Vernepleierfaglige diskusjoner og meningsytringer på Facebook kan være til nytte, og noen ganger til stort besvær. Men de riktig gode diskusjonene er gjennomsyret av gjensidig respekt for hverandres synspunkter, og kan danne grunnlag for videre refleksjon og drøfting også utenfor Metas store sfære. Raymond Johansen, vernepleier og fagutvikler i Habilitering Hadeland, har nylig bidratt med sine synspunkter i en slik diskusjon knyttet til hva han mener en vernepleier egentlig er, og hvilke utfordringer profesjonen står i. Vi har tatt en liten prat med ham.
Raymond, i denne diskusjonen på Facebook, kommenterer du at det er en utfordring med vernepleieren at det er ganske tilfeldig hva en vernepleier er. Hva mener du med det?
– Vernepleieren er en generalistutdanning, der vi lærer litt om veldig mange temaer. Men det er ikke tid i et utdanningsløp til å gå dypt inn i noe som helst, og dermed er det opp til hver enkelt vernepleier hva de selv ønsker og trenger å fordype seg i etter utdanningen.
– For min egen del var de første vernepleierene jeg møtte atferdsanalytikere. Jeg trodde i flere år at den faglige retningen til vernepleieren var atferdsanalyse. Så flyttet jeg til et sted hvor vernepleierdekningen var betraktelig større enn der jeg kom fra, og da oppdaget jeg at det også finnes vernepleiere som er i mot denne atferdsanalyse på et ideologisk grunnlag. Jeg forsto aldri dette, før jeg selv tok utdanningen. Det som jeg tidligere så på som kjernen i vernepleie viste seg å være et veldig kort emne. Siden da har jeg forsøkt å finne ut hva som egentlig er kjernen i vernepleie, men jeg har ikke klart det. Dette kommer tydelig frem i diskusjonen(e) på blant annet Facebook, der vernepleiere stadig diskuterer hva en vernepleier egentlig er. Det er påfallende at de forskjellige vernepleierne har så vidt forskjellig utgangspunkt og innfallsvinkel i denne diskusjonen.
Det er interessant det du sier om atferdsanalysen. Hvorfor tror du at noen vernepleiere er såpass imot denne måten å tenke og jobbe på? Og hva tror du denne motstanden bidrar til?
– Atferdsanalyse er et stort felt, og det kan være vanskelig å få oversikt. Jeg har selv studert atferdsanalyse i over 20 år, men vil ikke påstå at jeg kan det godt nok. Dermed kan det nok være vanskelig å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør, og at forholdsvis enkle grep kan ha en signifikant effekt på andres livskvalitet, hvis man ikke har erfart god atferdsanalytisk praksis.
– Men jeg mistenker også at det handler om radikalbehavioristisk filosofi, som går rett inn i de virkelig store spørsmålene om det frie mennesket og andre politisk betente spørsmål. Det er lett å blande filosofi, moral og politikk i denne diskusjonen. Jeg har hørt en del forenklinger fra motstanderne som egentlig bare forteller meg at de ikke har kunnskapsgrunnlag nok til å være motstandere. I tillegg er det reelle utfordringer ved tilnærmingen, men utfordringer vil man uansett finne når et menneske skal påvirke et annet menneske.
I nevnte diskusjon påpeker du også at utdanningene i større grad må samkjøres fordi ulike høyskoler og universitet utdanner vidt forskjellige vernepleiere. Tror du dette var en større utfordring før de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) kom, eller er det fortsatt slik? Og hva kan man gjøre for å bøte på denne ulikheten?
– Jeg tror det er blitt noe bedre. Men det er fremdeles svært sprikende. Vi må huske på at de som foreleser på vernepleierutdanningen er mennesker. At det kommer endrede retningslinjer betyr ikke at praksis endres i tilstrekkelig grad.
– Det er nok nødvendig å fortsette arbeidet med å implementere disse endringene over lang tid, og jevnlig evaluere om retningslinjene er gode nok. Hvis målet er at det skal være mindre viktig hvilken skole man går på, så er det målet absolutt helt mulig å nå. Men det vil ta tid og målrettet innsats.
Er læringsutbyttene som kom ut at RETHOS-prosessen spesifikke nok, eller åpner de fortsatt opp for lokale forskjeller på de ulike utdanningsinstitusjonene?
– Læringsutbyttene er nok bedre enn de var, og noen av dem er veldig gode. Men forskjellene fortsetter, og om det er på grunn av læringsutbyttene, eller om det er på grunn av lav oppslutning på skolene er jeg usikker på. I et av læringsutbyttene står det blant annet at studenten skal ha “bred kunnskap om pedagogiske teorier, ulike læringssyn og didaktiske prinsipper.” Bred kunnskap om så store ting umuliggjør dyp kunnskap, så bare dét læringsutbyttet viderefører problematikken.
Hvis vi ser oss selv fra utsiden, tror du for eksempel at sosionomer anser seg selv som mer like hverandre enn det vernepleiere gjør, eller er det vår hang til å påpeke denne ulikheten som i stor grad skaper ulikhet?
– Jeg skal ikke påstå at jeg har veldig stor innsikt i hvordan andre fagfolk ser på seg selv internt, men de fleste andre utdanninger er eldre enn vernepleierutdanningen. Og hvis man ser på utviklingen av vernepleierfaget vil jeg tro at sprikene lett kan forklares.
– Vi startet en gang med grunnutdanning for å ta vare på det som da kalles åndssvake i institusjonsomsorgen. I dag skal vernepleieren kunne jobbe i barnevern, psykiatri, rusomsorg, sykehus og eldreomsorg for å nevne noe. Så stor utvikling på så kort tid er såvidt meg bekjent ikke gjeldende for andre profesjoner.
– Dermed er det ikke vår hang til å påpeke forskjellene som skaper forskjellene, men at vernepleie som fag har utviklet seg fortere enn det som er bærekraftig.
