Praksis er en stor og viktig del av vernepleierstudiet, minimum skal man ha 30 uker brukerrettet praksis. Gjennom praksis kan man få erfaring med blant annet miljøterapeutisk arbeid, dokumentasjon og samarbeid. Det er også gjennom praksis vernepleierstudenter kan skaffe seg mengdetrening og øve seg på prosedyrer som sårstell, injeksjoner og kateterisering, som igjen gir tryggere studenter. I hvilken grad studentene får mengdetrening og muligheten til å øve seg på prosedyrer avhenger av flere forhold.
For det første burde studentene etterspørre dette, være litt «tøffe» og kaste seg med på mulige læringssituasjoner når de oppstår. I samtale med andre vernepleierstudenter hører jeg både om studenter som har satt en eller to sprøyter i løpet av praksisperioden og studenter som har satt flere enn de har oversikt over. Et tips til nye vernepleierstudenter er å ta initiativ; spør veileder om å få følge vernepleiere og/eller annet helsepersonell når de utfører prosedyrer og prøv selv når muligheten byr seg. Samtidig er det viktig å huske på at man ikke kan prøve alt og at man derfor må be om opplæring, og fortsette å kaste seg med på mulige læringssituasjoner, i arbeidslivet også.
For det andre må vernepleierens helsefaglige kompetanse være kjent blant kollegaer i feltet og på praksisplassen. Det er ikke uvanlig at vernepleierstudenter ber om å få gjennomføre en prosedyre i praksis for så å bli møtt med spørsmål som: «Men kan du det da?» fra leder eller andre yrkesaktive på praksisplassen. En slik usikkerhet kan smitte over på studenten og flere vernepleierstudenter sier at de opplever å bli usikre på hva de kan og ikke kan gjøre i praksis. Vernepleierstudenter burde ikke trenge å bruke tid på å forsvare sin helsefaglige kompetanse. Her gjør FO, andre fagforeninger og organisasjoner en viktig jobb ved å stadig trekke frem vernepleieren og dens helsefaglige kompetanse i diskusjoner og saker om helsepersonell.
For det tredje er det nødvendig at vernepleierstudenter og yrkesaktive vernepleiere ikke setter begrensninger for seg selv og stoler på egen kompetanse. Selv har jeg i praksis og deltidsjobber jobbet med vernepleiere som har reservert seg fra oppgaver som blodprøver, kateterisering og injeksjoner. Jeg har likevel gitt beskjed om at jeg ønsker å bli trent i det jeg har lært på skolen på personer i praksis under veiledning. Det er jeg glad for i dag. Marit Selfors Isaksen skriver at FO ofte får henvendelser om vernepleierens helsefaglige kompetanse og at de blant annet dreier seg om hvilke begrensninger som gjelder. Etter endt utdanning er man både sosialarbeider og autorisert helsepersonell, man besitter viktige kvalifikasjoner som samfunnet trenger. Disse kvalifikasjonene må man stole på, holde ved like og løfte frem.
For det fjerde har årets avgangsstudenter hatt en studietid hvor store deler har vært preget av COVID-19, nedstenging, digital undervisning og alternativ eller manglende praksis. Gjennom COVID-19 har årets avgangsstudenter fått trening i å være fleksibel, søke andre arbeidsmetoder og å ta i bruk digitale verktøy på praksis og i jobb. Det er derimot ikke sikkert at årets avgangsstudenter har fått nok mengdetrening når det kommer til eksempelvis prosedyrer i praksis.
COVID-19 har samtidig rammet studenter, studieretninger og studiesteder ulikt. Ved noen studiesteder har studenter fått avlyst praksis i bytte mot digital ferdighetstrening og skriftlige arbeidskrav, mens det ved andre studiesteder har vært mulig å gjennomføre praksis med smittevern og alternative løsninger.
Man kan ikke konkludere med at årets avgangsstudenter har fått et dårligere utbytte, men man kan konkludere med at utbyttet er annerledes. Studentene har selv ikke noe å sammenligne med og det er vanskelig å vite hvordan det egentlig skulle vært, og om man har gått glipp av mengdetrening i praksis eller i undervisning på grunn av smittevern og avstand.
Det er derfor viktig at fremtidige ledere og kollegaer tar imot årets avgangsstudenter, bekrefter kompetansen deres og gir opplæring hvis det er enkelte prosedyrer studentene har fått lite trening i. En nyutdannet vernepleier på en arbeidsplass er en ressurs, med nyttig sosial- og helsefaglig kompetanse.
