av tre studenter at de var ensomme [2]. I arbeidet med å utdanne vernepleiere var jeg og mine kollegaer vitne til at mange studenter opplevde restriksjonene som krevende. Det var tøffest for de som bodde på hybler og i små leiligheter. De hadde ikke plass til å skille mellom hjemmekontor, soverom og stue. Hele livet skulle plutselig leves på svært få kvadratmeter.
Nå er det langt mindre restriksjoner, samfunnet beveger seg mot normalen. Så da er vel problemet over? Nei, det er ikke det. Noen av de som har hatt det vanskelig under de strengeste smitteverntiltakene kom aldri ordentlig i gang med den sosiale delen av studentlivet. Og skal vi være ærlige, bør vi også innrømme at noen studenter var ensomme før pandemien kom. Norge er langstrakt, og mange studenter har flyttet langt fra hjemstedet sitt.
Høyt og lavt
Og grønt og blått
Kaldt og varmt er landet vårt
Og vi lengter alle hjem
Hver uke eller nå og da
En gang i blant, hver eneste dag
Det er litt til og fra
Utdrag fra «Lite og Stort» med No.4
De lengter hjem. Til familie, til venner, til nettverket sitt, til et sted der de føler tilhørighet. De har ikke funnet fortfeste i sitt nye nærmiljø. De trenger å føle at de hører til. De trenger å ta del i et fellesskap.
De fleste av oss vet godt hva som skal til for å fremme god fysisk helse. Rådene er klare; spis sunt, hold kroppen i aktivitet, få nok søvn. Det har vært mindre fokus på hva som skal til for å ta vare på den psykiske helsen. ABC er et forskningsbasert rammeverk som er laget for å fremme helsekompetanse i forhold til psykisk helse i hele befolkningen. Rammeverket er utviklet i Australia og bokstavene står for Act, Belong, Commit [3]. På Norsk har det blitt A: Gjør noe aktivt, B: Gjør noe sammen, C: Gjør noe meningsfylt. Det er gode veldokumenterte råd om hva vi alle kan gjøre for å fremme egen psykiske helse. Men selv om vi vet mye om hvordan vi skal vedlikeholde egen helse, kommer det faser i livet der vi ikke mestrer å gjøre det vi vet gjør oss godt. Vi vet at vi bør trene, likevel har vel de fleste kortere eller lengre perioder der vi ikke gjør det. Og for oss som har egen erfaring med det fenomenet vet også at de første treningsøktene når vi skal starte opp igjen er veldig tunge. Slik er det med det som skal til for å fremme egen psykisk helse også. Når vi først har falt ut av rytmen, er det krevende å komme i gang igjen. Pandemien har gjort at vi har kommet i utakt. Vi må bygge opp sosiale vaner på nytt. Vi må øve på å være sammen. Utfordringen med helseråd er at de ofte retter seg mot individet. «For å få god helse bør du…» Men det er ikke alltid vi har kapasitet til å ta tak og endre vaner på egen hånd. For å være sammen, gjøre sammen, så må vi være flere. Da har det betydning hva vi gjør for andre også, ikke bare for oss selv.
Jeg hadde undervisning med vernepleierstudentene en dag forrige uke. Vi snakket om ensomhet blant studenter, og jeg spurte om det var et tema de snakket om seg i mellom. En av studentene svarte: «Nei… vi snakker ikke så mye om det. Jeg tror de fleste vet at det er sånn. Men det er så fort å tenke at jeg har det jo ok. Jeg har mitt opplegg. Så blir det ikke noe snakk om det.» Både studenter og ansatte vet at dette er en utfordring, men hva kan vi gjøre med det? Studentene hadde flere forslag til hva som kunne ha betydning for å minske ensomhet blant studentene i byen. De ønsket seg flere aktiviteter, mer å gjøre. Rappellering for eksempel, eller et kor kanskje? Noe å gjøre sammen med andre, som et alternativ til festing. De snakket om muligheten for å skape en møteplass som kunne være utgangspunktet for mange ulike aktiviteter, gjerne i samarbeid med frivillige organisasjoner i nærmiljøet.
I forordet til en rapport om Livskvalitet, psykisk helse og rusmiddelbruk under pandemien, skriver Peder Kjøs følgende: «Mye tyder på at det er de mest sårbare som har fått de største belastningene. For dem må motstandskraften være bygget inn i selve omgivelsene. Resiliensen må finnes i relasjoner, i nærmiljøet og i samfunnet rundt.» [4]
Det Kjøs peker på her er veldig viktig. Når de sårbare får de største belastningene, kan det ikke være et individuelt ansvar å bygge kapasitet og motstandskraft mot uhelse. Vi må bygge kapasitet kollektivt, så de som trenger støtte finner det i relasjoner i nærmiljøet. Under pandemien ble studentene en ekstra sårbar gruppe, med små svake nettverk i lokalsamfunnene de var bosatt i. Det som ble så tydelig under pandemien må vi ta med oss videre som viktig kunnskap. For det er noen studenter som fortsatt er ensomme, noen som strever med å finne plassen sin på nye steder. Å fremme god psykisk helse er et kollektivt ansvar. Studentene er viktige støttespillere for hverandre, men det er også resten av det lokalsamfunnet de blir en del av. Hver høst kommer nye studenter til små og store byer i vårt langstrakte land. De har med seg sine historier, erfaringer og drømmer. De kan utgjøre en ressurs i lokalsamfunnet, bidra til å bygge kollektiv kapasitet, om de får muligheten.
Bredt og smalt
Og langt og kort
Lite og stort er landet vårt
Utdrag fra «Lite og Stort» med No.4
Referanser
