Hva er skjønn? Av og til hører jeg folk likestille skjønn og «magefølelse». Jeg kan ha respekt for magefølelser, men de har svært lite med skjønn å gjøre. Grimen og Molander beskriver skjønn som en form for praktisk resonnering der formålet er å avgjøre hva som bør gjøres i enkelttilfeller, men holdepunktene er svake. Det vil si, situasjonen har elementer av ubestemthet (Grimen & Molander, 2008, s. 179). Slik innebærer faglig skjønn å (på faglig grunnlag) danne seg et bilde av situasjonen, bestemme seg for hva som er relevante holdepunkter og hvordan de skal forstås og vurderes, og – ut fra det – avgjøre hva som blir mest rett (eller minst feil) å gjøre.
Skjer dette ofte i profesjonell yrkesutøvelse? Det gjør det. Faktisk hele tiden. Grimen og Molander skriver at nettopp dette elementet av ubestemthet er grunnlaget for enhver profesjon: «I fravær av ubestemthet ville oppgavene kunne utføres mer eller mindre mekanisk. Det ville da i bunn og grunn være det samme hvem som utførte dem» (2008, s. 179). Hadde det vært mulig å lage oppskrifter på god vernepleie, ville det ikke ha vært behov for vernepleiere. Det er behovet for skjønn som gjør at profesjoner trengs, og i slike resonneringer spiller fagkunnskap en hovedrolle.
Et eksempel: I noen situasjoner kan Per slå og sparke, og sannsynligvis har han – lenge før noen vernepleier kommer på banen – allerede vært utsatt for mange normale reaksjoner fra omgivelsene, for eksempel beskjeder om at «slikt finner vi oss ikke i», kjeft, tilsnakk, bortvisning fra aktiviteter, tap av goder, og andre former for vulgær hverdagsstraffing. Dette synes å ha gjort problemet verre, noe som slett ikke overrasker vernepleieren når hun kommer inn i saken.
Hva er så en god faglig tilnærming til at Per slår og sparker? For de fleste vil kartlegging være første bud, og det å tenke «her må det kartlegges» er også et resultat av en skjønnsmessig vurdering. Men veien videre vil være brolagt med tyngre vurderinger, knyttet til spørsmål som: Hvordan skal vi kartlegge? Og etter en innledende kartlegging, hvilke situasjoner fremstår som særlig relevante å kartlegge/observere nærmere? Hvordan skal dette konkret skje, av hvem, på hvilke måter? Videre: Hvordan kan så resultatene av kartlegging/observasjon forstås? Her vil for eksempel en funksjonell analyse være et verktøy som kan bidra til å forsterke svake holdepunkter og redusere elementer av ubestemthet gjennom å gi oss bedre grunnlag for en hypotese om hva som opprettholder Pers slåing og sparking. Hvordan skal vi så handle på grunnlag av denne hypotesen vår? Skal vi for eksempel sikre at Per får jevnlig og rikelig sosial oppmerksomhet alle andre ganger, men ikke akkurat mens han slår eller sparker? Og hvis dette er planen, hvordan skal vi legge ting opp i praksis for å teste hypotesen vår?
Alt dette er skjønnsmessige vurderinger, der både kunnskapen vår om faglige tilnærminger, erfaringene våre fra dagliglivet til Per, og kjennskapen vår til tilgjengelige ressurser og relevante tilnærminger spiller tungt inn. Et like sentralt element vil være kunnskapene våre om verdimessige og normative holdepunkter som er relevant for situasjonen. Det vil alltid være normative holdepunkter som må tas i betraktning. «Hvis det ikke finnes noen normative holdepunkter som styrer resonneringen, kan man ikke snakke om utøvelse av skjønn», skriver Grimen og Molander (2008, s. 184). Enkelt sagt: Hvis ingen handlinger eller utfall var å anse som bedre enn noen andre, ville det i bunn og grunn ha vært likegyldig hva vi gjorde eller hvordan det gikk. Og slik er det sjelden: I enhver situasjon der vi handler som tjenesteytere finnes normative holdepunkter som skal styre vurderingene våre. Noen er spikret i lovverk, andre bys frem i ulike overordnete føringer for praksis – nasjonale retningslinjer, rundskriv eller veiledere for tjenester, mens noen flyter rundt i den daglige opinionen. Uansett blir spørsmålet: Hva betyr dette generelle normative holdepunktet i denne spesifikke situasjonen?
Også etter det har kommet på plass noen faglig begrunnete føringer om hvordan det er best å møte Per i ulike situasjoner vil skjønn spille inn. Uansett hvor detaljert en prosedyre er, må den tolkes inn i den konkrete situasjonen: Når Pers hånd treffer din arm – dultet han borti eller var det å regne for et slag? Skal jeg svare ham på det han sier akkurat nå eller ikke? Skal jeg gå ut av leiligheten hans eller ikke? Når det regner så-og-så-mye ute, skal jeg prøve å få ham til å ha sjøstøvler på seg i dag? Hvis han sier at han ikke vil – skal jeg gi meg med en gang eller prøve litt til? Når kan det være fare for vesentlig skade, og hvor snart må den inntreffe for at det skal være fare for vesentlig skade? Alt dette er eksempler på elementer av ubestemthet, der det kreves en resonnering for å ta en avgjørelse om hva vi må, kan eller bør gjøre. Fag er skjønn, skjønn og atter skjønn.
En annen sak er at det kan gå rutine i slike avgjørelser. Både hver for oss og som arbeidsfellesskap kan vi bli så rutinisert i slike vurderinger, at vi ikke lenger vurderer – bare gjør det vi pleier å gjøre, eller det «alle» gjør. Kanskje er det da, og bare da, det kan sies at vi lar oss styre av magefølelsen: Når vi møter situasjoner som krever tenkning og vurdering, men uten å tenke og vurdere.
Grimen, Harald & Molander, Anders (2008). Profesjon og skjønn. I Anders Molander & Lars Inge Terum (red.), Profesjonsstudier. Universitetsforlaget.
