Konformitet og koffeinfri kaffe

Denne teksten ble først publisert hos www.stiftelsensor.no

Tankene gikk raskt til denne artikkelen som blant annet påpeker viktigheten av at ansatte har husmorkompetanse i bofellesskap. Og på et nanosekund befant jeg meg ti år tilbake i tid. Til den tiden jeg var assistent i et altfor stort bofellesskap for personer med utviklingshemming. 

Som nyansatt og ufaglært 18-åring var det viktig å passe inn som kollega, og å gjøre en god jobb. Ros for rene gulv, og å følge de normene og standardene for god tjenesteyting som var satt var viktig. Kunnskapsbasert praksis var en høytsvevende frukt det var vanskelig å operasjonalisere i tilstrekkelig grad. 

Konformitet handler om å innordne seg de normer, regler eller kulturer som gjelder i en gruppe eller i et samfunn. Ansatte på samme arbeidsplass kan eksempelvis utgjøre en slik gruppe. Når man er konform tilpasses holdningene og atferden ut fra hva som fremstår som sosialt akseptabelt. Men hva skjer om vi blir for konforme i møte med dårlige, men ofte velmenende, miljøterapeutiske tiltak? 

I mine år som assistent i tjenestene til utviklingshemmede møtte jeg mange begrunnelser for hvorfor tjenesteutøverne gjorde som de gjorde. I starten svelget jeg det rått. I ettertid har jeg spurt meg selv hvorfor. Argumentet hadde ikke nødvendigvis rot i forskningsbasert kunnskap, og verserer fremdeles som gitte sannheter. Under følger to eksempler fra virkeligheten:

1. Utviklingshemmede må drikke koffeinfri kaffe 

Dette argumentet har jeg møtt flere ganger, og i ulike settinger. I begrunnelsen av innføring av koffeinfri kaffe har det vært hevet over enhver tvil at vårt mål som miljøarbeidere er å redusere uro, og å legge til rette for god nattesøvn. Som et forebyggende tiltak bør det derfor inntas koffeinfri kaffe – døgnet rundt. Utsagn som «jeg er sikker på at koffeinfri kaffe har effekt» eller «etter at vi byttet kaffetype har Roger hatt mindre dårlige dager» var som sannhet å regne (Løkke & Halvorsen, 2020). 

2. Hos oss skylles alle klær med parfymefri tøymykner

For. Parfymeholdige vaskemidler skaper tørr hud og kløe, og kløe kan gi utfordrende atferd. Selv husker jeg en hendelse der Tiril ønsket å kjøpe Comfort tøymykner med eplelukt. Stolt kom hun hjem med «godlukt» til klærne sine. Dagen etterpå stod flaska på vaktrommet (merk deg ordet) med en gul post-it: «Byttes!!!». I tillegg ble det utdelt olme blikk for at jeg i det hele tatt hadde tillatt Tiril å kjøpe den grønne, velduftende flaska med tøymykner. 

Poenget er at Tiril aldri utviste atferd som utfordret oss som hjelpere, og hun hadde ikke sensitiv hud. Spørsmålet er derfor om konformiteten noen ganger kan legitimerer at utviklingshemmede skal drikke koffeinfri kaffe, at klærne skal skylles med parfymefri tøymykner, at refleksvesten skal brukes på dagtid, og at fisken skal på bordet selv om Tiril ikke spiser fisk. 

Kanskje du kjenner deg igjen? Enten stiller du spørsmålet «… men er det så himla farlig da?» eller så tenker du «hva gjør vi med dette?». Her er svaret: beslutninger innen miljøterapi bør tas innenfor systemer for kvalitetssikrede og meningsfulle data (Løkke & Halvorsen, 2020, s. 380), og skal ikke baseres på konform synsing.  

Det er altså bare med økt kunnskap at vi kan utfordre de etablerte sannhetene som lever i nevnte tjenester. Mellom Roger og Tiril vil det være store individuelle forskjeller selv om de har utviklingshemming. Vi må være forsiktige med å opprettholde etablerte sannheter som ikke har hold i annet enn den konforme gruppens oppfatning. Vi må jobbe med hodet og med hjertet. Vi må jobbe kunnskapsbasert og med den enkelte tjenestemottaker i sentrum. Så enkelt – og så vanskelig. 

Litteratur:

Løkke, J. & Halvorsen, L. R. (2020). Miljøterapi, data og dokumentasjon: forskningsmetode forstått som regler for å unngå feil i miljøterapi. I Bakken, T. L. (red.). (2020). Håndbok i miljøterapi – til barn og voksne med kognitiv funksjonshemming. Fagbokforlaget.