Den første praksisperioden er over for oss vernepleierstudenter ved universitetet i Agder. Tilbakemeldingene jeg får fra medstudenter, er at de er i tvil hvorvidt de skal komme tilbake til universitetet. Ikke fordi de mistrivdes, men fordi de er redd savnet etter praksisplassen blir for stort.
Ethvert menneske lærer seg helt eller delvis kunsten å avslutte relasjoner engang i løpet av livet. Et fenomen som min generasjon er kjent med, er begrepet «ghosting». «Ghosting» går ut på at en bryter kontakten brått med en person helt og holdent, uten å komme med noen forklaring på hvorfor en gjør dette. Begrepet blir ofte benyttet i sammenheng med dating og bruk av datingapper, men jeg hevder helse og omsorgssektoren har benyttet seg av «ghosting» helt fra helsevesenets spede start. For hvordan i all verden skal en egentlig avslutte en relasjon?
Hvis en skulle legge sammen alle relasjoner en har vært i, i løpet av livet, tror jeg de fleste vil tenke at det er et fåtall av relasjonene som har blitt avsluttet skikkelig. Det er muligens for det beste også. Hvis det var en lov som sa at alle mennesker en møter på skal få et oppriktig farvel, hadde vel ikke menneskene gjort stort annet enn og gått rundt på jorden og avsluttet relasjoner. Noen relasjoner er enklere å avslutte enn andre; For eksempel når en kollega har fått seg en ny jobb. Her kan det tenkes at et farvel er enklere, på bakgrunn av at to mennesker har hatt spilt noenlunde samme rolle, slik at den ene parten ikke har mer «makt» enn den andre. Et annet eksempel er når en er ferdig ved utdanningen en tar, og skal ta farvel med en lærer. Selv om det er en skjevfordeling i makten mellom en student/elev og en lærer, tenker jeg at litt av poenget med en relasjon til en lærer, er at en har bruk for vedkommende i et gitt tidsrom. Hvis en har bruk for samme læreren hele livet, gjør kanskje ikke læreren en god jobb? Dette tror jeg er med på å gjøre selve «farvellet» enklere, på bakgrunn av at det er forventing om at relasjonen skal avsluttes i nærmeste fremtid. Et tredje eksempel er hvordan en forholder seg når en er ferdig med å handle i butikken. Selv om det å si farvel til en butikkmedarbeider kan (for noen) oppleves som ubehagelig, hersker det imidlertid liten tvil om at en relasjon mellom en kunde og en ansatt i butikk, er preget av mer rutinert høflighet, snarere enn et ektefølt møte mellom mennesker.
Et aspekt for vernepleierstudenter og andre helse og sosialfaglige utdanninger, er at en skal fremtre i en «profesjonell rolle» ovenfor mennesker etter endt utdanning. I FOs yrkesestetiske grunnlagsdokument står blant annet dette: «Som den profesjonelle part i relasjoner, må profesjonsutøveren ha et bevisst forhold til egen væremåte, motiver og verdier, og hvordan disse påvirker dem man møter. Profesjonsutøverne må også være oppmerksomme på hvordan de som profesjonell part påvirker styrkeforholdet i relasjonen, og at profesjonell makt alltid kan misbrukes» (FO, 2019, s. 8). Det er ulike retningslinjer ved ulike arbeidsplasser for hvordan en skal fremtre som profesjonell. For eksempel, noen bofelleskap syntes det er greit at tjenesteytere blir venn med tjenestemottakere på Facebook, mens andre mener at dette ikke er greit. Dette mener jeg er faktorer som ikke bare påvirker selve relasjonen, men også hvordan man en gang skal avslutte den. Det kan tenkes at desto mer en investerer i den enkelte relasjon, desto vanskeligere blir det å ta farvel. Så er det også slik, noen mennesker får man mer «sansen for» enn andre. Forholdet mellom tjenesteyter/tjenestemottaker er intet unntak. Det finnes både fordeler og ulemper med å få «sansen for» den enkelte tjenestemottaker. På den ene siden kan det tenkes at den personlige kjemien kan bidra til at tjenestemottaker opplever økt forståelse for sitt eget og andres følelsesliv. På den andre siden, kan en svært god relasjon mellom en tjenesteyter og tjenestemottaker føre til at gråsonen mellom venn og profesjonell hjelper øker. Til og med kan en oppleve å bli litt for glad i en tjenestemottaker. I en artikkel i Sykepleien blir gråsonen mellom privat, personlig og profesjonell drøftet. Kan en for eksempel bli kjæreste med en tidligere pasient/tjenestemottaker? (Albrigtsen, 2015).
En av de tingene jeg var mest spent på da jeg hadde siste dag i praksis, var hvordan de ulike tjenestemottakerne ville reagere på nettopp dette. Ikke fordi jeg hadde innbilt meg at dette skulle bli et tårevått farvel, men heller hvordan selve opplevelsen ville være for begge parter. Jeg har nok vært en av de heldige. Vi har hatt en åpen dialog hele veien, om at min tilstedeværelse var tidsbegrenset. Jeg er ikke den første disse tjenestemottakerne har tatt farvel til, og jeg er neppe den siste. Det var vemodig å ta farvel. En tanke som dukket opp hos meg, er hvordan en automatisk måler hvor mye verdi det var i den enkelte relasjon, etter hvor trist selve «farvellet» var. For det er kanskje et godt tegn at det er litt trist?
Jeg har ikke fasiten til hvordan en skal avslutte en relasjon. Jeg trøster meg med, at jeg ikke tror noen andre sitter på den heller. I løpet av min praksisperiode klarte jeg å etablere gode og sunne relasjoner med ulike tjenestemottakere. Inntrykket jeg sitter igjen med, er de har et litt annet syn på praksisstudenter enn på ansatte. Hvorfor det er slik finner jeg imidlertid ingen enkel forklaring på. Rollen som praksisstudent, lærer en seg å beherske etter en stund. I praksis blir en gjerne satt til å gjøre enklere oppgaver som å lage vafler og spille ludo, mens en på vaktrommet kan få mer konkret opplæring i mer komplekse oppgaver. En skal på den ene siden utfordres, samtidig som en ikke skal bli kastet ut i noe en ikke behersker. Dette er til det beste for både praksisstudent og tjenestemottaker. Jeg gleder meg allerede til neste praksisperiode!
Albrigtsen, E. (2015). Profesjonell, personlig og privat. Sykepleien. https://doi.org/10.4220/Sykepleiens.2015.55137
FO. (2019). Yrkesestetisk grunnlagsdokument.https://www.fo.no/yrkesetisk-grunnlagsdokument/fo-yrkesetisk-grunnlagsdokument-2019-2023-article6951-3644.html
