Hei! Jeg heter Lars Esborg. Jeg er den heldige som overtar stafettpinnen etter Johanna Elisabeth Fevang, og skal fortsette å skrive tekster til spalten «Studiehjørnet». Spaltens intensjon er å gi et innblikk i hverdagen til en vernepleierstudent og belyse temaer som er viktige for vernepleierstudenter, så denne intensjonen akter jeg å videreføre!
I fjor høst begynte jeg på vernepleierutdanningen ved UiA, campus Grimstad. Som rykende fersk student, er det mye nytt man skal sette seg inn i. Canvas, studentweb og kildekompasset var helt nye verktøy å lære seg. Hvor man får tak i de billigste nudlene, og når bagettene er billigst i kantina, er andre studentkunnskaper som kommer ved erfaring.
Ved siden av vernepleierstudiet, er jeg vernepleierrepresentant i FO-Studentenes sentralstyre. Dette er grunnen til at det nå er jeg som skriver spalten. Noe av det jeg ønsker å skrive om er:
Dette er bare noen få nyanser i de mange aspektene ved å være vernepleierstudent. Har du innspill eller tips kan du gjerne sende inn disse til vernepleier@fostudentene.no
Som mange andre 1. årsstudenter hadde jeg min første eksamen i høyere utdanning før jul. Måneder med bekymring, nervøsitet og søvnløshet, skulle ende opp i en fire timers intensiv arbeidsøkt en formiddag rett før den verste julestrien.
Et spørsmål som går igjen hos de fleste vernepleierstudenter, er hvor viktig er egentlig karakteren? Er det slik, at en vernepleierstudent som får A, blir en bedre vernepleier enn en vernepleierstudent som får D? Hvor avgjørende er det at man for eksempel kan redegjøre for komponentene i Thurstone-modellen, for å kunne utarbeide tiltak for tjenestemottakere? Dette er noen spørsmål vi kan ta for oss hvis vi skal finne ut hvor viktig karakteren faktisk er.
De første eksamener ble trolig holdt i Kina i et tidligere årtusen. Vi kan imidlertid skylde på den amerikanske businessmannen Henry Fischel for at kortisolnivået til norske studenter er høyere i desember og mai. Han utarbeidet tester for å måle det generelle kunnskapsnivået i aktuelle emner til studenter, samt hvordan denne kunnskapen kan anvendes. Her til lands, ble den første eksamen «examen artium» holdt i 1813. Heldigvis er det ikke lenger slik at vi som studenter må skrive eksamen på latin. Tibi gratias ago tibi tantum non habens hoc facere! Eller, oversatt fra latin: Tusen takk for at vi ikke trenger å gjøre dette!
Det hersker uenighet imellom vernepleierstudenter om hvilken eksamensform som er best. Det er svært individuelt hva den enkelte foretrekker. Noen foretrekker hjemmeeksamen over flere dager. Ett av deres argumenter er at de kan få utført et godt stykke arbeid der de har mulighet til å rette seg selv underveis i arbeidet. Et motargument er at det øker faren for juks. Noen vernepleierstudenter foretrekker en skriftlig skoleeksamen uten hjelpemidler som løper over noen få timer. Et argument for denne formen, er at du blir testet i noen av de sentrale momentene i det aktuelle emnet, og må bevise at du har lagret informasjonen i langtidshukommelsen. Et motargument er at det er en urealistisk fremstilling av praksisfeltet, der man som regel er noen få tastetrykk unna fasiten.
Få minutter etter jeg leverte eksamen myldret det av avspente vernepleierstudenter i korridorene på UiA. Vi hadde alle et behov for å høre hvordan andre hadde svart på de ulike oppgavene, i et slags forsøk på å forsikre oss om at det hadde gått bra, eller i hvert fall greit. Selv var jeg storfornøyd med min besvarelse, helt frem til jeg hørte noen som hadde besvart spørsmålene mye bedre enn meg.
En artig diskusjon oppsto også. Det ble snakk om hvor «unyttig» noe av det vi hadde lært var, fordi vi ikke fikk spørsmål som var direkte relatert til det på eksamen. Dette tror jeg er en fallgruve de fleste studenter kan kjenne seg igjen i. Jeg tenker (i likhet med mange) at poenget med å studere ved et universitet er å lære mest mulig, ikke det å få best mulig karakter, selv om disse to ikke er motpoler.
Eksamen er både fryktet og elsket (kanskje mest fryktet) for studenter i alle fag over hele landet. Vernepleierstudenter skal ut i praksisfeltet etter endt skolegang, og treffe ulike tjenestemottakere med svært ulike former for behov, ønsker og verdier. Noen arbeidsgivere ser på karakterene man får på universitetet, mens andre ikke gjør det. Uansett hvilken karakter man får, er kanskje det viktigste at hver enkelt føler at de har lært noe, slik at de har mer verktøy i verktøykassa som ferdig utdannet vernepleier – en eller annen gang i fremtiden.
