Bør vernepleiere markere 8.mars? Javisst! Likestilling er en rettighetskamp som også omfatter våre brukergrupper.
Når det gjelder kjønn og likestilling vegrer mange seg for å kalle seg feminister. En ønsker ikke fremstå som en bråkete rødstrømpe – og har vi ikke egentlig likestilling her i landet?
Det stemmer at Norge er et av de mest likestilte landene i verden, men vi har enda langt å gå. I det nåværende tempoet ikke oppnå lik lønn for likt arbeid før om nesten 200 år.
Hvorvidt du ønsker å kalle deg feminist eller ei er opp til deg selv, men å gjøre den feministiske kampen til en sur kamp mellom kjønnene, er å undergrave en viktig sak. Hovedmålet med feminismen er å bryte strukturene i samfunnet – strukturer vi alle lider under, uansett kjønn og funksjonsevne.
En av disse strukturene er holdninger og forventninger til kjønn.
Uansett hvor fordomsfri du føler du er, er du formet av normer og uskrevne regler her i samfunnet. Vi har et bestemt verdensbilde, som vi forholder oss til og de som bryter med disse, bryter også normen. Eksempelvis lever vi et samfunn der funksjonsnormen er sterk – den som sier at det er best å fungere på bestemte måter, at det er synd på de som ikke gjør det, og at de helst må hjelpes til å fungere mest mulig som de såkalt funksjonsfriske.
Vi har også kjønnsnormen, den at alle er enten menn eller kvinner, selv om vi vet at det både finnes flere kjønn og mange måter å være kjønn på. Men med det fasttømrete kjønnet følger en hel identitet, en rekke forventninger og sosiale spilleregler.
En kjønnsrolle er en samling normer og verdier vi tillegger kjønn. Vi snakker om “kvinneklær” og “manneklær”, om hva som passer seg for en kvinne og hva som passer seg for en mann. Disse rigide normene regulerer talemåter, følelsesregulering, adferd, meninger og interesser, og slik får vi fraser som «bare jenter gråter» og «gutter er gutter» og forestillinger om hva som er «naturlig»
Kjønnsnormene får oss til å tro at menn ikke er like omsorgsfulle som kvinner, og at kvinner ikke er like gode ledere som menn. Fri Fagbevegelse trakk i 2018 frem ytterligere tre viktige grunner til at vernepleieryrket er så kvinnedominert:
– Det er et lavtlønnet yrke
– Det er et lavstatusyrke
– Manglende kunnskap om hvilke muligheter som ligger etter endt utdanning
At vi jobber i et lavtlønnet yrke med lav status, handler i stor grad om at det er et typisk “kvinneyrke”. Stereotypiene knyttet til «omsorgsyrker» er godt plantet i samfunnet, og trolig en viktig grunn til at ikke flere menn er vernepleiere, og at de mennene som er vernepleiere gjerne utdanner seg videre og sikter på karrierer som ledere eller innen akademia.
Disse normene rammer selvfølgelig også våre tjenestebrukere. En norsk studie fra 2016 viste eksempelvis en tydelig kjønnsforskjell i arbeidsmarkedet for målgruppen. Her kom det frem at menn får i langt større grad i praktiske og fysiske aktiviteter, mens kvinner får aktiviteter som håndarbeid (Kittelsaa, Kristensen og Wiik, 2016).
Når samfunnet har en holdning om hva de ulike kjønnene kan og ikke kan gjøre, er det naturlig å anta at tjenesteyteres holdninger er med å farge hverdagen, og ikke minst – overføres til tjenestebruker. Dersom vi har store kunnskapshull om kjønn, normer og forventninger, vil dette også prege virkelighetsbildene til de menneskene vi jobber for.
Våre holdninger kombinert med lite rom for å snakke om kjønn og forventninger gjør at mange får et snevert syn både på seg selv og omverdenen.
Det er derfor vår oppgave som tjenesteytere å skape et fordomsfritt miljø der alle kan være seg selv.
På din arbeidsplass kan det hende du opplever stor variasjon i kjønnsroller, uavhengig av kjønn. Kanskje er du heldig og jobber et sted med stort mangfold. Eller kanskje du jobber i et homogent miljø, som i all hovedsak består av enten kvinner eller menn? Uansett kan det hende du kjenner igjen mønsteret i at kvinner oftere gis rolige og mindre, praktiske oppgaver, som å skrive meny, lage mat, etc, mens menn gis mer krevende og større praktiske oppgaver.
Å endre strukturer er ikke gjort på 1-2-3. For det første tar det lang tid å avdekke dem for seg selv. For det andre er det krevende å begynne å ta nye valg – ikke minst fordi de rundt oss vil gi oss motstand: det er jo mest «naturlig» at [fyll inn selv] … er dette «noe å lage så mye styr for da» … og «vil det egentlig endre så mye?» Slik kan vi ledes tilbake til de vante undertrykkende mønstrene både av andre og av vår egen tvil – enten det gjelder oss selv eller de vi arbeider med og for. Men – ingenting endrer seg hvis vi ikke endrer det!
Noen tips:
Her kan du se filmen “Siri og Filip”
Og med det ønsker vi dere alle en riktig god kampdag!
