Fag

Kan vernepleiere drive med behandling?

Fag
30. august 2022

Det begynner å bli lenge siden jeg ble utdannet til vernepleier, og ett mantra har fulgt meg gjennom mye av tiden min i yrket. Nemlig, det at vernepleiere ikke driver med behandling. Behandling av hva, er et åpenbart spørsmål i denne sammenhengen. Hvorfor vernepleiere ikke skal drive med behandling, er et annet. Og ikke minst, hva innebærer selve begrepet «behandling»?

Hva betyr «behandling»?

Én definisjon av behandling er at det er «tiltak for å helbrede, bekjempe, lindre og forhindre plager, sykdom, skade eller funksjonshemning eller evt. konsekvenser av dette, med bakgrunn i medisinsk vitenskap og kunnskap» (hentet fra www.volven.no).

Denne definisjonen er ganske somatisk orientert. Den retter seg inn mot behandling med rot i medisinsk vitenskap og kunnskap. Dette skaper et skille mot begrepene miljøterapi og miljøbehandling, som tematisk sett ligger nærmere det vi vernepleiere holder på med. Personlig foretrekker jeg å bruke begrepet miljøbehandling framfor miljøterapi.

Begrepet miljøterapi brukes i mange ulike typer av arbeid, og som gjøres på mange ulike måter. Miljøbehandling retter fokus mot endring av miljøet for å skape endring i atferd. Uansett, de to begrepene «terapi» og «behandling» kan i mange sammenhenger tolkes til å bety det samme.

Offisielle føringer for vernepleiere og behandling

Begrepet «behandling» finnes i en del av de sentrale dokumentene som regulerer vernepleiere sitt mandat og praksis. I den nå utrangerte rammeplan for vernepleierutdanning (UFD, 2005) ble begrepet brukt én gang:

Delemne 3C: Psykisk helsearbeid – 10 studiepoeng «Delemnet skal gi kunnskap om psykiske lidelser og ulike former for forebygging, behandling og rehabilitering. Kunnskap om risikofaktorer og mestring skal vektlegges.»

Måten begrepet brukes på i denne sammenhengen, tilsier kanskje at vernepleiere skal drive med behandling? Vernepleieren skal i alle fall ha kunnskaper om behandling av psykiske lidelser. Kanskje var tanken at vernepleiere skulle kunne noe om det, men ikke drive med det. Jeg vet ikke.

Rammeplanen fra 2005 ble byttet ut med en forskrift i 2019, som en følge av RETHOS (Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene). I denne forskriften finner vi begrepet behandling tre ganger:

  • «§10 f) har kunnskap om symptomer og behandling av de vanligste somatiske og psykiske sykdommene innen fagområdet»
  • «§13 h) har kunnskap om barn og unge og er en utøver som ivaretar deres behov for behandling og/eller tjenester, og kan sikre deres medvirkning og rettigheter»
  • «§14 a) kan anvende faglig kunnskap for å iverksette nødvendige tiltak, og/eller behandling ved sosiale problemer eller henvise videre ved behov»

I første eksempelet fra §10 f), brukes begrepet behandling mer eller mindre på samme måte som i eksempelet fra rammeplanen fra 2005.

I de to andre eksemplene, § 13 h) og §14 a), virker ordbruken mer som at vernepleieren skal være en som ivaretar behandling av sosiale utfordringer og av sikring av medvirkning og rettigheter. Det virker som at behandling i større grad er en del av vernepleierens oppgaver i den nyeste planen.

Hva bør kjennetegne behandling?

For å kalle noe behandling, bør et minstekrav være at det som gjøres har effekt. Det bør i alle fall ha en intensjon om at det skal ha effekt. Behandling av en gitt sykdom har som målsetting å skulle lindre eller helbrede denne. Noen behandlinger er gode, og man fortsetter med dem. Andre behandlinger avsluttes fordi de har dårlig effekt, eller dårligere effekt enn annen behandling. En del av arbeidet vi vernepleiere gjør, har også som målsetting å skulle lede til endring til noe som er «bedre». Men, jeg er usikker på om vi alltid er gode nok til å måle og dokumentere om det vi gjør av miljøbehandling har ønsket effekt? Vi bør i alle fall ikke drive med miljøbehandling som ikke har ønsket effekt.

Behandling er ikke alt, men også vernepleiere kan behandle

Mye av det vi vernepleiere holder på med, er selvsagt ikke terapi eller behandling. Det er heller ikke mitt poeng at vi skal ha et større behandlingsfokus enn nødvendig. Men, vi driver med mye viktig arbeid som vernepleiere, og behandling av ulike utfordringer er en del av dette. Miljøbehandling, forstått som å endre forhold i miljøet for å skape endring i en persons fungering, er ett eksempel på vernepleieres behandling. Dette er et viktig aspekt av vernepleierens kompetanseområde. Kanskje bør myten om at vernepleiere ikke driver med behandling, legges død?