Faglig praksis

«Det skal Per få lov til å bestemme selv» – Når vi gir andre rettigheter de allerede har

19. april 2022

Ord gjør noe med oss. Det kan på en side reflektere holdninger og tanker vi har, eller det kan gå motsatt vei, at ord og begreper påvirker hva vi gjør.

De siste årene har det kommet flere artikler skrevet om ord og begreper i vernepleiefaglig arbeid, slik som «I dag går jeg på Ole» til «Samfunnets svake» og «Vernepleier? Så du jobber i sånn PU-bolig du?».

Min fascinasjon for ord og begreper

Min fascinasjon for ord og begreper har sikkert sitt opphav i tiden da jeg lærte meg tegnspråk, og ble bevisst hvordan valg av ord på norsk ikke ga mening når man erstattet de direkte med tegn, ord for ord. «Kan du ikke hoppe over det?» ble plutselig en setning som benektet at du ikke kan hoppe over noe, samtidig som «å hoppe over det» ofte har en betydning i å «droppe å gjøre noe», men på tegn blir det fort at man fysisk skal hoppe over en ting. Og med en forvirret tjenestemottaker jeg jobbet med, som ikke skjønte om det var en bekreftende setning eller et spørsmål om evne til høydehopp, så var forvirringen total.

Så videre i jobben så har vel mine studenter også fått noen røde streker i notatene når sensuren skal gjennomføres. Ikke alltid fordi det trekker ned karakteren, men heller fordi det er begreper og setninger som fasinerer meg og som vi kan reflektere over i undervisning i ettertid. En av disse gjengangeren er setninger som «… etter en vurdering har jeg kommet frem til at Per skal på lov til å bestemme pålegget selv.» og lignende varianter.

Dette har fascinert meg en del. Hvordan man gir noen en rettighet som de allerede har. «Det skal du få lov til å bestemme», «Ansvarsgruppen har gitt han lov til å…», «Etter en bra uke på jobben får hun lov til å dra på kino sammen med…». (Fiktive eksempler og mine understrekninger). Dette er ikke en offentlig kritikk av studenters innleveringer, men heller en refleksjon over hvorfor denne ordlyden så ofte kommer opp.

«Du kan få lov til å kjøpe den hudkremen»

Hadde jeg sagt det til min kone, så hadde hun nok virkelig kikket rart på meg. Hvem er jeg til å gi henne lov til å gjøre noe? En makt som jeg ikke har. Hvordan hadde du reagert hvis noen skulle selge deg en bok, men når du ser nærmere på den, så er det en bok ditt navn står på innsiden av, og den mangler i bokhylla di? Å bli solgt eller tilbudt en ting eller handling som du allerede eier eller innehar, er noe vi alle ville reagert med avsky mot.

Selv har vi som underviser på utdanningen gått sammen og fundert om vi er for dårlige til å undervise om menneskerettigheter og retten til selvbestemmelse? Eller om det er ordlyder som ligger dypere i oss? At vi tenker at vi som fagpersoner har en posisjon og naturlig makt til å tildele andre en rett til å bestemme selv?

Artikkel 1 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at formålet med konvensjonen er å sikre at funksjonshemmende har likeverdig rett til alle menneskerettighetene, på lik linje som mennesker uten funksjonsnedsettelse. I artikkel 3 i CRPD ser vi at et av de grunnleggende prinsippene er menneskets iboende verdighet og selvbestemmelse. Ikke at de «skal få lov» til å ha rettigheter, men at de HAR rettigheter på lik linje med andre. Ikke at de skal bli tildelt rett til selvbestemmelse av fagansatte som har gjort en vurdering på hva de skal få lov til å bestemme og ikke bestemme, men heller at vi som fagpersonell skal tilrettelegge for at man kan bestemme. Dette er et viktig perspektivskifte jeg lurer på hvordan vi skal få til i tjenestene.

Dette må ikke kun være ordlek

En ordlek der vi systematisk bytter ut noen ord i en eksamenstekst, eller endrer ordlyden i en journalføring. Men det må endre måten vi som vernepleiere tenker om jobben vår. At vi ikke ser på menneskene vi jobber med som individer som fra naturens side er født uten evne til å bestemme og vi kan tildele denne retten, men som individer som har retten til selvbestemmelse, og vi må jobbe med beslutningsstøtte. Støtte opp under evnen til å bestemme selv. Sett opp mot hva som er faglig forsvarlig.

Faglig forsvarlig – et annet begrep som raskt blir trukket inn som et kjapt argument for å innskrenke retten til selvbestemmelse «Det er jo ikke faglig forsvarlig at han skal få gjøre det». Hvorfor er vi så rask med å se på hva mennesker ikke kan, eller hva vi ikke kan gjøre? «Vi kan jo ikke tvinge han» er jo en annen slik uttalelse. Hvorfor kan vi ikke heller stille spørsmål med en annen innfallsvinkel? En innfallsvinkel som sier noe om vårt handlingsrom.

Miljøterapeutisk arbeid, det store handlingsrommet vi har mellom tvang og «fri flyt»?

Tvang er et ytterpunkt, og sier noe om hva man som regel ikke kan gjøre uten hjemmel i lov. Selvbestemmelse som er faglig uansvarlig, og direkte helseskadelig er kanskje på den andre siden. Vernepleierens handlingsrom er mellom der, og det er gigantisk. Så kjære fremtidens vernepleiere, og dere som jobber der ute; ikke tenk at dere gir tjenestemottaker rettigheter de allerede har. Legg fokuset over på at vi skal legge til rette for og muliggjøre det for tjenestemottaker å ta disse valgene selv gjennom beslutningsstøtte og godt miljøterapeutisk arbeid. For det er da diskursen på personalmøtene blir spennende. Når vi kommer oss videre fra å identifisere hva vi ikke har lov til å gjøre, til alle de mulighetene vi har til systematisk, målrettet miljøarbeid.