Fag

Terapeutisk lyging i demensomsorg

Fag
26. april 2022

Siden 2006 har britiske fagpersoner og forskere brakt frem en litteratur om terapeutisk lyging – ‘therapeutic lying’ – knyttet til demensomsorg. ‘Terapeutisk lyging’ er et begrep som høres ut som en selvmotsigelse. Kan noen former for lyging være terapeutiske?

Ja, sier Mills, Jackman, Mahesh, og James (2019).

Hva er terapeutisk lyging?

Med henvisning til andre studier, skriver Mills m.fl.: «Tjenesteytere bruker løgner i forsøk på å kommunisere sensitivt med personer med demens som har blitt tidsforskjøvet (det vil si, ser fortiden som den nåværende virkeligheten). I slike perioder kan personer med demens tro på alternative virkeligheter (som at en avdød partner fortsatt lever, at de fortsatt jobber eller bor for seg selv). I slike situasjoner kan lyging vurderes som akseptabelt for å avverge unødig fortvilelse» (Mills, m.fl., 2019, s. 2, min oversettelse).

En studie av terapeutisk lyging

I sin studie av terapeutisk lyging i demensomsorg innhentet Mills m.fl. 45 eksempler på løgner fra 17 erfarne praktikere. Eksemplene ble analysert av en gruppe psykologistudenter som var på slutten av studiet og hadde hatt en praksis i demensomsorg (Mills m.fl., 2019, s. 3). Mills m.fl. beskriver at i 80% av situasjonene der tjenesteytere løy til tjenestebrukere med demens, var personen desorientert på tid og/eller sted. I 64% av situasjonene var forvirringen knyttet til bekymring for andre (2019, s. 4).

Funn – ulike typer terapeutisk lyging

Personen kunne for eksempel spørre etter en avdød slektning. For å redusere fortvilelse og avverge opptrapping til utfordrende atferd, kunne tjenesteytere svare ‘faren din henter deg halv ti i morgen tidlig’ (Mills, m.fl., 2019, s. 6). Det kunne også handle om å forklare andres fravær, eksempelvis kunne tjenesteytere forklare en avdød mors fravær med å si ‘mammaen din er ikke hjemme akkurat nå, hun er på butikken’. Til sist kunne det handle om å avhjelpe uro og bekymring for andres ve og vel. Til en person som var trodde at barna hennes fortsatt var små og at hun måtte se til dem, kunne tjenesteytere si ‘ungene er på skolen, de kommer snart hjem, de har det bra’ (Mills, m.fl., 2019, s. 6).

Lyging gjennom å spille med i personens subjektive virkelighet

I andre tilfeller var hensynet knyttet kun til personen. Tjenesteytere kunne for eksempel spille med i personens subjektive virkelighet ved å kose med et lekedyr som om det var en virkelig katt, og sette frem mat til den når personen ba dem om det. Til personer som ville gå av sted på arbeid kunne de si: ‘du trenger ikke gå på arbeid i dag, fordi du har ferie’. Slik kunne de avverge uro og vandring og dempe angst (Mills, m.fl., 2019, s. 6).

Løgner som er mindre terapeutiske

En type løgner som var mindre terapeutisk orientert var unnskyldninger for hvorfor noe ikke kunne skje, eksempelvis kunne tjenesteytere si ‘du kan ikke ringe fordi telefonen er ødelagt’ (Mills, m.fl., 2019, s. 6). Her gikk tjenesteyterne ikke inn i personens subjektive virkelighet. Løgnene hadde mer preg av avfeiing, og hensynene handlet ofte mer om andres behov (Mills, m.fl., 2019, s. 7). Det kunne handle om å skåne pårørende fra å få mange telefoner. Men også om at travle tjenesteytere løy for å slippe å gå inn i komplekse, tidkrevende interaksjoner med personen. Mills, m.fl. knytter dette til ‘oppgaveorienterte kulturer’ (2019, s. 8).

