Inkludering av sårbare og utsatte grupper i forskningen er noe man som ansvarlig forsker skal ha et bevisst forhold til gjennom hele prosessen; fra planleggingsfasen til rapportering og publisering (Forskningsetikk.no). Men hva skjer når tjenesteytere og andre opptrer som portvoktere for hvem som skal få slippe til? Og hvordan stiller dette seg i etisk perspektiv?
Tekst av: Kristin Røvik, Stipendiat ved Høgskolen i Volda
Temaet for mitt PhD-prosjekt er hvordan flere tidligere straffedømte som har sonet i fengsel kan komme i ordinært arbeid, og bli i arbeid over tid. Ordinært arbeid anses å være viktig for å endre livsstil og slutte med kriminalitet (Laub & Sampson, 2003). Prosjektet kan bidra til kunnskapsutvvikling på dette området.
Erfaringer som de tidligere straffedømte har kan være nødvendig for å framskaffe mere kunnskap om hvordan vi kan minske gapet mellom politiske målsettinger om å redusere antall tilbakefall til ny kriminalitet (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017) og styrke tilbakeføringen til samfunnet (St.meld. nr. 37, 2007-2008). Tall fra 2014 viser at hele 58 prosent var verken var i jobb eller utdanning ved løslatelsestidspunktet (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017).
For å rekruttere informanter til intervjuene har jeg blant andre kontaktet organisasjoner som arbeider med domfelte under og etter soning. De bistår og bidrar i prosesser knyttet til overgangen fra soningen og tilbake til samfunnet for sine medlemmer. En tilbakemelding fra en av disse organisasjonene var som følger:
«Vi har dessverre ikke mulighet til å hjelpe deg med dette. Hos oss har vi ikke fokus på fortid og det blir ikke riktig å spørre medlemmer om de kunne tenke seg å være med.»
Organisasjonen kan ha gode grunner for å skåne medlemmene for å la dem selv avgjøre om de ønsker å delta i forskningen. Men denne rollen som voktere som de inntar, bevisst eller ubevisst, er interessant. Medlemmene kan være mennesker som organisasjonen kanskje anser å være i en sårbar, svakstilt, og/eller utsatt gruppe. Arne Backer Grønningsæter, som er forsker i Fafo, stiller i boka ‘Forskeres taushetsplikt og meldeplikt’ spørsmålet: «Er det en motsetning mellom individuelle hensyn og samfunnets behov for kunnskap når man driver med forskning på utsatte gruppers behov og levekår?» (Grønningsæter, 2013, s. 35). Der drøfter han etiske utfordringer knyttet til forskning om utsatte og stigmatiserte grupper, og spenningen mellom individuelle og samfunnsmessige behov.
Det Backer Grønningssæter omtaler som utsatte grupper og hvordan det tenkes rundt dette fenomeneter interessant: Både hvem som faller inn under denne kategorien, og om dette er knyttet til bestemte livsfaser og/eller situasjoner, eller å «stagnere» i denne kategorien store deler av livet. Og videre, hvilke etiske dilemmaer/problemstillinger som kan være knyttet til dette. Min erfaring knyttet til forskningen jeg gjør i PhD-prosjektet har ført meg inn i noen refleksjoner omkring dette. Flere av de jeg har intervjuet har som tidligere nevnt gjennomført straff i fengsel. Da kan man tenke at disse menneskene er sårbare eller utsatte fordi de har gjort en kriminell handling, vært isolert fra normalsamfunnet en tid, og levd under spesielle forhold også før soningen. Vi vet at overgangsfaser kan gjøre mennesker mere sårbare og utsatte og dette gjelder også for overgangen mellom fengselssoning og tilbake til samfunnet. Men derifra å tenke at de vil være sårbare og utsatte i uoverskuelig tid og for alltid, kan være et feilgrep. Vi har kunnskap om at den kriminelle bakgrunnen kan føre med seg noen utfordringer knyttet til det å skaffe seg bolig, få innpass i arbeidslivet, og lignende, men min erfaring så langt er at dette ikke trenger å gjelde for all tid, i alle situasjoner nødvendigvis.
Når noen tar beslutninger på andres vegne kan dette være en stor inngripen i et annet menneske sitt liv. Dette kan føre oss inn i noen etiske utfordringer slik Backer Grønningssæter viser til når det gjelder individuelle hensyn og samfunnets behov for kunnskap (2013). Det å handle som at en vet best hva som er bra eller dårlig for andre mennesker kan tendere til paternalisme der det handler om å vite bedre med andres beste som erklært motiv (Henriksen og Vetlesen, 2006). Etisk begrunnelse for paternalisme er alltid hensynet til personens eget beste (Henriksen og Vetlesen, 2006). Det å tolke hva som er til den andres høyeste beste blir da avgjørende her. Faktorer som da spiller inn slik Henriksen og Vetlesen (2006) omtaler er, erfaringsbasert innsikt, evne til empati og i deres eksempel råd fra andre kollegaer og anbefalinger. Intensjonen med å løfte fram den konkrete tilbakemeldingen er ikke for å motstride at det er gjort en vurdering eller at den vurderingen som er gjort ikke er god nok, men mer bruke det som Henriksen og Vetlesen (2006) viser til som et eksempel på hva som bør ligge til grunn for en slik avgjørelse.
Ifølge næretisk tenkning (Henriksen og Vetlesen, 2006, s. 249) har vi i møte med et annet menneske noe av hans eller hennes liv i vår hånd. Vi blir ikke automatisk etiske eller moralske yrkesutøvere selv om vi har tatt en utdanning eller har lært oss yrkesetikk (ibid). Det er først når vi evner å avdekke, bli bevisste og med dette kan reflektere oss fram til hva som kan være etisk og moralsk riktig å gjøre at vi blir gode. Dette er noe jeg håper denne teksten kan bidra til og at den har overføringsverdi også til andre områder der frivillige og profesjonelle hjelpere bistår andre mennesker.
Backer Grønningssæter, A. (2013). Retten til taushet og behovet for kunnskap – noen etiske utfordringer i forskning om utsatte og stigmatiserte grupper. I Fossheim, H. og Ingierd, H. (Red.). Forskeres taushetsplikt og meldeplikt. De nasjonale forskningsetiske komiteene.
De nasjonale forskningsetiske komiteene. 2021. Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora.
Henriksen, J.O og A.J. Vetlesen. (2006). Nærhet og distanse: grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker, 3. utgave. Gyldendal Akademisk
Justis og beredskapsdepartementet. (2017). Redusert tilbakefall til ny kriminalitet. Nasjonal strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff 2017-2021.
Laub, J.H.,og R.J. Sampson. (2003). Shared beginnings, divergent lives: Delinquent boys to age 70. Harvard University Press.
St.meld. nr. 37, 2007-2008: Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. (kriminalomsorgsmeldingen). Justis- og politidepartementet.
