De ferskeste vernepleierstudentene på campus Grimstad har nettopp hatt eksamen i sykdomslære og farmakologi. Dette betyr med andre ord at vi er ferdig med det første året på vernepleierstudiet. Året har vært innholdsrikt og spennende. Jeg har tatt en prat med min medstudent Bror Stabell angående hvordan det første året har vært.
Året har gått fort! Logistikk har vært en utfordring. Med barn, kone og jobb, har det til tider vært utfordrende å få kabalen til å gå opp.
Det er nok på grunn av den varierte arbeidshverdagen, og alle de ulike feltene en kan jobbe innenfor. Vernepleie inneholder grunnleggende forståelse for psykologien, fysiologien og biologien ved mennesker, det er fantastisk! Jeg er egentlig utdannet fengselsbetjent, og har jobbet med det frem til nå. Jeg tenker at fengselsvesenet har begynt å dra i feil retning, derfor ble det feil for meg å jobbe der.
Det er et spørsmål jeg har mange tanker om, men som blir for omfattende å svare godt på her. Det korte svaret, og som spesielt gjelder for retningen kriminalomsorgen i Agder har beveget seg i, er at store, tungrodde, lukka, moderne institusjoner med fokus på teknologi aldri kan erstatte mindre institusjoner med flat struktur hvor «alle kjenner alle». Det er i de mindre og åpne anstaltene, som bærer mindre preg av å være institusjoner, at reelt endringsarbeid faktisk er mulig. Nå skal det sies at man har hatt behov for et nytt lukket fengsel grunnet gammel og utdatert bygningsmasse. Men et av problemene er at man i omstruktureringsprosessen la ned de åpne avdelingene tilknyttet fengslene. Dette var små avdelinger som var lite institusjonspregede, billige å drifte og som var en svært viktig del av den innsattes mulighet for progresjon i soningen. I utgangspunktet starter en innsatt med lengre dom på lukket avdeling før man får mulighet til å komme videre til åpen avdeling, før man kan sone de siste seks måneder med fotlenke i eget hjem. Men for svært mange med kortere dommer har man startet soning på åpen avdeling. Det paradoksale er at man har brukt ekstremt mye penger på å lage nye institusjoner som man ikke har råd til å drifte og som samtidig gir færre muligheter for endring. Dessverre er min erfaring at store lukkede institusjoner bidrar til å gjøre mennesker farligere for samfunnet enn de var før de ble satt inn.
Jeg tenker egentlig ikke så mye over at det er en aldersforskjell. Det er jo også slik, at vi er flere «voksne» på kullet. Jeg tror vi i de ulike generasjonene har mye å lære av hverandre.
Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til vernepleieryrket fra før. Jeg visste ikke forskjellen mellom sykepleier, vernepleier og helsefagarbeider. Nå tenker jeg at det er fantastisk å tenke på at vi får en sånn bredde med oss som vernepleiere.
Jeg tenker at en burde etterstrebe en kjønnsbalanse. Skulle ønske vi fikk flere menn inn i utdanningen, men også ute på arbeidsplassene. Det tror jeg alle ville være tjent med.
I forhold til studiet tenker jeg at det er viktig å prøve å løfte blikket litt. Forsøke å ikke stresse for mye, selv om jeg dessverre har lett for å gjøre det selv, og ta en dag av gangen. Når det kommer til det yrkesmessige tenker jeg at vi bør tørre å stille spørsmål, være nysgjerrige og tørre å være uenige.
Jeg tror det viktigste jeg har lært, er det å være en optimist og se etter det positive i situasjoner. Det handler på mange måter om å se etter muligheter – ikke problemer. Vi skal jo se etter folks ressurser som vernepleiere og da bør jo det kunne overføres til livet ellers også.
Jeg jobber for tiden i barnevernsinstitusjon og relaterer derfor mye av det jeg lærer i studiet til dette. Her tror jeg at bakgrunnen min hjelper meg til å se at for å kunne gi best mulig hjelp og omsorg er man også avhengig av å skape forutsigbare rammer og struktur og tørre å stille krav. Må vel være ærlig å si at jeg opplever at dette ikke fokuseres nok på. Tror at det å finne riktig balanse her er helt avgjørende for å lykkes når man jobber med mennesker.
Nei, det er til tider vanskelig å finne tid til alt. Familien kommer naturligvis i første rekke. Jeg prøver å ikke gjøre skippertak, men av og til blir det nødvendig. Skulle gjerne hatt muligheten til å bare studere. Jeg tenker det er bra å holde hodet i gang, og det gjør en med denne utdanningen.
Jeg opplever vel ikke at det blir sett ned på, men tror nok det forventes at alle jobber som vanlige studenter.
Da ville jeg anbefalt å skrive refleksjonsdagboken som vi har blitt anbefalt. Jeg tenker ikke at det er nødvendig å skulle skrive hver dag, men å få ned noen tanker på papir innimellom tror jeg er gull verdt. Jeg tror også det er lurt å pushe seg litt når man er i praksis og tørre å gå utenfor komfortsonen. Det tror jeg forresten er et godt råd ellers også.