Ingunn Skjesol og Kristin Berre Ørjasæter
Det er høst, studentene er i full gang med et nytt semester, studiestedene over hele landet syder av liv. I fellesområdene sitter studentene i større og mindre grupper, noen sitter alene. De jobber med oppgaver, diskuterer pensum, drikker kaffe og planlegger neste fest. Det er sånn det skal være, universiteter skal være fulle av studenter, av kunnskapssøkende unge voksne som skal forme framtida. Det ser tilsynelatende idyllisk ut, men livet som student kan også oppleves ganske utfordrende.
Studenthelse
De fleste studentene har det bra, men tallene fra årets Studentenes helse- og trivselsundersøkelse må vi ta på alvor, trenden går feil vei. En av tre studenter rapporterer at de opplever alvorlige psykiske plager. I tillegg er det økning i antall studenter som svarer at de har hatt selvmordstanker det siste året, fra 14 prosent i 2018 til det 22 prosent i 2022. Tallene er urovekkende. Vårt engasjement i dette springer ut ifra en faglig interesse for psykisk helse som fagområde og erfaringer fra møter med studenter over mange år. Å utdanne profesjonsutøvere er en relasjonell øvelse, vi kommer tett på mange av studentene, og kanskje særlig de som opplever hverdagen som utfordrende. Studentene trenger å oppleve at de er en del av et fellesskap.
Fellesskap
Behovet for fellesskap ser vi både i møte med studentene og i egen forskning. Kristin i møte med unge voksne med psykiske lidelser som faller ut av skole og arbeidsliv (Ørjasæter, 2019). Ingunn i møte med familier med små barn (Bulling, 2019). Selv om vi har forsket i forskjellige felt, har vi har sett mye av det samme. Vi tror det handler om at mennesker uansett livssituasjon trenger felleskap. De som deltok i forskningsprosjektene var særlig opptatt av betydningen av å ha et sted å komme til, en åpen møteplass. Et sted du kan komme når det passer for deg og der det ikke stilles krav til prestasjon. Et sted å være. Et sted du blir sett.
Vi er sosiale vesen (Fugelli, 2015). Gjennom hele livet søker vi fellesskap, vi trenger å oppleve at vi har betydning, at noen ser oss, at noen legger merke til det om vi ikke er der. Akkurat dette er temaet for årets markeringer for Verdensdagen for psykisk helse, «Vi trenger hverandre – løft blikket». Hver høst markeres den internasjonale FN dagen i 150 land, for å øke bevissthet og spre kunnskap om hvordan vi kan fremme psykisk helse.
Mange av studentene forteller at de føler seg ensomme, de synes det er vanskelig å finne sin plass i sosiale fellesskap. Mye av det sosiale livet er knyttet til fester. Det gir flere utfordringer, alkohol og festing passer ikke for alle. Mange av festene holdes også hjemme hos studentene, noen blir invitert og andre ikke. Det handler både om sosiale relasjoner og begrensning i plass, de fleste studentene bor trangt. Det er rett og slett en grense for hvor mange de kan ha på besøk. Kanskje er det på tide å diskutere hvilket ansvar vi har på samfunnsnivå for å tilrettelegge for gode møteplasser?
Fellesskapets eiendom
For noen år tilbake gjennomførte Ingunn en feltstudie der hun blant annet besøkte barnehager (Skjesol, 2022). I en av barnehagene var lokalene til gratis utlån til barnefamiliene i lokalsamfunnet utenfor åpningstiden. De kunne bare skrive navnet sitt i en bok når de hentet nøkkelen. Lederen i barnehagen hadde startet med utlån fordi hun så på barnehagen som lokalsamfunnets eiendom. Familiene kunne arrangerte barselgrupper, barneselskap og strikkekaféer i et lokale som var godt egnet til å være mange sammen. Ifølge henne var det meningsløst at lokalene skulle stå tomme store deler av uka. Denne praksisen tenker vi at vi bør lære av. Hvem er det egentlig som eier offentlige lokaler, hvem bør ha tilgang til å bruke dem? Hvordan kan disse rommene bli møteplasser for mennesker som trenger fellesskap?
Over hele landet står offentlige lokaler ubrukt store deler av døgnet. For eksempel på skoler, barnehager, bibliotek og kulturhus. Det er vår felles eiendom, men det meste av disse lokalene står avstengt på ettermiddager, kveld og helg. Dette gjelder også universitet. Burde ikke egentlig utdanningsinstitusjonene vært åpne møteplasser for allmennheten? Med minglesoner, kafeer og åpent bibliotek? Et sted der folk møtes? I stedet er det adgangsregulering, med kort og kode for komme inn på en begrenset del av lokalene. Studentene får kun tilgang til utvalgte områder som noen har definert som egnet til studentarbeid. Men livet er så mye mer enn studier, kanskje lager vi kunstige skiller mellom studentene og lokalbefolkning. Kanskje bør vi jobbe for at universiteter i større grad skal være en del av lokalsamfunnene de befinner seg i?
Vi må tenke nytt
Vi tror det er på tide med en debatt om hvilket ansvar universitetene skal ha for å legge til rette for god studenthelse og hvilken rolle universitetene skal ha i samfunnet. Vi må utfordre gamle mønstre, løfte blikket og se på mulighetene som ligger i å bringe mennesker sammen. Det ligger et potensiale i byggene som faktisk er vår felles eiendom, her kan det skapes møteplasser med rom for mangfold, aktivitet og fellesskap. Løft blikket!
Referanser
Bulling, I. S. (2019). Exploring Family Centres- Creating Accessible and Integrated Family Support. [Doktorgradsavhandling]. Institutt for sosialt arbeid, Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap, NTNU.
Fugelli. (2015). Sitater av Per Fugelli: «Ikke vær et 1-tall på jorden, bry deg om flokken din». Universitetsforlaget.
Skjesol, I. (2022) Creating Communities of Parents. I: Samadi, S. A. (Red.) Parenting – Challenges of Child Rearing in a Changing Society. IntechOpen.
Ørjasæter, K. (2019).Performing recovery. Music and theatre workshop as an arena for recovery processes. [Doktorgradsavhandling]. Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Fakultet for medisin og helsevitenskap. NTNU.
