Fag

Et minneord om et vakkert vennskap til en unik person

Fag
07. juni 2022

Min kjære venn gjennom flere tiår, Torill Heia døde den 02.02.2022. Hun var et unikt menneske og jeg savner henne veldig. Jeg venter fortsatt at telefonen skal ringe, og høre henne si «det er meg». Når jeg svarte «å, så hyggelig Torill, hvordan har du det?», var svaret alltid «bra!».

Torill betydde så uendelig mye for mange flere enn meg. Hun sto for verdier og en holdning til livet som lærte meg masse som fagperson og forsker. Hun lærte meg viktigheten av gode samtaler, om relasjoner og følelser. Hun lærte meg hvor godt det var å være nettopp som hun var, – fordi det var mennesker rundt henne som var glad i henne.

Ikke glem «limet»

Mitt inntrykk er at vi ofte glemmer «limet» i yrkesutøvelsen vår. Limet, som handler om oppmerksomhet, initiativ, følelser og relasjoner. Med å gjengi et leserbrev vi skrev sammen, og som ble publisert i Laagendalsposten den 16. juli 2019, vil jeg takke Torill for alt hun har lært meg og de fantastisk gode minnene jeg har fra samværet med henne.

«Torill og jeg vokste opp i samme lokalmiljø og har vært gode venner i flere år. Vi liker å være sammen og vi har mye gøy når vi er sammen. Vi har mange felles interesser og liker å snakke om livet. Vi har også skrevet en bok sammen som heter «Venner».

Noe som undrer oss, er de reaksjonene Torill får fra fremmede mennesker når vi er ute på tokt. Vi er en del på show og konserter og nesten alltid opplever Torill å få oppmerksomhet fra artistene eller andre publikummere. Senest på sommershowet «Gratulerer med Jahn», bøyde Thomas Fleberg seg flere ganger ned fra scenekanten og sang til Torill, som satt på første rad. Hvorfor gjorde han ikke det samme til andre? Dagen før var vi på showet «Fam Fatale sjekker inn», hvor også en av sangerne henvendte seg til Torill. Under et show forrige sommer, opplevde vi at en av sangerne tok tak i Torill og danset med henne. Torill selv synes dette er veldig gøy. I vinter opplevde vi at gitaristen i bandet vi hørte på puben, kom bort til bordet vårt og satt med oss i pausene som bandet hadde.

Torill elsker musikk og sport. I sporten opplever hun noe av den samme henvendelsen fra andre, kjente og ukjente. Hun tas med på kamper og inviteres til å ha en rolle i viktige begivenheter i sportsklubben SKRIM. Men, så skal det også sies at hun er på hver hjemmekamp og har stått på sidelinjen og heiet på laget sitt i omtrent 50 år.

Når vi er ute på byen, opplever vi at folk i alle aldre og med ulike hudfarger, henvender seg til Torill. Hun er den som blir spurt om å danse og blir spandert på. Noen forteller om slektninger med utviklingshemming og deres historier er svært personlige. Særlig har vi opplevd dette hos mennesker som ikke har vokst opp i Norge. Godheten jeg ser at Torill får fra andre mennesker, er en godhet jeg tenker det er godt å gi og helt klart godt å få. Som venn gjør det meg ydmyk og glad å se fremmedes reaksjoner på at Torill er den hun er. Hun er et godt og elskelig menneske som behandler alle med respekt og høflighet. Hun er imøtekommende og viser glede over små oppmerksomheter.

Da Torill og jeg vokste opp på 1960-tallet bodde de fleste med utviklingshemming på institusjoner. Institusjonene lå langt fra byene og det var ikke vanlig å omgås mennesker med utviklingshemming. I dag bor de fleste i gruppeboliger eller i egne leiligheter. Men, dessverre er det noen kommuner som har begynt å bygge nye institusjoner for mennesker med utviklingshemming. Dette er vi begge sterkt imot. Torill sier at det er godt å bo sammen med andre, men ikke for mange. Det blir for mye personale og folk som kommer og går, når det er over fire-fem som bor sammen.

I dag bor Torill i byen og det gjør at hun ukentlig tar seg turer til bakeren, hvor pensjonistene pleier å samles. Der treffer hun kjente og et trygt miljø som snakker om sport, politikk og daglige hendelser. Dette er samtaler Torill setter pris på. Hun setter pris på kontakten med andre, samtalene med andre og kontakten med mennesker hun har kjent over lengre tid.

Vi mennesker trenger både den nære, personlige kontakten og oppmerksomheten vi får fra ukjente. Det gjør at vi kjenner fellesskap, likeverd og verdsetting. Torill er så heldig at hun møter mennesker som gir henne oppmerksomhet og som liker å snakke med henne. Dette er ikke en selvfølge, ut fra den historien mennesker med utviklingshemming har i Norge.

Nærheten til fellesskapet er viktig for både personene med utviklingshemming og oss som ikke har utviklingshemming. Jeg setter umåtelig stor pris på vennskapet med Torill. Det er ekte, ærlig og uten forestillinger. I tillegg opplever vi så uendelig mye gøy sammen. Kan det være slik at mennesker som tar kontakt med Torill opplever at det er enkelt å ta kontakt med henne, de er mindre redd for å bli avvist eller bli misforstått. Kan det være at disse fremmede føler seg mer verdsatt etter møtet med Torill? Hva med hennes bekjente, de som sier hei til henne når de møter henne og veksler noen ord. Er dette mennesker som er stolt over å kjenne henne? Hva med oss som er hennes venner og nærmeste, er det kjærlighet vi kjenner… kjenner vi denne kjærligheten fordi hun selv gir så mye kjærlighet og godhet? Det sies at vi får tilbake i livet det vi selv sender ut… Torill sender ut aksept, åpenhet, godhet og interesse. I tillegg er det tydelig at hun har en funksjonsnedsettelse. Har det en betydelig? Hvilken betydning har det egentlig?

Torill selv mener at hennes Downs syndrom har en betydning for kontakten med andre mennesker. Som hun selv sier «jeg har lettere for å snakke rett ut. Jeg er mer åpen, og jeg strekker ut hånda slik at de kan klemme meg. Jeg gir godhet og på den måten får jeg godhet tilbake». Som hennes venn sier jeg bare… hør hva din venn, bekjent eller fremmed med utviklingshemming har å fortelle deg om livet, verdien av livet og hva som er viktig. Jeg har aldri hørt Torill si at hun er sint eller lei seg fordi hun er den hun er og fordi hun har Downs syndrom. Dette er noe vil alle burde lære av og det er kanskje det vi rundt henne, bevisst eller ubevisst, kjenner på og verdsetter.

Vi trekker til oss hennes livsvisdom og hennes væremåte som viser at vi alle er gode nok, uansett forskjeller det er mellom oss. Vi er alle viktige, og vi trenger hverandre for å gi og motta den godheten som gjør at vi vokser som mennesker.»

Torill Heia og Britt-Evy Westergård

Her finner du boka «Venner – en bok for mennesker med utviklingshemning og deres hjelpere» av Heia og Westergård, vinner av Ordknappen 2015