Når tjenestebrukere velger bort noen av tjenesteyterne

I et bofellesskap for personer med utviklingshemming i Lillestrøm kommune bor Cicilie Rotnebo. Vi har intervjuet Lars Markus Verpeide Bakke (vernepleier og miljøterapeut) og Maj Britt Eriksen (Cicilies mor og verge) om en utfordring i tjenesteytingen. Kommunalsjef Liv Jorunn Haugen kommenterer (Eriksen har løst Bakke og Haugen fra sin taushetsplikt).

Maj: – Cicilie er veldig bestemt på hvem som får lov til å hjelpe henne, hvem som får være med henne. Men for å gjøre ting er hun avhengig av ‘ja-personale’. Når det er ‘nei-personale’ på jobb er det ikke så lett å få til noe. Da kan hun bli sittende hjemme og kommer seg ikke ut.

Hva er ‘ja-personale’?

Maj: – Det er ansatte som får Cicilie med på alt mulig. Da er smilet der og hun er helt med. Når det er ‘nei-personale’, vil hun ikke ha hjelp av dem. Hun kan bli sur, sint, kaste ting etter dem. Det blir vanskelig både for dem og henne, fordi hun trenger jo hjelp til alt i hverdagen.

Oi! Lars, er dette noe du kjenner igjen?

Lars: – Ja, og det er vel vi som har brukt ordene ‘ja- personale’ og ‘nei-personale’ i alle år. Men vi har snakket om å bruke andre ord. Jeg prøver å si «personale som Cicilie har god relasjon med», og «personale som Cicilie ikke har så god relasjon med» og knytte dette til relasjonsbygging, slik at det blir mer flytende, ikke disse bastante ja- og nei-kategoriene.

Har du opplevd at ‘nei-personale’ blir til ‘ja-personale’ for Cicilie?

Lars: – Det opplever vi en sjelden gang. En som jobber her nå startet «helt på bånn», hvis man kan si det. Men i dag, etter flere år, har hun og Cicilie en god relasjon. Det har også gått motsatt vei, der en som Cicilie var glad i, som hadde veldig god relasjon med henne, plutselig ikke hadde det lenger.

Maj, hva tenker du om dette?

Maj: – Cicilie har alltid vært sånn. Når hun skal på besøk hos meg, er det litt forskjellig hvem som kjører henne. Da ser jeg noen hun skravler og er veldig fornøyd sammen med, mens andre er hun er bare negativ til [Maj rynker brynene, brummer misfornøyd]. Da er hun brysk. Men alle jeg har møtt som jobber der er utrolig gode og flinke, så vi klarer ikke å finne ut hvorfor Cicilie gjør som hun gjør. Hun har bare bestemt seg. Og hvis feil person henter, kan hun bli brysk igjen. Da kan hun banne, og være sur og sint når hun skal sette seg inn i bilen.

Lars, hjelp meg her – kan ikke Cicilie bare få slippe de som hun av en eller annen grunn ikke liker?

Lars: – Det er et godt spørsmål. Men jeg tror det kunne blitt utfordrende. For det første er det ganske få ‘ja-personale’. Jeg er usikker på om de hadde klart å dekke hennes behov for hjelp i det daglige, eller om det kunne ha slitt ut denne lille gruppen. Vi har også erfart at når hun har mange ‘ja-personale’ rundt seg kan noen «falle på rangstigen» og bli ‘nei-personale’. Så det er også en frykt vi har, hvis vi skulle ha laget turnus med bare ‘ja-personale’.

Maj: – Cicilie kan ikke bestemme hvem som skal jobbe der heller, tenker jeg. Men hvis jeg har forstått det riktig, er det ofte flere som jobber sammen, slik at hvis noen ikke får til ting, er det noen andre å hente, og da kan det løse seg. Det vil jo være en trygghet for dem ikke å stå alene. Men jeg er ikke bekymret for hvordan Cicilie har det, Jeg ser og hører at hun alt i alt har det bra. Som pårørende er jeg fornøyd med måten de løser dette på.

Og hva gjør dere egentlig for å løse dette, Lars?

Lars: – En av tingene vi jobber med er at ansatte som opplever mye utagerende atferd skal finne strategier for å minske det. Ett av tiltakene som har fungert best er at de kan gå inn til henne og for eksempel spørre om de kan ta oppvasken, gjøre det de har spurt om uten at de prøver å trekke henne med i det, hele tiden ha et øye med hvordan hun reagerer på at de er der, og heller gå ut for tidlig enn for seint. Vi jobber mye med slike tiltak som handler om at Cicilie skal venne seg til disse ansatte og akseptere at de er inne hos henne uten å utagere mot dem. Men hun skal få slippe å samhandle med dem.

Det høres umiddelbart fornuftig ut – hva tenker du May?

Maj: – Jo, jeg er enig. Det er den tilnærmingen en kan bygge på, tenker jeg, å få komme inn og gjøre ting, men ikke nødvendigvis sammen med henne. Det kan være en måte å nærme seg. Det er også bra for dem å oppleve at de får komme inn i leiligheten uten å bli kastet ut, eller kastet ting etter. Det er verre når de må hjelpe henne med ting der hun må være med.

Lars: – Da kan det bli vanskelig. Cicilie har behov for bistand for å ivareta grunnleggende behov, som god hygiene. Vi jobber med å lære henne hvordan hun kan ta vare på sin egen hygiene for å hindre UVI og andre sykdommer. Da må ansatte som Cicilie godtar hjelp fra (‘ja-personale’) vise henne hvordan hun kan gjøre det og motivere henne til å gjøre det selv. Da kan de som Cicilie ikke ønsker bistand fra heller tilrettelegge for at hun kan gjøre ting på egenhånd, slik hun har lært sammen med ‘ja-personale’. I noen tilfeller der hun må ha hjelp, men nekter å motta hjelp, kan personalet hennes be om bistand fra andre ansatte på jobb som er nærmere ‘ja-kategorien’ enn dem selv. 

Kommunalsjef Liv Jorunn Haugen, du har nylig uttalt at Lillestrøm kommune skal bli best i landet på menneskerettigheter for personer med utviklingshemming. Hvordan passer det inn i bildet at Cicilie må få hjelp av ansatte hun ikke ønsker hjelp av, banner over, blir sur og sint av, og kaster ting etter, der konsekvensen blir at hun ikke kommer seg ut?

Liv Jorunn: – Det er en menneskerett for alle å foreta valg og ha en formening om hvem man liker og vil samhandle med. Dette gjelder selvfølgelig også for Cicilie. Personalet jobber kontinuerlig med å tilrettelegge og finne strategier for å bygge gode relasjoner mellom Cicilie og flere i personalgruppen. De gangene vi ikke klarer å sikre at det er tilgjengelig personale som hun liker, er det også en rettighet hun har å kunne få velge bort aktiviteter sammen med personalet. Det tilstrebes at den konsekvensen er av sjeldenhet og jeg opplever at personalet gjør det de kan for å sikre at Cicilie får de tjenestene hun har krav på. Det er godt samarbeid med pårørende i denne situasjonen, noe som også er viktig i den grad Cicilie ikke selv klarer å ivareta egne valg fullt ut.