Jeg har i løpet av de siste ukene av min praksis gjort meg opp noen tanker angående det kollegiale aspektet i vår bransje. I min praksis har jeg vært heldig; Jeg har fått møte dyktige folk som brenner for faget og mennesker jeg har fått personlig sans for.
De fleste som har en jobb, har merket forskjellen på å ha ulike kolleger. Noen mennesker kommer man godt overens med, andre ikke. Er det slik, at det er en fordel å være venn med kollegaen sin? Det er et spørsmål som alltid er aktuelt, og jeg vil i denne teksten legge frem noen ulike syn på denne problemstillingen.
Noen mennesker faller raskt for hverandre. Det er en rekke ulike faktorer som kan definere et vennskap: Humor, holdninger, interesser og alder, er bare noen få eksempler på ulike faktorer som kan føre mennesker nærme, eller fjerne for hverandre. Av og til kan en også oppleve noe bemerkelsesverdig: Man liker noen som er totalt ulik en selv, og avliver dermed myten om at «like barn leker best». En arbeidsplass tar ikke nødvendigvis hensyn til hvem hver enkelt foretrekker å jobbe sammen med. Hadde det vært normen, vil jeg tro en rekke avdelingsledere der ute ville hatt store utfordringer med å lage turnus.
Dette spørsmålet stiller jeg i min indre dialog, i det øyeblikket jeg går inn på min praksisplass. Jeg er da fullstendig klar over, at hvordan humøret og væremåten min utover kvelden skal være, avgjøres i større eller mindre grad av hvilke ansikter som møter meg på vaktrommet. Jeg er flink til å fortelle meg selv at hvordan jeg er i møte med tjenestemottakere ikke endres av hvem som er på jobb sammen med meg. Jeg har dog erfart at for eksempel humoren jeg har sammen med en mannlig tjenestemottaker og tjenesteyter, endrer seg, straks tjenesteyteren ikke er av samme kjønn som meg.
Av og til er det hyggelig å snakke med kollegene sine om andre ting enn prosedyrer og tiltaksplaner. Dette bidrar til å styrke det psykososiale miljøet. Har en det bra på jobb, gjør en også en bedre jobb. Hvor mange minutter av vakten som skal gå til å styrke det psykososiale miljøet, har jeg dessverre ikke klart å avdekke. Jeg har mine mistanker om at grensen mellom dette og kaffeslabberas er nokså utydelig. Er det slik at de ferske nyhetene angående helgen trumfer det meste?
Jeg vil understreke at jeg på ingen måte tror de fleste i vår bransje mener at de ferske nyhetene angående helgen trumfer det meste. Jeg tenker imidlertid at dette er noe de fleste har opplevd av en kollega, eller muligens kan kjenne seg igjen i selv fra tid til annen. En annen interessant tanke jeg har fått i det siste, er hvor fort en kan bli «moralpoliti» ovenfor mennesker vi opplever at vi ikke har personlig kjemi med. Det kan virke som at en er mer tilbøyelig til å godta kaffeslabberaset, dersom vi liker aktørene i det.
Da jeg gikk på folkehøyskole, hadde jeg to musikklærere. Disse hadde vært kolleger i flere tiår. En dag undret jeg meg over hvordan de klarte å holde ut med hverandre, og jobbe så tett, over så mange år. De var samstemte om at grunnen til at det hadde fungert så bra, var at de ikke blandet roller. De var kolleger, ikke venner. Det vil si at de gjerne delte en latter i lunsjen, men var ikke gjester i hverandres grillselskap. Jeg har tenkt mye på svaret de ga den gangen. Kanskje hadde de et godt poeng?
Om man kunne velge seg kolleger man liker versus kolleger man ikke liker, vil jeg tro svaret er relativt enkelt å finne frem til. En kan jo tenke at dersom hele kollegiet hadde vært gode venner, vil dette påvirke det psykososiale miljøet i positiv retning. Kanskje smitter den gode stemningen over på tjenestemottakerne også? På den andre siden, øker muligens risikoen for kaffeslabberas betraktelig, dersom vi er med mennesker vi ser på som venner? Et spennende aspekt med yrkeslivet er de menneskene man treffer i det. Dette er med å påvirke hvordan vi ser på yrket vårt, og hvordan vi ser på oss selv som yrkesutøvere. Mens noen foretrekker å være på jobb sammen med gode venner, foretrekker andre å skille mellom det private og det profesjonelle. Hva som er mest riktig av de to, skal ikke en 1. års vernepleierstudent avgjøre.
