I kommunale helse – og omsorgstjenester er om lag 90 prosent av årsverkene knyttet til omsorgstjenester, som innbefatter hjemme – og institusjons tjenester.
Av Jørn Arve Vold
Som det framkommer i tabell 1 er det helsefagarbeidere som utgjør den største yrkesgruppen, med ufaglærte og sykepleiere følgende med henholdsvis 33,5 (48 499) – 21,8 (31 463) og 17,1 (32 101) prosent av årsverkene. Vernepleiere utgjør den fjerde største gruppen innenfor omsorgtjenester med 8 845 fordelt på 7 261 årsverk innenfor hjemmetjenester og 1584 årsverk innenfor institusjoner og sykehjem (Helsedirektoratet, 2019).
I fremtiden er det et stort behov for å utdanne og rekruttere flere personer til omsorgstjenesten og det er anslått behov for en markant økning i antall årsverk fremover, spesielt da til gruppen eldre 80+, som ofte får tilbud gjennom hjemmebaserte tjenester og institusjoner.
Tradisjonelt har yrkesgrupper som helsefagarbeidere, sykepleiere og ufaglærte gitt tjenester innen sykehjem og omsorgstjenester til eldre i hjemmet, og som vi ser av tallene er vernepleiere en forholdsvis ny og liten gruppe innenfor denne delen av omsorgstjenesten. Helsefagarbeidere og sykepleier har i utdanningsløpet en overvekt av fag og yrkeserfaring knyttet til somatisk behandling, stell og pleie.
Når det gjelder demens og utfordrende adferd er utdanningene sterkt knyttet opp til den medisinske modellen, og spesielt måten man behandler APSD (Adferdsforstyrrelser og psykiske symptomer ved demens). Kjennetegnet ved denne modellen er knyttet til bruk av psykotrop medikasjon, hvor man finner målsymptomene eller adferden og behandler denne med ulike typer medikamenter. Målet på en effektiv behandling er her knyttet til at man opplever en bedring i symptomtrykket (Weiner, Lipton, & American Psychiatric Publishing, 2009).
Vernepleiere med kunnskaper om kartlegging, og relasjonen mellom adferd og de miljømessige faktorer som adferd oppstår gjennom, vil her være en viktig gruppe. Her både gjennom at man kan avhjelpe under kartlegging for å se effekter av medikamentell behandling, eller at man tilrettelegger et miljø slik at man i en slik sammenheng oppnår et mindre symptomtrykk.
I fremtiden vil terskelen for å få en institusjonsplass være høy med bakgrunn i et stadig økende antall eldre, og både nye måter i behandling og tilrettelegging er essensielle for å møte fremtiden. Spesielt er det behov for å kunne gi tjenester i eget hjem så lenge som mulig, og opprette nye institusjonsplasser i kommunene i fremtiden.
I lys av det mere tradisjonelle tilnærminger i institusjoner hvor diagnoser og stell/pleie har hatt et hovedfokus, har det de siste tiårene også kommet statlige føringer knyttet til innholdet i de tjenestene som gis. Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene tar blant annet opp retten til sosiale behov som kontakt fellesskap og aktivitet, mulighet til å ivareta egenomsorg, tilpasset hjelp til ADL funksjoner, og mange flere (Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene).
En av de store diagnosegruppene som har institusjonstjenester i dag er personer med ulike demenssykdommer. Man antar at over 80 prosent av beboere på institusjoner har en demenssykdom, og Demensplan 2025 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020) lister opp en del fremtidige behov for tiltaksutvikling, og satsningsområder knyttet til tjenester til personer med demens. Det de blant annet tar opp er å utarbeide en «verktøykasse» for personsentrert omsorg og miljøbehandling. I denne forbindelse kan vernepleieren bidra med sin kompetanse både med de medisinskfaglige og det sosialfaglige kunnskapene som tilligger utdanningen.
