Trenger man virkelig vernepleiere?

Føtter som går opp en trapp

Victoria Constantine, Vernepleierstudent

Opptatt av hvor viktig det er med vernepleierfaglig kompetanse i tjenester til utviklingshemmede, men opplever det usikkert om kompetansen er ønsket.

Jeg har jobbet med å yte ulike tjenester til mennesker med store og sammensatte behov i deres hjem i 3 år, og ser behovet for vernepleiere på flere områder og nivåer. Samtidig har jeg tenkt «Har de virkelig bruk for meg? Hva i all verden skal jeg gjøre her?». Det nærmer seg bachelorskriving, neste sommer er jeg ferdig utdannet vernepleier, og er klar for å jobbe innen det feltet jeg trives best med. Det er ikke ukjent at det er stor vernepleiermangel rundt om i landet, og spesielt i hjemmebaserte tjenester for utviklingshemmede. Likevel er det flere og flere vernepleiere som søker seg inn i barnevern, psykiatri, skole og andre felt. Ofte begrunnes det med «faglig utvikling», «større utfordringer», «større fagmiljø» og mer tid til «vernepleieroppgaver».

I tjenestene jeg har jobbet er det mange ufaglærte med lite kompetanse eller erfaring. De fleste som jobber der, får faste stillinger relativt raskt. I begynnelsen stilte jeg spørsmål ved om dette egentlig var faglig forsvarlig. Jeg vet at personlig kompetanse blir vektlagt ved ansettelse, men er det å være “snill”, godt nok? Det virker også som at det finnes store variasjoner mellom private og kommunale tjenester, samt store variasjoner mellom kommunene når det gjelder krav til ansettelse. «Hvem som helst får jobb her», er ikke en ukjent uttalelse fra slitne og oppgitte kollegaer. Hvorfor har ikke utviklingshemmede like rettigheter og tilgang til riktig kompetanse og forsvarlig helsehjelp som befolkningen ellers? Denne trenden må vi snu. 

Vernepleiere er nøkkelkompetanse for at personer med utviklingshemming skal få de tjenestene de har trenger, sier Marit Selfors Isaksen i rapporten «Ingen tid å miste». Gjennom FO`s kartlegging av kompetansesituasjonen i tjenester til personer med utviklingshemming kommer det frem at 33,2% av de som jobber i disse tjenestene er uten formell utdanning, og 28,2% har universitets- og høyskoleutdanning. Undersøkelsen viser at kun 10,7 prosent har vernepleierutdanning, og at vi mangler over 20 000 vernepleiere i landet. 

Fag eller morsinstinkt?

Husmorkulturen er et kjent fenomen i disse tjenestene. Og det stilles få krav i kommunene til formell kompetanse. Statsforvalteren deler ut dispensasjoner, knyttet til tvang og makt, uten problem.

I rapporten «Tvang og makt mot personer med utviklingshemming etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9» utgitt av Likestillings- og diskrimineringsombudet, viser for eksempel at 829 personer var godkjent for å bruke tvang og makt overfor 32 personer med tvangsvedtak i Hedmark fylke. Så lenge dispensasjoner og medisinkurs er på plass, virker det som om alt er godt nok.

Lederne begrunner forsvarligheten rundt tjenestene med at man kan «veilede og forme» de ansatte, og slik mister vi et faglig debattklima som blir erstattet med synsing og subjektive meninger. Jeg kjenner meg godt igjen i artikkelen «Vernepleierens manglende studiepoeng i saus og gardiner?» av Steinar Vikholt. På personalmøte diskuterer vi vaskerutiner og husholdningsrutiner, men jeg ønsker meg inngående diskusjoner om faget – og om etikken i arbeidet vi gjør. Eller man diskuterer kanskje oppfølgingsbehov hos tjenestemottaker, men som gjerne avslutter med at en tar avgjørelser basert på «morsinstinktet».

Hva skjedde med kompetansekrav? Kompetanse om etisk refleksjon? Gode nok språkkunnskaper? Kunnskap om relevant lovverk og evnen til å faktisk anvende det i praksis? I Rapporten til FO “Ingen tid å miste” er hovedargumentet for å ansette vernepleiere at menneskene vi yter tjenester til skal oppleve personlig utvikling og livsutfoldelse på lik linje med andre. Professor Karl Elling Ellingsen sier at vernepleiere har den faglige kompetansen som trengs for å lykkes i arbeidet. Han peker også på at utdanningen er forskningsbasert og praksisnær i tillegg til at den tar inn over seg brukernes rettigheter, retten til selvbestemmelse og etikk. Likevel fortsetter kommunene å ansette ufaglærte i mange deltidsstillinger eller store vikariat, og assistenter får miljøterapeutoppgaver.

Det fungerer jo! Eller gjør det?

Samtidig virker det som beboerne har det ganske bra. De omgås med personer de er blitt veldig glad i, og de har en meningsfull og aktiv hverdag til tross for at tjenesteyterne har manglende kompetanse og erfaring. De gjør en god jobb, og mange er dyktige medarbeidere. Likevel er det ingen andre sektorer det de godtar at det ikke brukes ansatte med rette kompetanse, for eksempel barnevern, barnehage, skole eller helsetjenester.

De nasjonale visjonene er høye, og muligens for høye til at kommunene klarer å følge de opp. Dette er også en gruppe mennesker som ikke når opp i prioriterings køene, og som heller ikke har mange nok stemmer som roper på deres vegne. De blir fort usynlig, og med det forsvinner også et tydelig behov for vår kompetanse. Da er det lett å tenke at “varme hender” og gode intensjoner er godt nok, for mennesker som i liten grad klager, får ikke nødvendigvis det de har krav på og det de trenger.

Innerst inne vet jeg at kompetansen min har verdi, og det er behov for den. Tverrfaglig samarbeid er viktig uavhengig av utdanningsbakgrunn, men spisskompetansen som vernepleiere har er nødvendig. Det finnes ingen dispensasjon eller nettkurs som kan erstatte kompetansen og kunnskapen vår om etisk refleksjon, lovverk, miljøterapeutisk arbeid, tjenestemottakers rettigheter, tilrettelegging, veiledning, og fokus på å fremme tjenestemottakers ressurser og evner m.m.  All forskning og rapporter viser at det faktisk er behov for vernepleiere – og det er behov for vernepleiere i tjenestene til personer med utviklingshemming. Nå må vi som yrkesgruppe stå sammen for bedre faglige forutsetninger for oss selv – og for menneskene vi yter tjenester til. 

Kilder

FO. (2020). Ingen tid å miste (06/20). https://www.fo.no/aktuelle-brosjyrer/ingen-tid-a-miste-en-kartlegging-av-kompetansesituasjonen-i-tjenester-til-personer-med-utviklingshemming-article7820-1335.html

Selfors Isaksen, M & Kviskvik M. (2020). Norge mangler mer enn 20 000 vernepleiere. https://www.fo.no/nyhetsarkiv/ny-rapport-norge-mangler-mer-enn-20-000-vernepleiere-article7800-28.html

Løvlie Slette, L. (2021) LDOs tilsyn med fylkesmannen i Hedmark.

https://stiftelsensor.no/nyheter/item/ldos-tilsyn-med-fylkesmannen-i-hedmark

Viktholt, S.(2021). Vernepleierens manglende studiepoeng i saus og gardiner.