Østern og Øien (2014) studerte hvordan kroppslige ulikheter kan brukes som impuls til nye oppdagelser og meningsskaping. I denne artikkelen belyser jeg hvordan kunst og kultur kan skape arenaer for deltakelse som overskrider merkelappene knyttet til funksjon.
«Mens jeg satt der, forflyttet Elen vekten av sin kropp over på ene siden av rullestolen, strekte ut en arm mot meg og gikk inn i en full sidelening, der hun støttet seg på den andre armen og det ene rullestolhjulet, mens det andre hjulet spant rundt i luften. Hjulet spant med en behagelig tikking. Det snurrende hjulet ble for fristende å stjele, og isteden for å ta hennes utstrakte hånd, som var en invitasjon til meg, så lente jeg meg framover og klikket ut hjulet av låsen. Med rullestolhjulet i mine hender, så vi på hverandre gjennom det metalliske hjulgitteret. Elen så overrasket ut og et stort smil brast ut i ansiktet hennes. Hun skled ut av rullestolen og ned på gulvet, tvilte et øyeblikk, men lente seg så framover for å ta bort også det andre hjulet fra rullestolen sin. Jeg hørte et nytt klikk. Derfra fortsatte vår duett med Elen, meg og den demonterte rullestolen. (Østern, 2009, gjengitt i Østern og Øyen 2014, s. 100).
I en danseimprovisasjon må man tørre å ta sjanser. Man må utfordre seg selv, slippe kontrollen og leke. Man tar i bruk hele kroppen, utforsker og aktiverer både tanker, refleksjoner og sanser (Haraldsen, Hippe, Kristensen & Torvik, 2006, s. 113-118). Ved å ta av det ene hjulet på rullestolen til Elen, tar Tone en sjanse. Elen hadde jo i utgangspunktet invitert henne til å ta den utstrakte hånden hennes, men mister i stedet det ene hjulet på stolen. Hun kunne fort blitt sint eller redd. Improvisasjonen kunne fått et helt annet utfall, og en helt annen historie ville blitt fortalt. Hvordan kan man si at dette ikke er mobbing og et overgrep mot Elen`s integritet? Mitt svar er fordi Elens spontane reaksjon er overraskelse, ikke frykt. Fordi hun utbryter i et stort smil, og fordi hun i en overraskende vending løsner også det andre hjulet på stolen. Hun viser tydelig at dette er helt greit, at hun liker utfordringen, og velger å handle like overraskende tilbake. Elen fremstår som en likeverdig og handlekraftig aktør.
Forestillingene om hva som er normalt og hva som er funksjonshemming sår uten tvil konsekvenser, som igjen har sterk innflytelse på serien av små og store beslutninger vi tar. Beslutninger som til sammen skaper det fysiske og sosiale miljøet vi lever i (Tøssebro, 2021, s. 56). Da den sosiale modellen kom på 60-tallet, endret det samfunnsblikket. Man gikk fra å ha fokus på individets egenskaper, til å ha fokus på samfunnets manglende tilrettelegging (Shakespeare, 2018, s. 1). Som en forlengelse av den sosiale modellen snakker Edvardsen & Gjærum (2021, s. 209-211) om noe de kaller for en ny estetisk modell. Den synliggjør den estetiske dimensjonen knyttet til funksjonshemming. Visse menneskelige uttrykk eller handlinger kategoriseres ofte som kroppslige, kognitive eller sosiale avvik, som eksempelvis atferd eller kroppslige bevegelser som avviker fra «normalen». Om man i stedet velger å se på disse «avvikene» som muligheter i en skapende prosess, kan det tenkes at den estetiske modellen kan bidra til en ny konstruksjon av funksjonshemming som fenomen (Edvardsen og Gjærum, 2021, s. 193).
