Fag

Annerkjennelse av vernepleieryrket kommer ikke av seg selv

Fag
25. januar 2022

Marit Selfors Isaksen, leder av profesjonsrådet for vernepleiere og AU-medlem i FO

Et nytt år gir nye kamper, nye muligheter og nye seiere. Vernepleiere er kanskje viktigere nå enn noen gang. Vi må stå sammen for å få annerkjennelsen vi fortjener.

De aller fleste i samfunnet vet ikke hva en vernepleier er. De færreste kommer til å ha noe med noen av oss å gjøre i løpet av livet. Derfor må vi vende blikket utover og fortelle om hvem vi er, hva vi kan og hvilken ressurs vi kan være. Vernepleiere er kanskje viktigere nå enn noen gang tidligere.

Mange av oss bidrar aktivt i helseberedskapen både i normale tider og i krisetider. Flere av oss har bidratt i vaksinasjonsprogrammet, og de fleste står opp for tryggheten til dem som trenger det mest. Likevel forteller flere om at de får lavere lønn enn sykepleierkollegaene sine, selv om de har like oppgaver. Andre sier at arbeidsgiver ikke kjenner til vernepleiernes helsefaglige kompetanse og tror vi har restriksjoner på legemiddelhåndtering.

Slik setter vi vernepleierne på dagsorden

Rapporten Ingen tid å miste avdekket at Norge hadde alvorlig mangel på vernepleiere. Brukerorganisasjonene anbefaler at minst 70 prosent av de ansatte har relevant høyere utdanning, hvorav vernepleiere utgjør flertallet. For å nå målet mangler vi over 20 000 vernepleiere.

Ingen hadde hørt om vernepleiermangel tidligere. Nå skriver mediene om at mangelen gir uforsvarlige tjenester og at kommunene sliter med å rekruttereBjørnar Moxnes, Karin Andersen og Mona Fagerås har spurt i Stortinget om regjeringen vil sikre kompetansen.

Snøballen har begynt å rulle.

Nå opprettes det flere studieplasser og helse- og omsorgsministeren anerkjenner behovet for flere vernepleiere. FO inngår nå et samarbeid med Helsedirektoratet for å få ut informasjon til blant annet arbeidsgivere om vernepleiernes helsefaglige kompetanse.

I starten av pandemien fikk vi gjennomslag for at vernepleiere skulle likestilles med sykepleierne i vaksineringsprogrammet mot coronavirus. Vi har lenge krevd at vernepleiernes kompetanse må bli lovfestet i helse- og omsorgstjenesteloven.

Men det er ikke nok at politikere på toppnivå engasjerer seg eller at fagforeningene uttaler seg i media. Det er oss, alle vernepleierne i ulike roller og funksjoner ute i tjenestene og i andre stillinger, som er våre fremste ambassadører. Dere sitter på en enorm kunnskap og unik kompetanse som ingen andre har, og en unik mulighet til å formidle den der dere er. Bruk kunnskapen og muligheten du har!

Vernepleiere i hele landet, foren eder!

Vi må alle ta et ansvar for å fremme vernepleiefaglige interesser. Og hvordan kan vi gjøre det? 

Vi må engasjere oss og bli en tydelig stemme på de arenaene vi er på – der vi får mulighet til det.

Vi må formidle at vi som vernepleiere har en unik helse- og sosialfaglig kompetanse som er svært nyttig og etterspurt i både spesialisthelsetjenester og kommunale tjenester til ulike brukergrupper. I kommunen er den særlig attraktiv i tjenester til personer med utviklingshemming, men også i sykehjem og hjemmetjenester til eldre og personer med demens, i helse- og omsorgstjenester til personer med rus- og psykiske problemer, og i skoler og barnehager. Vår kombinasjon av helse- og sosialfaglig kompetanse er viktig i velferdstjenestene, også i krisetid. Sammen med annet personell bidrar vi med vernepleierfaglige perspektiver og kompetanse i tjenestene – noe som er avgjørende for å sikre forsvarlige tjenester og tverrfaglighet. 

Vi må sørge for at arbeidsgivere får informasjon og kunnskap om vår kompetanse, og ikke snevert i utlysninger og rekruttering til stillinger i helse- og omsorgstjenestene. Noen steder fører det til at for eksempel utlysninger av stillinger på sykehjem og i hjemmebaserte tjenester blir avgrenset til sykepleiefaglig kompetanse, der det også kunne vært åpnet for vernepleiere.  

Vi må bruke mulighetene den nye veilederen om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming[1] og selvfølgelig også andre veiledere og retningslinjer gir. Vi må sørge for å sette oss inn i den og få innarbeidet i vår praksis. Den kan være et svært godt verktøy for å sikre kvalitet og kompetanse i tjenestene. Veilederen gir gode muligheter for å sikre kunnskapsbasert praksis, riktige prioriteringer, god samhandling og redusere uønsket variasjon mellom kommuner i tjenester til utviklingshemmede. Men det er nå arbeidet begynner!

Derfor oppfordrer jeg hver og en av oss til å bruke stemmen vår der vi kan. La oss dele informasjon, gode eksempler og ideer til hvordan vi kan få synliggjort kompetansen vår. Følg med og bruk sosiale medier positivt, og la oss dele med hverandre så vi bygger hverandre opp. Snakk om vernepleiermangel, og skriv innlegg til aviser og sosiale medier som forteller om arbeidet vi gjør. La oss gjøre som vernepleierstudent Victoria Constantine oppfordrer oss til[2]: «Nå må vi som yrkesgruppe stå sammen for bedre faglige forutsetninger for oss selv – og for menneskene vi yter tjenester til». 

[1] https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming

[2] https://vernepleier.no/2021/11/trenger-man-virkelig-vernepleiere/