Ola er 30 år og bor sammen med mange ulike mennesker på Vidaråsen. Vidaråsen er en liten landsby utenfor Tønsberg. Her lever de et liv i ett med naturen, og i et litt roligere tempo. Det lille samfunnet er tuftet på inkludering, forståelse og respekt. Ola trives stort sett, og er en engasjert, morsom og ærlig fyr. Og så var det én ting til: Ola har en lett utviklingshemming. Han snakker åpent og med undring om dette, men lurer på om folk først og fremst ser på ham som en person med en diagnose? Kan han ikke få lov til å bare være Ola? Når Ola mister en viktig brikke i livet sitt, reflekterer han over tilværelsen og hvordan han kan jobbe for å bli mer selvstendig. Ola – en helt vanlig uvanlig fyr er en hjertevarm film om likeverd, tilhørighet og betydningen av å føle seg trygg nok til å være den man er.
Ragnhild Nøst Bergem, du er dokumentarfilmskaper og regissør av den kritikerroste og prisbelønte filmen «Vær her». Nå er du aktuell med filmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr». Hvorfor ønsket du å lage nettopp denne filmen?– Det var i 2014 jeg besøkte Vidaråsen landsby for første gang. Der møtte jeg Ola. Han var del av en kort-dokumentar jeg laget da jeg studerte dokumentarfilmregi på Høgskolen i Lillehammer (nå Høgskolen i Innlandet). I ettertid tenkte jeg mye på landsbyen – og på Ola, så jeg dro tilbake. I landsbyen bor personer med og uten utviklingshemming sammen.
– På Vidaråsen lever de et annerledes liv, på godt og vondt. Det passer nok ikke for alle, men det er et litt roligere liv som mange lengter etter og drømmer om. Dette hadde jeg lyst til å dele videre med publikum. Personer med utviklingshemming opplever ofte å bli snakket om, men kommer sjelden til ordet selv. Jeg mener det er svært viktig at de det gjelder faktisk får tale sin sak selv.
– Ola er en klok og reflektert fyr som deler åpent om hvordan det har vært for han å føle seg annerledes, og vi har blitt veldig gode venner. Jeg føler at jeg har lært mye om livet ved å følge ham, og jeg ser opp til hvordan han tør å ta sjanser selv om det er skummelt og utfallet er usikkert.
– Ola har en forståelse av sin egen situasjon og et brennende ønske om selv å bidra til endring. Dette mener jeg er særlig unikt og noe som skiller denne historien fra andre som tidligere har blitt vist i offentligheten. Jeg tror på verdien av å vise mangfoldet i dagens samfunn. Jeg vil vise relasjoner som seeren kan gjenkjenne seg i, slik at de kan føle empati og identifikasjon med filmens karakterer, til tross for at de ikke nødvendigvis står i samme situasjon eller har samme utfordring. For vi lever i en verden hvor det kommer til å fortsette å være noen som er litt annerledes, men jeg håper at skillet mellom «oss» og «dem» ikke skal være like stort som det er nå. Det er derfor av betydning at alle, også de med utviklingshemming, kan dele av sine erfaringer og sine liv. Kanskje er vi ikke så forskjellige fra hverandre likevel?
– Jeg vet at de kanskje ikke er så gøy for Ragnhild å høre dette, men det tok litt lang tid å venne seg til å bli filmet, og å være så åpen og ærlig om veldig store temaer. Fortsatt kan jeg ikke helt forstå hvem han som blir fremstilt på filmen er. Og det er nok noe jeg bare må venne meg til. Altså at det finnes flere sider av Ola enn den tullebukk-karakteren som jeg brukte mye som en maske før.
– Det har vært som å sveve på en konstant bølge av komplimenter og ros. Mest av alt for at jeg tør å være så åpen som filmen fremstiller meg som. Dette er takket være hele teamet som står bak filmen, men spesielt Ragnhild og Eirin. Jeg må uttrykke en veldig stor takknemlighet til disse damene, for at de har klart og få frem en såpass nydelig kvalitet hos meg.
– Når jeg var på Tromsø International Film Festival (Tiff) ble jeg kjent igjen på gata. En annen gang ble jeg kjent igjen på fjellet. Will Brown (Følgesvenn fra Vidaråsen) tenkte vi kunne få pause fra å bli gjenkjent hele tiden, men til og med på fjellet kommer det ei ung dame bort til meg og spør om å ta selfie med meg.
– Det er vel de første skikkelig opplevelsene jeg fikk om hvor viktig denne filmen faktisk er. Filmen viser at annerledeshet ikke er noe å skamme seg over. Flere og flere har også kommet til meg etter å ha sett filmen, og fortalt hvor stort inntrykk filmen gjorde på dem. Det gleder meg veldig. Sverige og Danmark ønsker å vise filmen i sine land. Jeg har også opplevd at filmen kan være en inspirasjonskilde for mennesker som drømmer om å få ting til. Og om dette er det som kommer ut av filmen, er det virkelig en seier – den største seieren som jeg kan få.
– Flere må føle at de har sin egen arena å uttrykke seg på, for alle har en unik stemme som krever å bli hørt – og skal bli møtt med et åpent sinn. Selvfølgelig under de lover som er satt. Alle har en unik historie som ikke bør gjemmes bort, eller skamme seg over.
Ola
– Jeg ønsker at folk som ser filmen skal få en bevissthet rundt, som jeg også sier i filmen, at alle folk trenger hjelp en gang i blant. Og når man spør om hjelp bør dette anerkjennes som en viktig egenskap. Problemene blir ikke borte av å putte dem i en skuff; for til slutt vil skuffen også renne over. Det har jeg selv opplevd i yngre alder, men også i de senere årene.
– Flere må føle at de har sin egen arena å uttrykke seg på, for alle har en unik stemme som krever å bli hørt – og skal bli møtt med et åpent sinn. Selvfølgelig under de lover som er satt. Alle har en unik historie som ikke bør gjemmes bort, eller skamme seg over.
Dokumentarfilmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr» skal på kino høsten 2023, og vi vil anbefale alle å dra og se den. Det vil lages skreddersydde spesialvisninger av filmen, med faglig opplegg og besøk av regissør Ragnhild Nøst Bergem. I noen tilfeller kan også selveste Ola stille. Kunne du tenkt deg å arrangere en slik visning sammen for ansatte i din bedrift eller kommune/ for pårørende? Produksjonsselskapet Einarfilm og regissør Ragnhild hjelper med praktisk gjennomføring og dialog med kinoer. Er du interessert i å høre mer? Ta kontakt på olafilm@einarfilm.no
