I ambulerende oppfølgingsteam i Kristiansand kommune arbeider Ariel Khavari med dobbeltkompetanse. Hun er både vernepleier og erfaringskonsulent, og mener det er viktig med åpenhet om at livet ikke alltid er «en dans på roser». Vi vil alle oppleve at livet byr på utfordringer.
– Jeg gikk tegning, form og farge på videregående, før jeg tok et år med påbygging til generell studiekompetanse. Vernepleierutdanningen gjennomførte jeg i 2015 ved Universitetet i Agder, campus Grimstad. I tillegg har jeg videreutdanning i recovery og samarbeid i sosiale nettverk, og tar nå videreutdanning i psykisk helse.
– Jeg ble vernepleier for å kunne være der for mennesker som strever. Akkurat slik noen var for meg når jeg strevde for noen år siden. I tillegg fikk jeg en sønn som ikke utviklet seg normalt. Etterhvert fikk jeg mistanke om han var et annerledes barn. I 2016 fikk han diagnosen barneautisme. Basert på dette ønsket jeg å forstå utviklingshemming, autisme og utviklingsforstyrrelser så godt som mulig.
– At min sønn har diagnosen barneautisme har gitt meg erfaringer rundt det å være pårørende i et system jeg selv jobber i. Jeg opplever at vi har et system som byr på mye frustrasjon for de pårørende som allerede har en tøff hverdag. Heldigvis har jeg mange gode erfaringer å se tilbake på. For alle fagpersoner er det viktig å huske at foreldrene kjenner barna sine best. Det er avgjørende å lage gode samarbeidsrutiner hvor pårørende opplever å ha innflytelse og bli hørt, samtidig som fagpersoner får tillit til å praktisere sin kunnskap.
– Min sønn er min største helt og en gutt som har lært meg mye om livet. Han fungerer godt, og klarer seg utrolig bra i hverdagen. Vi har blant annet hatt god effekt av kostholdsendringer. Det fascinerer meg at vi i 2023 ikke har mer fokus på å bruke mat som medisin for å bedre psykiske plager og utfordringer.
– Sønnen min har gått fra å nesten ikke ha kontakt med medelever og å sitte alene i grupperom, til å få flere venner de siste årene. Han følger alle læremålene i samtlige fag, og er på samme nivå som resten av klassen. PPT har til og med trukket seg ut av saken hans. Mitt ønske er å gjøre han så selvstendig som mulig slik at han skal trenge minst mulig hjelp fra systemet.
Foto: Lise Malin Engemyr Songe
– Vernepleierutdanningen samsvarer mye med recoverytenkningen; altså det å legge til rette for mestring og å se betydningen av det sosiale fellesskapet. Jeg ser tydelig viktigheten av menneskemøter og fellesskap etter å ha vært gjennom min egen prosess.
– For å få til endring tror jeg det er viktig å fokusere på det personen allerede har fått til. Det er fort gjort å fokusere på det man ikke mestrer like godt. Min erfaring er at det er viktig å legge til rette for selvstendighet, slik at de ikke blir lært hjelpeløse eller hjelpeavhengige. Og når alt kommer til alt handler ikke livet om de store tingene, men de små hverdagsgledene. De er helt avgjørende.
– Den er svært varierende. Jeg har en liste med personer jeg skal treffe i løpet av en uke. Enten kommer de til mitt kontor, eller så drar jeg hjem til dem. Vi samarbeider mye med sykehus, leger, DPS og NAV for å nevne noe. Ingen dager er like, og arbeidsoppgavene kan være alt fra å ha støttesamtaler, gå tur, være med på trening og angsteksponering for å nevne noe.
– Hos oss jobber vi etter recoveryfilosofien. Den handler om å støtte mennesker i å finne sin vei. Det er ikke det samme som brukermedvirkning, men det blir ofte sammenlignet. I vår jobb har vi også implementert FIT.
– FIT er et tilbakemeldingsverktøy som er med på å sette fokus på det som er viktig for personen – og det gir meg som skal følge opp personene en pekepinn på om vi jobber etter vedkommendes ønsker og behov. Vi pleier for eksempel å spørre: «Hva er viktig for deg?». Fra uke til uke prøver jeg å høre med vedkommende hva de ønsker å bruke tiden vår på. Jeg jobber med voksne mennesker, og er bare en bitteliten del av deres sin hverdag. Det å respektere deres valg, og ikke fronte hva jeg mener er riktig, er avgjørende.
– Jeg personlig liker ikke å kalle meg selv for erfaringskonsulent. Det er en tittel jeg opplever kan «skremme» litt – spesielt i møte med fagpersoner. Det å være en konsulent kan fort oppfattes som å være litt bedrevitende. Virkeligheten er heller at jeg har gjennomgått en recoveryprosess, og har kompetanse som kalles livserfaring. Denne kunnskapen kan være til nytte for andre i samme situasjon, eller fagpersoner som møter mennesker i lignende situasjon som jeg befant meg i.
– Min erfaring er at det å ha vært «bruker» i tjenestene er en styrke i møte med andre mennesker. Det at jeg har brukererfaring og fagbakgrunn er nyttig i form av at jeg i større grad kan forstå smerten og frustrasjonen til folk som strever. Fordi jeg har mine erfaringer kan jeg lettere forstå hvor skoen trykker. Men jeg sitter ikke med fasiten. Mennesker er forskjellige, og våre veier i livet og hva vi trenger varierer.
– Det oppfattes som at mine ord har mer tyngde når jeg sier til en person at jeg forstår hva du står i, eller hva du føler enn når en fagperson sier det. Jeg kommer fortere nær, men samtidig kan det by på utfordringer med at de kan oppfatte meg som en venn framfor at jeg er ansatt i tjenestene.
– Jeg får ofte høre at alle har livserfaringer. Det som skiller en ansatt med brukererfaring fra andre, er at vi faktisk våger å si høyt at vi besitter denne kompetansen – og samtidig velger å by på kunnskapen uten å være redd for å bli uprofesjonell. For å skape et samfunn for alle trenger vi større åpenhet slik at vi blir mer likestilte framfor å holde våre livserfaringer tett inntil brystet i fare for at andre får vite at en har slitt. Alle mennesker vil på et eller annet tidspunkt i livet, i mer eller mindre grad, oppleve noe vondt eller stå i situasjoner som er belastende psykisk og fysisk.
