Kan man bli vernepleier uten en arm? Kan man bli vernepleier med alvorlig synsnedsettelse? Vi som vernepleiere skal ha «… nødvendig faglig kompetanse i innsatsen for at personer med nedsatt funksjonsevne har muligheter til personlig utvikling og livsutfoldelse på lik linje med andre.» (Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, 2019). Men hvor inkluderende er egentlig våre egne utdanninger på dette området?
Vernepleierutdanning for døve tegnspråklige
Selv har jeg hatt glede av å jobbe med et prosjekt for døve tegnspråklige som ønsker å studere vernepleie ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). «Nå skjønner jeg hva jeg har gått glipp av» sier en av studentene som nå har startet opp i en gruppe på 12 studenter som har tegnspråk som sitt førstespråk. Hun refererer til fellesskapet som kommer når man får jobbe i studiegruppe uten å bruke tolk. Hun skriver også om sine erfaringer med manglende tilrettelegging i høyere utdanning tidligere.
En annen student i denne gruppen sa til meg tidlig etter oppstart: «Den største tilretteleggingen jeg har møtt frem til nå, er en positiv holdning. At dere har tenkt igjennom mye på forhånd, og at når det dukker opp problemer, så er dere løsningsorienterte». Holdninger. Holdninger om at man gjennom litt tilrettelegging kommer til å få vernepleiere med en helt unik sluttkompetanse.
Gjennom forprosjektet har det dukket opp noen betenkeligheter fra omverden. Noen er betimelige spørsmål som er reelle utfordringer og som må løses, andre handler om uvitenhet. «Hvor mye kommer det til å koste å tekste alle filmene vi bruker i undervisningen?» og «Hvor skal de ha praksis?» er gjentagende spørsmål. Økonomi setter en del rammer som det alltid gjør, men når det kommer til universell utforming av undervisningsmateriale, så er dette noe vi allerede skal gjøre (Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger, 2013).
Se på tegnspråk som en ressurs, ikke et hinder
«Men hvor skal disse jobbe da? Skal de ha med seg tolk resten av arbeidslivet?». Dette er en type spørsmål som kan dukke opp i diskusjoner rundt tilrettelegging i utdanningsløpet. Hvor mye skal man som utdanningsinstitusjon bruke denne argumentasjonen inn i et spørsmål om krav til tilrettelegging? Det mener jeg er irrelevant. Ser vi til funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) ser vi at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning, og at vi skal sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer (Barne- og likestillingsdepartementet, 2015). Men når det er sagt, selvfølgelig er det behov for vernepleiere med den unike ekstrakompetansen som tegnspråk er. Vi gir tjenester til et mangfold av tjenestemottakere og da trenger vi også et mangfold innen vernepleiere. Men da må vi anse språket som en ressurs, og ikke som et hinder.
Finnes det en grense for hvor stor grad av, eller hvilken type funksjonsnedsettelse man kan ha for å gjennomføre en type utdanning? Hva hvis studenten er blind eller mangler en arm eller to? Hvordan skal en blind person komme seg igjennom praktiske prosedyrer på simuleringssenteret, der man skal blant annet skal sette subkutane injeksjoner? Hvordan skal en person uten armer gjennomføre stell i seng? Dette er en rekke betimelige spørsmål som dukker opp og som har vært aktuelle blant annet i sykepleieutdanningene der krav til fysisk funksjon er aktuelt. Der oppleves feltet som delt, der man kan argumentere med at tilrettelegging ikke skal gå på bekostning av faglige krav, og man er usikker på om man kan utdanne sykepleiere som ikke har de fysiske evnene som autorisasjonen krever.
Autorisering med mulighet for begrensninger?
