Tekst: Linn Løvlie Slette og Thomas Owren
Vernepleiergruppen på Facebook har nesten 19 000 medlemmer. Aktiviteten er stor, og det foregår mange spennende og viktige faglige diskusjoner der. Men en kan også komme over innlegg der taushetsplikten brytes, eller der pårørende og tjenestebrukere får nedlatende kommentarer på spørsmål. Vi har tatt en prat med Steinar Vikholt, som er en av flere moderatorer for gruppen, og Vigdis Reisæter, som har vært og fortsatt er engasjert i spørsmålet om taushetsplikten i gruppen.
Steinar Vikholt, aller først: Hva tenker du om at gruppen heter Vernepleier? Den har jo etter hvert også fått mange gruppemedlemmer som ikke er vernepleiere?
– Navnet hentyder vel at gruppen opprinnelig var beregnet for vernepleiere, men med tiden har gruppen utviklet seg til å bli en gruppe for alle som er interessert i vernepleie som fagfelt. Jeg mener det er en styrke at gruppen er bredt sammensatt, selv om det til tider kan være noen (ofte vernepleiere) som reagerer (noen ganger litt nedlatende) på spørsmål som er opplagte for dem som fagpersoner, men som stilles av personer som ikke nødvendigvis har samme fagbakgrunn selv. Det er flere tilfeller der tjenestebrukere stiller spørsmål i gruppen. At vi har mennesker som kanskje er pårørende eller tjenestebrukere synes jeg er en berikelse, og jeg mener at vi som fagpersoner alltid skal tåle å kunne «bli sett i kortene» av andre.
Aktivitetsnivået i gruppen er betydelig høyere enn andre profesjonsgrupper på Facebook, som ‘Sosionom’ og ‘Faggruppen barnevern’. Tror du at vernepleiere i større grad mangler noen å sparre med ute i tjenestene, og derfor velger å “spørre en venn” på Facebook?
– Som FOs undersøkelse blant vernepleiere viser, er det ca. 30% av vernepleiere som ikke har, eller kun har én annen vernepleier som kollega på arbeidsplassen sin. Det tyder på at det er behov for å ha en plattform for å diskutere saker man er usikker på. Det som da er viktig er at man løfter diskusjonene nok til at spørsmålet eller casen ikke bryter med taushetsplikten. En god del spørsmål ser vi også handler om eget arbeidsforhold; rettigheter ved permisjoner, lønn ved langturnus og andre spørsmål som lett kunne vært besvart av tillitsvalgte rundt om på arbeidsplassene. Det kan tyde på at det er en manglende fagorganisering i tjenestene, eller at man opplever at det er lettere å stille spørsmålet på Facebook i stedet for å gå til den plasstillitsvalgte. En stor oppfordring til alle er å organisere seg i en av fagorganisasjonene som organiserer vernepleiere (FO, Vernepleierforbundet i Delta eller Fagforbundet). Det er utrolig viktig at man står sammen som ansatte på arbeidsplassene for å motvirke denne ensomheten man vet finnes hos en del vernepleiere.
Og er det ensomheten ute i tjenestene som gjør at også noen velger å presentere caser i gruppen som bryter med taushetsplikten, eller vitner det om uvitenhet rundt lovverket?
– Mangelen på kollegaer å drøfte case og problemstillinger med kan være en grunn til dette, men det kan også være en del av en trend vi ser flere plasser i samfunnet; at det er en lavere terskel for å spørre om saker på internett/Facebook fremfor å undersøke saken sammen med andre. Vi ser også at mange studenter publiserer deler av oppgavetekster på Facebook for å få hjelp og tips, eller stiller spørsmål som viser at de kanskje er litt for raske til å spørre om hjelp på nett, fremfor å ta seg tiden til å lese, diskutere og forstå pensumlitteraturen. Men når det er sagt, så er gruppen til for å brukes, og det er få regler for hva man kan eller ikke kan spørre om. Som moderator i gruppen går tiden for det meste med til å slippe inn nye medlemmer og huke vekk alle de falske profilene som hver dag prøver å poste i gruppen.
Vigdis Reisæter, du har interessert deg for spørsmålet om taushetsplikt og sosiale medier, og blant annet skrevet en kronikk om taushetsplikten og Facebook sammen med Sølvi Marie Risøy. Hva tenker du om dette når det gjelder gruppen Vernepleier?
– I kronikken problematiserte Sølvi Marie og jeg hvordan medlemmer i gruppen Vernepleier anonymiserer tjenestebrukere, og argumenterte for at den praksisen som vi så der ikke var tilstrekkelig for å holde taushetsplikten. Der står jeg fortsatt. Det er flere ting jeg undrer meg over, uten at jeg kan gi endelige svar. For eksempel lurer jeg på om terskelen for å fortelle blir lavere når det gjelder personer med kognitiv svikt, fordi sjansen for at de ser det selv er mindre. En annen undring er om det vi ser i gruppen, er om det er den gamle praten om utfordringer i jobben, som vi alltid har holdt på med i helsevesenet, som nå har gått “online”. Problemet er at eksemplene vi kom med den gang, der vi satt på vorspielet eller over kaffekoppen stort sett forble der, mens det vi kommer med online – som i denne facebookgruppen – har en helt annen rekkevidde.
Du har jo problematisert dette noen ganger, hvordan har det vært?
– Jeg er jo ikke så mye der sjøl lenger, nettopp fordi jeg synes det blir vanskelig. Jeg opplever å få mye kjeft når jeg påpeker dette med taushetsplikten, for det har jeg gjort innimellom. Av typen, “… til dere som skal ha det så fordømt korrekt, så kan jeg fortelle at casen er anonymisert og at den har gått via tredjepart”. Javel, men gir det oss mer lov til å fortelle? Du får mye pepper hvis du påpeker, fordi da sier du at noen har gjort noe feil, ikke sant? Men det gjør også at jeg trekker meg litt fra å bruke gruppen, fordi jeg klarer ikke å tie stille, klarer ikke la være å si noe. Så jeg har tenkt at moderatorrollen er viktig i denne gruppen, at en bør kanskje være ganske streng, og det er en stor jobb.
Steinar, hvilke tanker får du om det Vigdis sier her?
Det er trist at man får negative tilbakemeldinger når man prøver å si ifra eller problematisere noe slik Vigdis har erfart. Hvis man opplever at et innlegg er utenfor retningslinjene til gruppen er det viktig at innlegget rapporteres. Med den store aktiviteten det er i gruppen så klarer ikke vi i moderatorteamet å lese alle innlegg og kommentarer. Vi kunne derfor trenge flere aktive medlemmer som har lyst til å være en del av moderatorteamet.