Terapeutisk lyging kan være forenlig med personsentrert omsorg

Motsetningen til ‘oppgaveorienterte’ kulturer kan være ‘personsentrerte’ kulturer. Mills m.fl. skriver at de terapeutiske løgner er forenlig med personsentrert omsorg (2019, s. 2). Det er en «omsorgsfilosofi som handler om å ta hensyn til hvordan en person opplever sin situasjon og verden rundt seg. Omsorgen skal tilrettelegges slik at personens perspektiv på situasjonen blir ivaretatt» (Aldring og helse, u.å.). En rekke av de nevnte eksemplene på terapeutiske lyging dreier seg nettopp om å ivareta personens opplevelse og perspektiv. Dette står i motsetning til tidligere tiders «realitetsorientering» der en kunne informere, gang på gang, om at en avdød mor, far eller partner var død, selv om det utløste stadig nye sorgreaksjoner og fortvilelse.

Hva kan bidra til faglig forsvarlig terapeutisk lyging?

Mills m.fl. drar opp implikasjoner for god praksis: For å bruke løgner på en personsentrert måte, må tjenesteytere kjenne personen med demens godt. Sykehjem bør påse at personalet diskuterer og er enige om bruken av løgner, at lygingen dokumenteres fullt ut og utføres på en konsistent måte (2019, s. 8). De kommenterer at terapeutiske løgner i stor grad baserer seg på at personen ikke husker i ettertid hva som er sagt, men at en ikke alltid kan ta det for gitt, og at tjenesteytere kan trenge opplæring i terapeutisk lyging (Mills, m.fl., 2019, s. 8-9),

Vurdering av forsvarlighet ikke er et rent faglig anliggende (Owren & Linde, 2019, s. 67). Innholdet i forsvarlighetskravet vil også endre seg i takt med utviklingen av fagkunnskap og endringer i verdioppfatninger i samfunnet (Helsedirektoratet, 2015, s. 80). Basert på det, på Mills, m.fl. (2019), og på gode innspill fra 2. års vernepleierstudenter 19. april i Sogndal og 20. april i Bergen, vil jeg skissere noen forslag til hva som kan kjennetegne faglig forsvarlig terapeutisk lyging:

  • Den tas i bruk fordi andre tilnærminger ikke fører frem – å lyge er ikke førstevalget.
  • Den er personsentrert – den er basert på god kjennskap til personen og løser først og fremst en utfordring for personen selv, ikke for tjenesteytere.
  • Den fungerer reelt terapeutisk – den demper angst og uro, trygger personen merkbart, forebygger utfordrende atferd, og kan dermed bidra til å regulere noe som ellers måtte ha vært regulert ved hjelp av medikamenter eller tvang.
  • Den er godt dokumentert – tjenesteytere dokumenterer på hvilke måter de lyger, hva de håper å oppnå i situasjonene, hva de oppnår, og hvilke alternativer som er prøvd.
  • Den er gjennomdiskutert – både ansatte og pårørende og andre parter har vært med på å diskutere i hvilken grad løgner skal tas i bruk og hvordan.
  • Den bidrar til å styrke relasjonen mellom personen og tjenesteytere – den synes ikke å svekke personens tillit til dem.
  • Den er koordinert – de faglig ansvarlige har så god oversikt over lygingen som utføres at de også kan vurdere om det er det som er mest rett – eller minst feil – å gjøre i disse situasjonene.

Litteratur

Foto: CDC/Unsplash.com
Bildebeskrivelse: Eldre kvinne med blomstret skjorte vasker grønnsaker.

Aldring og helse (u.å.). Personsentrert omsorg. Tilgjengelig fra https://www.aldringoghelse.no/demens/behandling-og-oppfolging/personsentrert-omsorg/

Helsedirektoratet (2015). Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Rundskriv IS-10/2015. Helsedirektoratet.

Mills, R., Jackman L., Mahesh. M. & James, I. (2019). Key Dimensions of Therapeutic Lies in Dementia Care: A New Taxonomy. OBM Geriatrics 2019, 3(1), 1-12. Tilgjengelig fra https://www.researchgate.net/publication/331173757_Key_Dimensions_of_Therapeutic_Lies_in_Dementia_Care_A_New_Taxonomy/fulltext/5c6ad1c092851c1c9dea8736/Key-Dimensions-of-Therapeutic-Lies-in-Dementia-Care-A-New-Taxonomy.pdf

Owren, T. & Linde, S. (2019). Uformell tvang i tjenester til personer med utviklingshemming. Fontene Forskning, 12(1), 58-71. Tilgjengelig fra http://steinkjelleren.no/resources/Owren_og_Linde_2019_Uformell_tvang_i_tjenester_til_personer_med_utviklingshemming.pdf