Man kan si at det er et GAP mellom samfunnets krav til hva dans skal være, og utgangspunktet til Elen som sitter i rullestol (Tøssebro, 2021, s. 24-25). Ved å bruke rullestolen og bevegelseshemmingen som en impuls til nye handlinger i dansen, kan man si at dette gapet opphører. I danseskildringen over er ikke rullestolen noe som er i veien. Den er ikke en barriere som forstyrrer eller hindrer deltakelse. Den er en gjenstand for utforskning. At den bokstavelig talt dekonstrueres, blir en inngangsport for nye måter å bruke den på. Den får en ny betydning. Nye muligheter åpner seg i en dialog der begge aktørene befinner seg i en gjensidig avhengighet og fremstår like viktige for hverandre (Østern og Øyen, 2014, s. 100). Elen forteller senere om en opplevelse av myndiggjøring:
«I samfunnet hersker det gjerne en oppfatning om at folk med funksjonshemming er skjøre, og tåler mindre enn folk uten funksjonshemming. Jeg er vant til å bli behandla med silkehansker, og folk vil være veldig forsiktige med meg. Mange blir usikre i møte med meg. På hva jeg tåler, hva de kan gjøre sammen med meg og ikke, og hva de ikke kan gjøre. Mange er redde for å spørre om ting som har med funksjonshemminga mi å gjøre, det har jeg også opplevd i Danselaboratoriet. Men i motsetning til i samfunnet ellers, skapes det i Danselaboratoriet trygge rammer for å utprøve grenser for hva jeg og kroppen min kan. Det er tatt utgangspunkt i at jeg kan, og at jeg kjenner meg selv. Folk kan være usikre når de kommer til Danselaboratoriet, på hva jeg som danser med funksjonshemming kan gjøre. Men gjennom ulike øvelser blir det synliggjort at jeg kan delta på lik linje med de andre. Jeg trenger ikke å argumentere med ord til folk for alt jeg kan. Det blir vist ved hjelp av kroppen. Det blir fra første stund tatt utgangspunkt i at jeg selv klarer å sette grenser for hva jeg tåler og kan gjøre. Jeg blir myndiggjort. Dermed blir ikke folk så redd for å prøve ut ting sammen med meg, eller spørre meg hvis de lurer på noe.»
Myndiggjøring kan bygge under retten til selvbestemmelse, og er den mest essensielle rettigheten av dem alle (CRPD, 2006, artikkel 3 og 12).
Hvordan kan vi overføre en slik transformasjon og lærdom til andre situasjoner i livet eller andre samfunnsområder? Vi må tørre å ta det skrittet både som mennesker og som samfunn (Gjærum og Kinn, 2016). Vi må tørre å ta de sjansene som gjør at blikket vårt utvider seg. Vi må tørre å bevege vante strukturer, slik at nye kan tre frem. Vi kan ikke gå rundt å ta av hjulet på alle rullestoler. Men vi kan våge å handle overfor hverandre som likestilte mennesker uavhengig av funksjon. Vi kan våge å bryte etablerte tabuer ved å snakke om dem. Og vi kan våge å se medmenneskers ressurser i stedet for begrensninger.
CRPD (2006). Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Lovdata. https://lovdata.no/traktat/2006-12-13-34
Edvardsen, N. og Gjærum, R. G. (2021). The aesthetic model of disability. Cappelen Damm
Akademisk. s.193-212. Hentet fra: https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/135?fbclid=IwAR2rpfar2iXM_1HIu9ITggA758UeJO6Cd-xrRfPWYWe-sT_oYHN91J4MG9Y
Gjærum, R. G. og Kinn, H. (2016). Humanistisk og estetisk omsorg: Om medborgerskap, kulturell identitet og ukrenkelig menneskeverd. DOI: 10.7577/if.v5i2.1847
Haraldsen, H., M. (red), Hippe, I., Kristensen, T. og Torvik, E. (2006). Scenisk dans 1: grunnbok i danseteknikker vg1. Tell forlag.
Shakespeare, T. (2018). Disability: The Basics. Routledge.
Skarstad, K. (2019). Funksjonshemmedes rettigheter: Fra prinsipper til praksis. Universitetsforlaget.
Tøssebro, J. (2021). Hva er funksjonshemming, 2. utgave. Universitetsforlaget.
Østern, T. og Øyen, E. (2014). Ulikhet som impuls for nye oppdagelser i dans: Å tøye både muskler og meninger gjennom mangfold i Danselaboratoriet. InFormation: Nordic Journal of Art and research. (3), s. 94-109. Tilgjengelig fra: https://journals.oslomet.no/index.php/information/article/view/1209/1118
