Samtykkekompetanse til mindre besvær i psykisk helsevern?

Av Kari Høium

Myndighetenes intensjoner baserer seg på økt selvbestemmelse, mindre bruk av tvang og økt rettsikkerhet. Pasienters samtykkekompetanse innebærer å bestemme og medvirke i egen behandling, å si ja eller nei til behandling, samt ja eller nei til type behandling.

Men hvem er de rette til å avgjøre om en person har kompetanse, eller mangler kompetanse til å bestemme over seg selv og i hvilken grad personen har kapasitet til å ivareta sitt eget beste? Og hvem prioriterer tid til at dette gjøres på en kunnskapsbasert og faglig forsvarlig måte?

Relasjons-, kommunikasjons- og veiledningskompetanse er dessverre fagområder som har vært nedprioritert i helse- og sosialfagene, men som nå forventes opprioritert gjennom en felles forskrift for helse- og sosialfagutdanninger. Målet er økt forståelse og økt kvalitet i samhandling med brukere, pasienter og pårørende, en kvalitetsforbedring som innebærer tverrfaglig, tverrprofesjonell og tverrsektoriell samhandling på tvers av nivåer, og at man initierer til slikt samarbeid.

Tilstrekkelig tid og kompetanse må kjempes for daglig slik tidligere fylkeslege i Oslo, Fredrik Melbye, henstilte om allerede på 1980 tallet når han uttalte at «helsepersonell må gå ut og være geriljasoldater i felten ved å stå på barrikadene, og stå opp for urett og urimelighet». Da kreves mot, dristighet og en faglig etisk standard som tilsier at man utøver tjenester med faglig og personlig integritet.

Hva må tas på alvor og gjøres mer av:

• Tjenesteytere og tjenestemottakere må snakke sammen om selvbestemmelse og om hva det innebærer av frihet og risiko for fare og skade.
• Lytte til pasientenes ønsker og behov og se hvilke ressurser og utviklingsmuligheter den enkelte har.
• Gi pasient/bruker individuell tilpasset informasjon om muligheter, anbefalelser og konsekvenser/ risiko individuelt ut ifra alder, modenhet, erfaring, kultur og språklig bakgrunn. Sjekke at informasjonen er mottatt, forstått og nedtegnet i pasientens journal slik den er gitt.
• Behandling må differensieres og tilpasses den enkelte.
• Kompetente og engasjerte ledere må trygge og motivere sine ansatte og tilrettelegge for kontinuerlig kompetanseutvikling i tjenestene.
• Positiv samhandling med brukerne handler om å bygge relasjoner, om å bruke tid nok sammen til å bli trygg og vinne tillit.
• Behandlingsmål må være funksjonelle både på kort og lang sikt, akseptable for alle involverte og være realistiske å oppnå med tanke på tid og ressurser. Videre må målene være alders- og utviklingsadekvate for pasient/bruker og bidra til økende grad av ansvar og mestring for den det gjelder.

For å lykkes i dette trenger ansatte undervisning, veiledning og oppfølging slik at mål og planer for den enkelte kan følges opp.

Kari Høium,
Førstelektor, cand.san., vernepleier
OsloMet – storbyuniversitetet
Fakultet for helsevitenskap
Institutt for atferdsvitenskap, avd. for vernepleie, helsefremming og inkludering/ Department of Behavioral Science,