I midten av januar startet jeg i likhet med flere vernepleierstudenter min første praksisperiode. Et halvt år med teori kunne endelig settes ut i praksis. Det er knyttet stor spenning til den første praksisperioden, endelig skal man vise hva man er god for!
Det første møtet
En smule nervøs 24 åring gikk sammen med en medstudent inn i bofelleskapet til det som skulle bli vår midlertidige læringsarena. Det å ha en medstudent å støtte seg på er gull verdt. Tjenesteyterne i bofelleskapet ønsket oss varmt velkommen. Uheldigvis, er ikke det den eneste erfaringen studenter på mitt kull har opplevd, tross universitetets forsøk på å luke vekk mindre egnede praksisplasser.
Praksisstudent til besvær?
Et spørsmål jeg har stilt meg selv underveis i praksisperioden, er hvordan oppleves praksisstudenter for tjenestemottakere? Selvsagt må vi ha praksisperioder. Som vernepleier jobber man hovedsakelig i praksisfeltet, for og med beboere. Hadde vernepleierutdanning kun vært teoribasert, kan det tenkes at det hadde vært utfordrende å vite hva en går til. Jeg vil imidlertid rette søkelyset over på hvordan det kan oppleves for hver enkelt tjenestemottaker.
Jeg tror det kan oppleves annerledes for en tjenestemottaker å bli presentert for en praksisstudent, kontra en nyansatt. En av grunnene til dette, er at introduksjonen mellom praksisstudenten og tjenestemottakeren kan være litt ulik fra hvordan man ville presentert en nyansatt. En praksisstudent har en avtale via en høyskole eller et universitet om å være i praksis over et gitt tidsrom i en virksomhet. Lengden på de ulike praksisperiodene varierer. Fellesnevneren er at praksis foregår i forholdsvis korte perioder, som går over uker eller måneder. Med andre ord skal man bli kjent med noen, for å så avslutte relasjonen etter forholdsvis kort tid. En kan undre seg hvordan det oppleves at noen fremmede mennesker kommer inn i den personlige sfæren, og skal «lære» hvordan man yter hjelp til den enkelte, omtrent på samme hvis som en snekkerlæring blir vist hvordan man lister et vindu.
Ulike tjenestemottakere og tjenesteytere vil kunne avgi ulike svar på hvordan man i praksis kan få praksisen til å fungere. Det er rimelig å anta at for noen tjenestemottakere kan det å bli presentert for en ny praksisstudent være et friskt pust i hverdagen. Kanskje er det enklere å identifisere seg med studenter? Det er på den andre siden også grunn til tro at det for andre tjenestemottakere oppleves motsatt. Hvorfor i all verden skal en taus (eventuelt altfor pratsom) fyr med dårlig skjeggvekst se på morgenstellet jeg behøver hjelp til?
En setning som forsvarer praksisperiodene, lyder slik: «Personalet spør alltid tjenestemottakere om det er greit at det er en praksisstudent med». Denne setningen minner meg om da jeg skulle ha en av mine første øvelseskjøringstimer på trafikkskolen. Jeg ble spurt om det var greit at en kjøreskolelærer under opplæring ble med. Jeg svarte selvsagt ja, for jeg har ikke et ønske om å fremstå som en «kjip» person som hindrer mennesker i og utvikle seg. Det foreligger muligens en sosial norm på at man skal svare ja på slike henvendelser.
Handler det mye om jeg, eller er det bare meg?
Som praksisstudent er man under kontinuerlig evaluering av praksisveileder. Det forventes at man stiller spørsmål som: «Sa jeg noe feil til hen?» eller, «skulle jeg bidratt mer under stellet?». Dette er spørsmål som handler direkte eller indirekte om egen prestasjon. Jeg tror jeg kan snakke på vegne av mange vernepleierstudenter når jeg sier at det kan være slitsomt. Det er ikke spørsmålene man stiller for å lære man går lei av, men man kan gå lei av å få hver minste situasjon til å handle om egen yrkesprestasjon. Det spørsmålet jeg har stilt mest i min indre dialog er: «Kan jeg spørre om det?».
Praksis under den historiske lupen
Vernepleierfaget vokste frem etter andre verdenskrig. Ole B. Munch, mannen som regnes som fagets stamfar, opprettet ved slutten av 40-tallet en ettårig utdanning på Emma Hjorths hjem i Sandvika. Fra rundt 1951 ble det en toårig utdanning. Allerede i starten av utdanningen var det lagt mye vekt på praksis, faktisk så mye som ¾ av utdanningen. Først i 1961 ble utdanningen et treårig løp slik vi kjenner den i dag. Praksis har alltid vært en viktig del av vernepleierutdanningen, og på lovdata.no kan vi lese at vernepleierutdanningen skal ha minimum 30 ukers brukerrettet praksis
Praksisveilederen
Praksisveiledere har en nøkkelrolle i forhold til fremtidige vernepleiere. Den første praksisperioden er for mange det første møtet med helse og omsorgssektoren. Det er muligens en selvfølge, men hvordan praksisveilederen legger frem fagfeltet og forteller hvordan vedkommende syntes det er å «jobbe på gulvet» kan være avgjørende for hvordan vernepleierstudentene ser på seg selv, og andre profesjonsutøvere og fagfolk. Praksisveilederne sitter med mye makt. Under vernepleierutdanning er man under en kontinuerlig vurdering av universitetet, og praksisveilederen er det mennesket under utdanningsløpet som er tettest på studenten i det faktiske praksisfeltet. Om en praksisveileder mener at en student ikke er skikket til yrket, kan det få alvorlige konsekvenser for den aktuelle studenten.
Alt i alt har jeg opplevd praksisperioden som en innholdsrik reise så langt. Jeg har en dyktig veileder, og jeg har fått møte tjenesteytere som bidrar til å bedre livskårene til tjenestemottakere. Det viktigste er riktignok møtet med de ulike og unike tjenestemottakerne, og hvordan dette oppleves for begge parter. Jeg ser frem til fortsettelsen!
