– Det handler om en personlig og faglig utvikling både der og da, og på lengre sikt. Jeg har arbeidet med mindreårige med utagering og diagnoser som utviklingshemming, autisme og traumer, og vært med på at bruker har gått fra minimal implisitt språkforståelse, til flere år etterpå, med smil i fjeset, å spørre «vil du lese Albert Åberg for meg?». Sånt er sterkt, og forsvarer de utallige timer med utagering, de mange samtaler med veiledere, kolleger og spesialisthelsetjeneste, og de mange netter over bøkene. Mennesker med utviklingshemming er avhengige av bistand, og avhenger av samspillet med meg og mine kolleger. Det krever at jeg setter egne behov til side, tilpasser meg bruker, og tenker faglig forsvarlighet i min adferd. Arbeidet gir meg perspektiv på livet, der kjernen er kontakt med helt grunnleggende mellommenneskelige forhold; som behovet for anerkjennelse, mestring, likeverd, tilhørighet, mening – og moro! Dette gjør meg til en bedre kollega, pappa, venn, kjæreste, medmenneske og samfunnsborger.
– Forsvarlighet er at som utøver av helsetjenester er mine handlinger basert på den kunnskap jeg har og tilegner meg for å forstå og hjelpe bruker. I arbeid med brukere med høy utageringsfare, leser jeg løpende brukerens stemning og kroppsspråk. Målet er hele tiden å tilstrebe at bruker får sine menneskelige behov imøtekommet. Jeg må forstå min rolle rett, og vurdere om jeg utøver rett type tjeneste til rett tid på rett måte. For å klare dette må jeg forstå brukers svakheter, med fagkompetanse og empati, og kompensere for brukers funksjonstap, det være seg sosial omgang, fysisk aktivitet, meningsfulle opplevelser og grunnleggende kommunikasjon. Jeg må være godt kjent med faglitteratur om diagnoser, symptombilde og psykisk helse. Jeg må praktisk reflektere hva livskvalitet innebærer. For min del tenker jeg at indre motivasjon er viktig, hvordan jeg kan stimulere til denne, fordi denne påvirker både brukers selvbilde, livskvalitet og psykiske helse. I disse vurderingene spiller jeg mye på pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven. Jeg benytter nærmest daglig det jeg har lest om adferdsteori, utviklingspsykologi, nevrovitenskap, samt selvbestemmelsesteori, Michael Wehmeyer og Daniel Stern. Rolleforståelse er også kritisk, som jeg har oppøvd gjennom mange år, bla som BPA, hjemmetjeneste og barnevern. Jeg må løpende balansere mellom å være hjelper og autoritet.
– Nevrovitenskapen lærer oss stadig mer, blant annet at 80-90% av valgene vi gjør er i stor grad basert på følelser. Personer med utviklingshemming har lavere kognitiv og sensorisk kapasitet, som betyr at ytre og indre impulser, samt bearbeidelse av disse, krever tilpasning, både i form og tid. Følelser er sterke saker, også for brukerne. Mennesker med utviklingshemming unndras ofte for adekvat sosial utvikling, og unndras derfor språklig og emosjonell utvikling. Språket blir ofte produkt av uregulerte følelser, manglende tilpasset språkopplæring, ofte svært særegne oppvekstvilkår, og begrensede eksekutive funksjoner. Min erfaring er at forstår man disse forholdene ved hver bruker, så kan man også forstå mange av de tilsynelatende uforståelige (idiosynkratiske) uttrykkene de kommer med. Disse uttrykkene kan inneha problematiske sider. Et eksempel: “Der er noen begravet» sa en bruker forleden og pekte på noen løvblad. Brukeren har mange traumer fra barnealder, og idag høy dødsangst. Utsagnet stiller seg i rekken av personens mange sorguttrykk, som kan utvikles til psykotiske tendenser dersom de ikke møtes rett over tid. Å validere ubehaget som ligger i tanken på noens død, uten å forsterke følelsene i spill, er krevende. Ingen vil avvises i sitt ubehag.
– Ubehag kan oppstå allerede ved manglende mestring av samspillet med meg og min kolleger, for bruker får ikke anerkjennelse av sine behov. Sånt smerter. Og i mangel på språk uttrykkes smerten raskt som utagering. Som miljøarbeider er det mitt ansvar å løpende vurdere hvilke behov bruker har, og tilstrebe bistand i dette, dvs å tilrettelegge for at bruker kan samspille med meg. Hvis jeg møter utageringen med avvisning, fordypes altså smerten. Da går det på den mellommenneskelige læringen løs, der mistillit til andre, og i verste fall også seg selv, kan begynne å gro. Ubehag og smerte krever i seg selv en eller annen form for trøst. Jeg tror ingen ønsker å utagere. Mange av de jeg jobber med har vært utsatt for psykisk og fysisk vold, som kompliserer både den mellommenneskelige læringen, og øker kravene til meg som tjenesteyter.
– Sterke følelser, som traumer, kombinert med kognitive vansker, er prediktor for høy utageringsfare fordi brukeren opplever mye avmakt i eget liv, tenker jeg. Mennesker med utageringsfare er særs sårbare for andres stress og har selvbilde som særlig farlig, som bekreftes av andres stress i deres nærhet. De trenger derfor at jeg har sterk kontroll på eget indre liv, at jeg har nærkontakt med hva som trigger egen frykt og sinne – men også glede og trygghet! Røkenes og Hanssen skriver godt om dette, men det krever mye øvelse. Disse brukerne kan trenge tid og rom til å ta initiativ, og derigjennom også tillit til å forme relasjonen. Og kanskje kan alternative inntrykk og uttrykksformer, som musikk, kunst og friluftsliv hjelpe.
– Å fullt ut forstå hver bruker, er umulig. Jeg vektlegger brukerens følelsesmessige humør, benevning og validering av følelser, å bruke språket til å spille på grunnleggende følelser, og unngå stress – for å nevne noe. Jeg opplever at brukerne ser at jeg oppriktig forsøker forstå dem, og de forsøker ofte hjelpe meg. Jeg sier ofte rett ut at “vi må hjelpe hverandre her”, svarer “unnskyld” når jeg ikke forstår, og sier “takk” når de hjelper meg. Og når vi sammen lykkes, når uttrykkene blir meningsfulle, oppstår det genuin mestring i samspillet, som gir enorm glede og læringsvilje for fremtiden. Slik får bruker økt agentskap og selvbestemmelse i eget liv. Jeg tenker at dette er nøkler for å skape relasjoner, preget av mening, mestring og moro. Min klare erfaring er; godt miljøarbeid kan være virkelig gjøre en forskjell!
