I disse dager tar vi førsteårs vernepleierstudenter fatt på helsedelen av vernepleierutdanningen ved Universitetet i Agder (UiA). I den forbindelse har jeg hatt en rekke samtaler med noen av mine medstudenter om hva de tenker om vernepleierens helsefaglige kompetanse.
En ting jeg tror de aller fleste vernepleierstudenter (og vernepleiere generelt) kan kjenne seg igjen i, er det å bli sammenlignet med sykepleiere. Dette trenger ikke være negativt, men jeg har snakket med noen som uttrykte at vernepleierfaget er «lillebroren» til sykepleierfaget. For å ta det under den samfunnsvitenskapelige lupen, skal vi ikke legge skylden på det enkelte individ, men vi kan heller hevde at det hersker en uvitenhet blant «hvermansen» om hva en vernepleier er, og hva en vernepleier kan. FO har sammen med Sykepleierforbundet utarbeidet et faktaark som beskriver og sammenlikner vernepleierens og sykepleierens kompetanseprofil. Her står det blant annet «Sykepleiere og vernepleiere kan ikke erstatte hverandre, men er komplementære og kan sammen utgjøre et godt tverrfaglig team». Dette er et flott sitat, men altså ikke oppfatningen til min medstudent som hadde gjort seg opp noen tanker, som gikk ut på at vernepleieren er sykepleierens lillebror. Her finner du faktaarket.
Da jeg var på pub i starten av forrige semester med noen medstudenter, opplevde vi noe jeg tror hører sjeldenhetene til. Vi kom i prat med en ingeniørstudent som var i svært godt lag. Da vi sa at vi var vernepleierstudenter måtte han imidlertid tenke seg godt om, før han sa: «Vernepleierstudenter ja, dere er sånne spesialsykepleiere dere da?»
I de uformelle samtalene jeg har hatt med mine medstudenter, har jeg fått flere interessante perspektiver på hvorfor noen velger vernepleierutdanning. Et av de konkrete perspektivene jeg har blitt presentert for, er den store fordelen med kombinasjonen av den sosialfaglige og helsefaglige kompetansen. Flere av mine medstudenter vurderte blant annet å studere sosialt arbeid og barnevern, men det som ble utslagsgivende for valget av utdanning, var den kombinerte kompetansen vernepleiere har. Dette er noe flere og flere arbeidsgivere får øynene opp for – heldigvis. Jeg var så heldig å bli intervjuet av Fontene, hvor blant annet dette er tema. Her kan du lese intervjuet.
Det andre perspektivet jeg har blitt presentert for, er at flere av mine medstudenter har en moderat interesse for somatikk, og at da de skulle bestemme seg for hva de skulle studere, fikk en oppfatning om at vernepleierutdanningen ikke la like mye vekt på den somatiske helsen, i forhold til sykepleierutdanningen. Oppfatningen deres var at vernepleierstudiet i større grad handlet om kognitive og psykiske utfordringer.
Et tredje perspektiv, er at flere av mine medstudenter har jobbet som assistenter i ulike former for bofelleskap, og at de der ble anbefalt av kolleger å ta utdanning som vernepleier. Kanskje er noe i ferd med å endre seg hos «hvermansen»?
Cellemembran, mitokondrium og nøytrofile granulocytter var fremmedbegreper for meg. Jeg vet jeg kan snakke for flere, da jeg forteller at traumene fra naturfagstimene på ungdomsskolen kom som perler på en snor fra hippocampus. Heldigvis ble det ikke like klein stemning denne gangen som sist, da det ble snakk om sædceller, og om hvordan formering faktisk fungerer. Det mest irriterende med helsefaget, er at vi alle sammen er fullstendig klar over at denne kunnskapen er det som er med på å gjøre oss til vernepleiere. En hypotese vil likevel være at bakgrunnen for valget for å velge vernepleierstudiet, neppe bygger på en interesse for latinske navn på ulike knokler. Vi har valgt å bli vernepleiere, ikke leger.
En foreleser sa det bra: «Dere vernepleierstudenter må ikke glemme at den brukergruppen dere skal jobbe med, kan ha store utfordringer med selvrapportering». Dette mener jeg sier mye. Ansvarsfølelsen vokser betraktelig. Det er faktisk vi som utdanner oss som helsearbeidere som står i første rekke for å bistå mennesker som er syke. Kanskje har vernepleierne også et ekstra ansvar for de menneskene som har vansker med å utrykke sykdom? Dersom en har kognitive utfordringer, kan det å fortelle at en har vondt, ikke minst hvor en har vondt, være vanskelig å uttrykke. Kanskje er det derfor det er viktig, at vi vernepleierstudenter også må sette oss inn i somatikken.