I forbindelse med de nye retningslinjene fra kunnskapsdepartementet i 2019 kom det frem 5 hovedområder som er vernepleierens kjernekunnskap (Kunnskapsdepartementet, 2019). De fem kravene til kunnskap som tilligger vernepleierens kompetanseområde er
I disse hovedområdene er det spesielt noen områder jeg tenker at vernepleiere kan bidra på:
Et av kjerneområdene er knyttet til vernepleierens kunnskaper om miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering. Her gjennom gode kunnskaper spesielt knyttet opp til miljøet og dens påvirkning på den enkelte person.
Vernepleiere kan her i eldreomsorgen gjennom sin kunnskap i større grad tilpasse miljøet for å motvirke manglende ferdigheter, gjennom tiltaksarbeid påvirke og minske APSD, tilrettelegge for valg/selvbestemmelse og tilrettelegge for egeninnsats ut fra den enkeltes rest-ferdigheter.
Et annet område som vernepleiere har kunnskaper om, og som vil være essensiell i fremtidens eldreomsorg, er knyttet til kritisk tekning, kunnskapsbasert praksis og datadrevne tiltak. Her er kunnskaper om kartlegging av adferd et av områdene som man i dag i for liten grad nyttiggjør i tjenester til eldre. Et eksempel på en av problemene er knyttet til den medisinske modellen når det gjelder APSD er bruken av medikamenter for å dempe slike symptomer. Mange av disse medikamentene har kraftige bivirkninger og kan forkorte forventet levetid hos eldre brukere. Det er gjennomført noen studier hvor man ved miljøtiltak har tilrettelagt på en slik måte at man har unngått medikamentell behandling for å redusere definerte problem atferder.
En studie av Løkke, Berger, Aadalen og Vold (2011) viste at kartlegging av forsterkningsbetingelser for vandring kunne presenteres på et fast tidsskjema, og medførte en nedgang av denne adferden under tiltaksfasene. En annen studie av Løkke, Dahlstrøm, Engebretsen, Kvarme og Vold (2011) viser hvordan man gjennom tidsbasert unnslippelse av krav reduserer motstanden hos en person med demens mot å stelle seg. Disse studiene viser ikke til en fjerning av målatferdene, men viser en reduksjon som kanskje gjør disse mere håndterlig i det daglige på institusjonene, og viser definitivt til en bedret hverdag for den enkelte. (Se Norsk tidsskrift for Adferdsanalyse 2011, nummer 2, for en ytterligere gjennomgang)
Med vernepleierens kunnskapsbase ser vi at vernepleiere har en viktig rolle i den fremtidige eldreomsorgen. Her med kunnskaper som både kan dekke opp områder som i dag har mangler, og tilføre kunnskaper som vil bedre tjenestene til den enkelte. Vernepleierens fagbakgrunn vil kunne medføre bedre tjenester i fremtiden sammen med de allerede etablerte yrkesgruppene i eldreomsorgen. Som en høyskoleutdannet yrkesgruppe med en medisinfaglig kompetanse som tilsvarer en sykepleier, vil arbeidsgivere i fremtiden også kunne nyttiggjøre seg den unike kompetansen vernepleiere har gjennom sin utdanning og medisinskfaglige kompetanse.
Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. 1997, Lovdata, Oslo, Norway
Helsedirektoratet. (2019). Kompetanseløft 2020. Personell og kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene – utviklingstrekk og status 2019. Retrived 26.01.2022 from https://www.helsedirektoratet.no/tema/kompetanseloft-2025
Helse- og omsorgsdepartementet. (2020). Demensplan 2025. Handlingsplan.
Kunnskapsdepartementet (2019). Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-411
Løkke, J.A., Berger, C., Aadalen, R. & Vold, J.A. (2011). Tidsbasert presentasjon av stimuli med forsterkereffekt og vandring hos en person med demens. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 38, 51-58
Løkke, J. A., Dahlstrøm, G., Engebretsen, L. K.,Kvarme, T. S. & Vold, J. A. (2011). Tidsbasert fjerning av krav og redusert motstand hos en person med demens. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 38, 2, 59-67
Weiner, M. F., Lipton, A. M., & American Psychiatric Publishing. (2009). The American Psychiatric Publishing textbook of Alzheimer disease and other dementias. Washington, DC: American Psychiatric Publication. Chicago
