Kort fagartikkel

Store bofellesskap – en trussel mot faglig forsvarlighet og muligheten til å leve et godt liv!

24. mai 2022

Hvordan skal vi klare å skape et samfunn hvor personer med utviklingshemming oppnår samme rettigheter som andre i samfunnet?

Av: Marit Selfors Isaksen, Leder av profesjonsrådet for vernepleiere i FO

Til tross for at politiske styringsdokumenter gir sterke signaler og klare bestillinger ser det ut til å være umulig å oppnå i praksis. Det er til å bli motløs av.

Sivilombudet gjennomfører besøk på steder hvor personer er, eller kan være fratatt frihet for å avdekke faktorer som gir risiko for krenkelser, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Etter besøkene utarbeides rapport med vurdering og anbefalinger.  

Besøksrapporten fra Kristiansand kommune

Jeg gruet meg til å åpne «Besøksrapporten» fra boliger for personer med utviklingshemming i Kristiansand kommune. Dessverre er det sjelden gode nyheter fra rapporter eller tilsyn i tjenester til utviklingshemmede. Og det til tross for politiske målsettinger om at personer med utviklingshemming skal ha samme muligheter og rettigheter som alle andre i samfunnet.

I rapporten fra Kristiansand blir det påpekt mange feil og mangler. Jeg vil særlig ta for meg to; størrelsen på bofellesskapet og antall tjenesteytere.  

I rapporten sier Sivilombudsmannen blant annet at «risikoen (for uforholdsmessig tvangsbruk) ble forsterket av størrelsen på bofellesskapet og av at mange beboere hadde svært omfattende behov. Forholdene ga bekymring for at beboere ble utsatt for risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Også forhold ved organiseringen og bemanningen, som antallet ansatte og vikarer, manglende kvalifisert personale og manglende kapasitet til veiledning av ansatte, bidro til dette.»

Store enheter øker risiko for ulovlig tvangsbruk

Vi må bort fra at store enheter i kommunal helse og omsorgstjenester er en løsning. For det første strider det mot samfunnsmessige og politiske verdier om rett og mulighet til å leve selvstendige liv selv om man har behov for bistand til å leve sitt eget liv, og ikke bli betraktet og behandlet som en gruppe. For det andre viser det seg at store bofellesskap har for mange ansatte, og det gir for stort antall tjenesteytere. Rapporten fra Kristiansand peker på akkurat dette, at størrelse på bofellesskapet, antall ansatte og antall vikarer er faktorer som øker risiko for ulovlig tvangsbruk og uverdige forhold. Et stort antall tjenesteytere som skal gi bistand er krevende for brukerne. Det øker risiko for kommunikasjonssvikt, bidrar til lav kjennskap til brukeren og øker utrygghet og forutsigbarhet for tjenestemottakere. Vi trenger tjenester med god og tverrfaglig kompetanse, rom for faglig arbeid, hele stillinger og få tjenesteytere for hver tjenestemottaker.

Flere faglige og etiske begrunnede tiltak trengs

At størrelsen på bofellesskap kan ha betydning for kvalitet i tjenestene har FO ment lenge. Vi har sett med bekymring på økning i store institusjonslignende bofelleskap, hvor begrunnelser ofte er økonomi. Eksterne konsulenter anbefaler kommuner å samlokalisere boliger og tjenester som innsparingstiltak for kommuner.

Mange grep kan tas for å sikre forsvarlig tjenester og godt arbeidsmiljø for ansatte. Et grunnleggende tiltak handler om holdningsendring til personer med utviklingshemming. De har rett på et verdig liv, et selvstendig liv, rett til frihet fra tvang og maktbruk og de har menneskerettigheter som alle andre i samfunnet. Vi trenger at holdningen til utviklingshemmede får en rettmessig status.

Noen konkrete tiltak kan bidra til å skape verdige og selvstendige livsvilkår. Kompetansen i tjenestene til personer med utviklingshemming må økes, både i direkte brukerrettet arbeid, men også i ledelse og organisasjonen. Vernepleierkompetanse må lovfestes i kommunale helse og omsorgstjenester, flere vernepleiere må rekrutteres til tjenestene og antall studieplasser for vernepleiere for økes betydelig for å få dekke behovet for kompetanse i tjenestene.

Veilederen må tas i bruk

Den nye veilederen fra Helsedirektoratet «Gode helse og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming» er tydelig på krav til kommunene. Den sier at kommunen skal ha oversikt over kompetanse og opplæringsbehov og sørge for tilstrekkelig kompetanse i tjenester til utviklingshemmede. Veilederen må tas i bruk og implementeres i alle landets kommuner.

Sivilombudsmannen konkluderer med alvorlig svikt og svik i måten vi behandler personer med utviklingshemming på. Hvordan kan vi som samfunn fortsatt se på, og leve med at personer med utviklingshemming fortsetter å leve under slike uverdige vilkår? Vi kan ikke godta dette lenger. Nå må flere ta ansvar. Vi kan ikke passivt vente på flere rapporter og tilsyn. Vi må handle! NÅ!

Foto: Sangga Rima Roman Selia/Unspøash.com

For deg som vil lese mer:

Besøk til boliger for personer med utviklingshemning i Kristiansand kommune

Oppfølging av personer med store og sammensatte behov.pdf

Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom

Hva er gode helse- og omsorgstjenester for meg? Personer med utviklingshemming gir innspill til den nasjonale veilederen

På lik linje: Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming

Sivilombudet: Besøk og besøksrapporter