Stina Hirsti, du er fagsjef i Humana omsorg og assistanse, og ett av stedene dere yter tjenester, står dere i en kinkig situasjon, der det er utfordrende å sikre faglig forsvarlighet uten å gå utover gjeldende lovverk?
– Det stemmer. På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet, UDI, skal vi yte tjenester til personer som bor i mottaket etter utlendingsloven, mens oppholdskommune er ansvarlig for å yte nødvendige helsetjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Utfordringen består i å kunne ivareta de(n) enkelte personen(e) med utviklingshemming sin rettssikkerhet når personen(e) vi yter tjenester til, utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade inntil flere ganger daglig. Dersom personen(e) hadde vært bosatt i en kommune, hadde det vært naturlig og nødvendig for kommunen å gjøre et kapittel 9-vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven, altså vedtak om tiltak med elementer av tvang og makt. Vi yter imidlertid tjenester etter utlendingsloven, og dermed er det kun straffelovens nødvergeparagraf som kan hjemle eventuelle inngrep. Det vil si at når personer med utviklingshemming bor i mottak, og har utfordringer og atferd som daglig fordrer innslag av tvang som et nødvendig element i hverdagen for å forhindre vesentlig skade, så er ikke eksisterende lovverk dekkende, all den tid mottak kun skal yte tjenester etter utlendingsloven.
Det høres utfordrende ut. Hvordan håndterer dere dette?
– Vi samarbeider med spesialisthelsetjenesten og jobber systematisk med å finne andre løsninger kontinuerlig. Per nå har vi imidlertid ikke klart å finne andre løsninger til alle utfordringene. I samarbeid med ledelse, og etter flere samtaler med statsforvalter, har vi landet på å utarbeide vedtak etter kapittel 9, selv om vi ikke har lovhjemmel til det. Det betyr at vi utformer et fullverdig kapittel 9-vedtak med plan for og dokumentasjon av både gjennomføring, veiledning, evaluering og opplæring. Personen(e) har rett på faglig forsvarlige tjenester, og vi ser ingen annen måte å gjøre dette på for å sikre forsvarlighet i det vi gjør. Grunnen til dette er todelt, for det første må vi sikre at daglig skadeavverging gjennomføres på en faglig og etisk forsvarlig måte. For det andre må vi også sikre at vi ivaretar HMS for våre ansatte.
Har du inntrykk av at dette på sikt kan føre til endringer?
– Jeg vet at statsforvalter har sendt problemstillingen til Helsedirektoratet for prinsipiell vurdering, og har også fått signaler fra Statsforvalter om at et eventuelt kapittel 9- vedtak fra oss vil brukes som dokumentasjon på behovet for avklaring. Jeg er overrasket over at dette ikke er problematisert tidligere, og lurer veldig på hvordan andre mottak løser dette.
Hva sier UDI?
– Jeg opplever at dialogen med UDI er krevende, da de skal forvalte et regelverk som ikke treffer den målgruppen vi her snakker om helt. Vi får beskjed om at vi bare er mottakspersonale og at helse- og omsorgstjenester skal ytes av oppholdskommune. Men det foreligger også krav om en viss andel høgskoleutdannete, med de plikter det medfører for dem.
Akkurat. Og disse høgskoleutdannete har en yrkesetisk forpliktelse, selv om den kanskje ikke er lovfestet. Jeg hører at dere tar ansvar?
Ja, og det er noe med at det ikke er faglig forsvarlig bare å stå og se på det. Det foreligger ingen lovhjemler for å sikre de som dette gjelder, og vi har lært våre ansatte teknikker for avverging og for å frigjøre seg. Da kan vi ikke i neste øyeblikk påberope oss nødverge eller nødrett etter straffeloven. Det er jo planlagt, og det er her lovverket ikke strekker til.
Og har du en formening om hvordan dette kapittel 9-vedtaket kommer til å bli mottatt av statsforvalteren?
Statsforvalter kan selvfølgelig ikke stadfeste vedtaket. Så jeg tenker at for deres del blir det dokumentasjon på behov for avklaringer. Mens for vår del handler det om å vise at vi jobber faglig forsvarlig, på tross av at vi ikke har lovverk som kan brukes, for å ivareta personen(e) på en faglig forsvarlig måte.
Dette er kjempespennende!
Og det som er spennende med det, er jo at da blir vi satt skikkelig på prøve for å finne gode faglige løsninger uten bruk av tvang. Selvfølgelig, det skal man jo! Men her tvinges vi ytterligere. Så mye av jobben vår har så langt vært å skape felles forståelsesrammer. Altså, hvordan forstår vi personen, hvordan forstår vi denne atferden? Ser vi det som at dette er en person som er ute etter å ta oss, eller forstår vi det som vi kan komme til skade når vi kommer i veien for personen? Det er ikke et målrettet angrep, hvis vi kan kalle det det. Det handler ikke om det. Denne atferden må forstås som en form for kommunikasjon. Hvordan kan vi da gå inn tidligere, med tidlig intervenering av noe slag, for å dempe den? Og så jobber vi mye med å avdekke triggere og dempere. Dessverre har vi ikke funnet så mange dempere så langt, men vi har funnet veldig mange triggere.
Og klarer dere å unngå disse triggerne?
– En stor del unngås, men ikke alltid. Det vi ser, er at når vi har snudd fokus og jobbet med bevissthet om sammenhenger, klarer vi også å få ned frekvensen. Fordi man blir tryggere når vi har blitt enige om hvordan vi skal fortolke det vi ser, og hva vi skal gjøre. Og når ansatte blir tryggere på det, så ser jeg også at de klarer å stå litt lengre i det, før de blir stresset. For når de blir stresset, så smitter det jo.
Ja, ikke sant?
– Og dermed klarer vi noen ganger å forebygge disse episodene, mens andre ganger ikke, slik det alltid er.
Det betyr at dere registrerer?
Ja, vi jobber med å registrere, finne sammenhenger og få på plass alle elementene rundt kapittel 9-vedtak, samtidig som vi venter på en avklaring på hvordan vi kan sikre rettssikkerhet og faglig forsvarlighet i mottak, også for personer med utviklingshemming som utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade utover det som dekkes av straffelovens nødverge og nødrett.