Den konkrete referansen til hvor det trekkes inn om man kan utdanne noen som ikke har fysiske evner som det kreves til å få autorisasjon har gjort meg interessert. Hvor er dette beskrevet? I læringsutbyttebeskrivelsene finner jeg to steder beskrivelser av ferdigheter som kan utfordre en person med en funksjonsnedsettelse. Slik som å beherske relevant medisinsk teknisk utstyr. Et annet læringsutbytte nevner evnen til å observere. Læringsutbytter som utfordrer en med funksjonsnedsettelse, eller som utfordrer oss som utdanningsinstitusjon som skal tilby individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen til studenter med særskilte behov for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter (Universitets- og høyskoleloven, 2019). Hvordan velger vi å tolke «observasjon» som begrep? Begrenser vi oss til synssansen? Har vi oversikt over individuelle hjelpemidler som er tilgjengelig for å beherske medisinsk utstyr selv om man mangler en arm?
Grunnen til at jeg trekker inn eksempler fra sykepleie, er at samme argumentasjon brukes når vi nevner vernepleie. Kan vi utdanne vernepleiere som ikke har evne eller mulighet til å gjennomføre enkelte av de praktiske prosedyrene vi har beskrevet som krav? «Vi skal vel ikke utdanne studenter som kun kan kjøre automatgir?» var en spontan reaksjon fra en deltager på et seminar jeg deltok på om tilrettelegging av undervisning. Det utløste en mild latter i salen, og så gikk man videre. Poenget er jo egentlig ikke så galt som det kan virke. I Førerkortforskriften (2004) så er det faktisk en rekke mulighet for begrensninger for å få førerkort. Begrensninger som er basert på forutsetninger for å ta førerkortet, begrensninger under gjennomføring av opplæringen (manglende glattkjøring), gyldighetstid med mere. Kunne vi tenkt oss en autorisering med muligheter for slike begrensninger? At man har gjennomført utdanningen, men uten mulighet for å gi injeksjoner?
Faglig forsvarlighet – en premissgiver
En slik løsning tenker nok mange ville gi mye ekstra byråkrati, og tilpassing av systemer for registreringer. Selv inn under dagens regelverk ville dette la seg løse slik jeg ser det, gjennom kravet til faglig forsvarlighet av utøvelsen av tjenestene vi gir. Der ser vi at vi som helsepersonell alltid skal utføre vårt arbeid i samsvar med blant annet de kvalifikasjoner vi har som helsepersonell. Har vi da ikke hatt mulighet til å få opplæring i, eller forutsetning for å gjennomføre en prosedyre, så skal vi heller ikke gjennomføre den hvis det ikke er faglig forsvarlig (Helsepersonelloven, 1999). Så hva er løsningen? Det er jeg fremdeles usikker på, men det som er sikkert er at vi trenger vernepleiere som har en funksjonsvariasjon, og at utdanningsstedene bør se etter muligheter for å tilrettelegge. Kanskje kan vi se på mulighetene til å utdanne vernepleiere som har eventuelle begrensninger i sin autorisasjon, men det kan åpne opp for en rekke andre utfordringer og spørsmål. Hvem skal kunne søke om en autorisasjon med begrensinger? Kan man bli vernepleier uten å gi medisiner hvis man ikke består medikamentregning? Uansett mener jeg at kravet til forsvarlighet står sentralt og legger den viktigste rammen for vår yrkesutøvelse: Den skal være faglig forsvarlig.
Kilder:
Barne- og likestillingsdepartementet. (2015). Høring – FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Hentet 05.05.2016 fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—fn-konvensjonen-om-rettighetene-til-mennesker-med-nedsatt-funksjonsevne-crpd/id2398725/
Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. (2019). Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (FOR-2019-03-15-411). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-411
Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger. (2013). Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger (FOR-2013-06-21-732). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2013-06-21-732
Førerkortforskriften. (2004). Forskrift om førerkort m.m. (førerkortforskriften)Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger (FOR-2004-01-19-298). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-01-19-298
Helsepersonelloven. (1999). Lov om helsepersonell m.v. (LOV-1999-07-02-64). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64/
Universitets- og høyskoleloven. (2019). Lov om universiteter og høyskoler (LOV-2019-06-21-61). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-04-01-15
