Fag

Å opprettholde verbale operanter hos personer med demens

Fag
14. juni 2022

I sykehjem i dag regner man med at inntil 80 % av de som bor der har kognitive utfordringer forenelig med en demensdiagnose (Gjøra et al., 2021). Noen av utfordringene beboere med demens kan oppleve i institusjonene er knyttet til en generell lav bemanning, og at de ofte har mange somatiske diagnoser.

Av: Jørn Arve Vold

I tillegg har mange kognitiv svikt, som medfører vanskeligheter med å opprettholde kontakt med medboere. Personalmangel og en travel hverdag medfører også at beboere kan oppleve å ikke bli sett og hørt av ansatte. Verbalt språk kan beskrives i form av innhold, men også i form av funksjon. Denne teksten setter søkelys på verbalatferds funksjon som et viktig element i kommunikasjon til personer med demens, uavhengig av om de fremkommer som verbale ytringer, eller tegn og signaler som har en språklig funksjon.

Hva er verbale operanter?

Skinner (1957) beskrev verbale operanter som mand, tact, intraverbal, diktering, textual, echoic og kopiering av tekst, ut fra deres ulike funksjoner og hvordan disse blir opprettholdt. I det som følger fokuserer jeg på to av disse – mand og tact. I en demensutvikling er det viktig å opprettholde nettopp disse to lengst mulig, fordi de spiller en vesentlig rolle for at personer med demenssykdom skal kunne påvirke sine omgivelser.

Mand

Mand er en verbal operant som styres av deprivasjonstilstander og at personer opplever at de gjennom språk kan påvirke andre til å få ting de mangler, eller avslutte aversive situasjoner. Eksempler er hvis de er tørst og ber ansatte i nærområdet om et glass vann, eller de opplever at ansatte kommer for nært i forbindelse med et stell og ber dem gå bort. Det er oppnåelsen av det en signaliserer ønske om som forsterker og opprettholder mand som funksjon.

Mange eldre med demensdiagnose som bor på sykehjem er i stand til å kommunisere, men hos enkelte forekommer mand i mindre grad. Dette kan skyldes at personalet lett kan utslokke slike verbale mand, ved at henvendelsene ikke fører frem. Eksempler er hvis personen er tørst og ber om drikke, men blir oversett eller får beskjed om å vente, eller personen ber ansatte om å gå vekk under stell, men opplever å ikke bli hørt. Det er gjennomført enkelte studier med personer med demens hvor forfatterne har trent på bruken av mand til personer med demens. (Løkke et al. 2013; Oleson & Baker, 2014).

Tact

Den andre viktige verbale operanten er tact. Dette er en verbal operant som beskriver ting eller tilstander rundt seg for å gjøre personer rundt seg oppmerksom på disse.  Et element ved tact som er spesielt viktig når vi snakker om personer med en demensdiagnose, er evnen til å «tacte» tilstander i egen kropp. Et typisk eksempel er å kunne beskrive hvor de har smerter, og gjøre andre oppmerksomme på endrede tilstander i egen kropp. Her er det opprettholdende elementet generaliserte betingede forsterkere, for eksempel ved at en snakker om det personen sier, eller en viser at en hører det. Å overse tacting kan føre til at denne funksjonen taper seg raskere enn det demensutviklingen i seg selv medfører av funksjonstap. Det er gjennomført noen få studier med denne pasientgruppen der en har trent på opprettholdelse av tact-funksjon hos personer med demens med gode resultater (Abrahams, J. P. & Camp, C. J. 1993)

Utviklingen av verbale operanter i sykdomsutviklingen

Personer med demens vil etter hvert miste evnen til å kommunisere gjennom verbalt språk etter hvert som sykdommen utvikler seg, og ikke-verbale kommunikasjonsformer blir mer fremtredende. Å kunne kommunisere med omgivelsene både når det gjelder å dekke sine behov og si ifra om ubehag er helt grunnleggende. Dermed bør det settes søkelys på hvordan ansatte rundt personer med demenssykdom kan tilrettelegge for bruk av språk, her også ikke-verbale språkutrykk som tegn, blikk, osv. I sykdomsforløpet vil mange med demensdiagnose også utvikle ulike former for utfordrende adferd. For eksempel i form av unaturlig passivitet, vandring, utagering, og annet. Sammenhengen mellom disse atferdene og språk er lite studert, men man kan anta at det i mange situasjoner er sammenheng med manglende muligheter til å påvirke omgivelsene på andre måter. Vandring eller uro kan for eksempel forekomme dersom personer har problemer med å tacte smerter i egen kropp. Tilsvarende kan motstand i form av utagering forekomme dersom de opplever ubehag i forbindelse med et stell.

Hva kan vi som ansatte gjøre?

Vi som jobber på sykehjem kan tilrettelegge for bruk av verbale operanter så langt som mulig. Som ledd i demensutviklingen vil det verbale språket etter hvert forsvinne, men personen vil fortsatt prøve å kommunisere med andre gjennom tegn, lyder, og på andre nonverbale måter. Her kan ansatte være váre for hva personen mener, og la personen påvirke sin hverdag ved å gi muligheter til bruk av språk i ulike situasjoner. La de det gjelder forsøke å få frem det de mener. Bruk tid på å la dem gjøre seg forstått. La dem gjøre valg i hverdagen. Reager adekvat på mand om ulike behov. Se etter om personen fremviser andre signaler enn de rent verbale språkutrykkene og forsøke å reagere på disse. For eksempel kan vi snakke om eller gi objekter som blir pekt på. Eller vi kan behandle utfordrende adferd som utrykk for en kommunikasjon i situasjonen personen er i, og vurdere andre innfallsvinkler i liknende fremtidige situasjoner.

Gjennom en sensitiv oppmerksomhet mot det personer med demens prøver å utrykke kan vi gi dem muligheter til å kommunisere både gjennom verbale og ikke-verbale uttrykksformer. Ved at vi reagerer adekvat på de verbale signaler som gis, vil personen kunne kommunisere lengre under sykdomsutviklingen, og kanskje også unngå utvikling av ulike typer utfordrende atferd.

Ft: Georg Arthur Pflueger/Unsplash.cm

Kilder

Abrahams, J. P. & Camp, C. J. (1993). Maintenance and generalization of object name training in anomia associated with degenerative dementia. Clinical Gerontologist, 12, 57–72.

Chelsey R. Oleson, Jonathan C. Baker (2014). Teaching Mands to Older Adults with Dementia. The Analysis of Verbal Behavior, 30, 113–127. doi: 10.1007/s40616-014-0018-7

Gjøra, L., Strand, B. H., Bergh, S., Borza, T., Brækhus, A., Engedal, K., . . . Selbæk, G. (2021). Current and Future Prevalence Estimates of Mild Cognitive Impairment, Dementia, and Its Subtypes in a Population-Based Sample of People 70 Years and Older in Norway: The HUNT Study. Journal of Alzheimer’s Disease, 79, 1213-1226. doi:10.3233/jad-201275

Løkke, J. A., Granmo, S., Leirvik, S., Lund, P. A., & Vold, J. A. (2013). Tekst og vokal prompting for å bedre manding hos personer med demens. Norsk tidsskrift for Atferdsanalyse, 40(2), 189 – 195.