I løpet av de siste 10 årene har fremveksten av sosiale medier og smarttelefoner skapt endringer i sosialiseringen. Flere opplever at en betydelig del av daglige interaksjoner skjer i form av videosamtaler, bildedeling og meldinger gjennom informasjonsteknologiske løsninger. Forskning peker på at også personer med utviklingshemming er til stede på digitale plattformer, men ikke nødvendigvis har kompetanse til å anvende det på en trygg måte (Nordlandssykehuset, 2012). Digital inkludering omhandler ikke lenger bare bruk av BankID, Vipps og bussbillett i 2023. Det handler om medvirkning, deltakelse, samhandling og kommunikasjon. For å sikre deltakelse på lik linje, trengs kompetanseheving og tiltak.
Dragsten og Baarstad beskrev allerede i 2016 at 87% av den norske befolkningen brukte internett daglig. Den teknologiske utviklingen kan bidra til at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser får nye muligheter for tilhørighet, deltakelse og sosiale interaksjon. Samtidig innebærer teknologien et økt behov for hjelp og tilrettelegging på nye områder (Dragsten & Baarstad, 2016).
«14 prosent av den norske befolkningen over 16 år har ingen eller lave digitale ferdigheter. Det er 600 000 mennesker. Samtidig digitaliseres Norge. Hvis du ikke har digital kompetanse, blir du stående utenfor. Derfor må vi jobbe for digital inkludering» (KS, u.å).
NOU 2016:17 På lik linje definerer inkludering som en endringsprosess der samfunnet, samfunnets institusjoner og offentlige tilbud tilpasser seg målgruppen. En forutsetning for inkludering er at likeverdighet oppfattes som retten til å være forskjellig, ikke bare som en rett til å være en del av et fellesskap. Det må ses i sammenheng med rett til deltakelse, likeverd, mangfold, livskvalitet og tilhørighet (NOU 2016:17, s. 39-40).
Regjeringen la i 2021 frem en nasjonal strategi, Digital hele livet, med hensikt å øke digital deltakelse og kompetanse i befolkningen. Digital inkludering innebærer at alle skal kunne delta i samfunnet, demokratiske prosesser og i sosiale fellesskap. Det er naturlig å arbeide for å sikre at alle som ønsker det, får hjelp til å benytte seg av digitale verktøy og tjenester for å kunne delta i samfunnet (Regjeringen, 2021).
Under pandemiperioden erfarte vi at personer med utviklingshemming i bofellesskap og egne boliger i høy grad ble isolert. Tjenester ble omstrukturert over natten, og arenaer for fellesskap og aktivitet ble utilgjengelig. Hos den øvrige befolkningen ble arbeidsoppgaver, sammenkomster, undervisning og kommunikasjon digitalisert.
Som tjenesteytere var vi selv på sosiale medier under pandemien. På bakgrunn av interesser og faglig bakgrunn viste algoritmen oss flere videoer og bilder publisert av personer med utviklingshemming. I mange tilfeller opplevde vi at det som ble delt vitnet om manglende kunnskap om sosiale mediers evne til å spre innhold til et ubegrenset publikum. Blant annet fordi det fremsto som ukritisk, innhold ble delt uten samtykke fra de som ble vist frem, og i mange tilfeller ble det vist frem samhandling mellom personer i offentlig rom av krenkende karakter. Den samme opplevelsen av manglende forståelse og kritisk vurdering kunne vi få av profilene og den digitale identiteten til tjenestemottakere – deres «digitale fotavtrykk».
Vår erfaring var at personvern, grensesetting og den gode samtalen om nettvett uteble.
Svensk forskning peker på at personer med utviklingshemming har tilgang på digitale verktøy, men mangler kompetanse til å bruke dem på en trygg måte (Ramsten et al., 2018). Gruppen «unge voksne» med utviklingshemming anses å være særlig risikoutsatt når det kommer til internett (Chiner et al., 2017).
Internett og applikasjoner kan være en måte å fremme selvstendighet, inkludering, kommunikasjon og tilhørighet. Det er likevel viktig å presisere mulige risikoer for en sårbar samfunnsgruppe. Utnyttelse, overgrep, mobbing, brudd på personvern eller økonomisk ulempe er potensielle risikofaktorer. «Det å kunne ferdes på nett på en trygg måte omtales ofte som digital dømmekraft» (St. Meld. 23 (2012- 2013), s. 18). Dømmekraft er å forstå hvordan kunnskap og ferdigheter kan anvendes i nye situasjoner. I digital sammenheng innebærer det å handle smart og godt på nett. Bergsjø et al. (2020) påpeker at digital dømmekraft omhandler kunnskap, ferdigheter og erfaringsbaserte avgjørelser, og viser til at digital dømmekraft har sammenheng med kognitiv utvikling. Forskning viser at bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan øke deltakelsen i sosiale fellesskap hos personer med utviklingshemming, særlig med veiledning underveis (Näslund & Gardelli, 2013).
Men nasjonale føringer og satsinger på området er mangelvare. Internasjonal forskning viser til et behov for kunnskapsløft blant tjenesteytere og omsorgspersoner knyttet til digital bistand. Videre viser det til tidlig og individuell opplæring, tilpasset informasjon og interaksjonsbasert aktiv læring som metoder for å sikre trygg digital inkludering (Ramsten et al., 2017). Felles for de fleste med utviklingshemming er at de har behov for konkretisering, gjentakelser og visualisering for å forstå alternativer og konsekvenser (Linde et al., 2022).
Omsorgstjenestene i kommunen har ikke som tradisjon å tilby data- og internetthjelp som en naturlig del av tjenesteytingen. Det er et paradoks ettersom tjenesteytere gir mye bistand til mennesker med utviklingshemning slik at de kan delta i samfunnet på andre måter. Digital inkludering kan lykkes for mange personer med utviklingshemming, men forutsetter en kontinuerlig læringsprosess basert på personens kognitive evner og forutsetninger. Det krever økt kompetanse hos tjenesteyterne og tilrettelegging for individuell opplæring.
Bergsjø, L.O., Eilifsen, M., Tønnesen, K.T. og Vik, L.,G.,F. (2020) Barn og unges digitale dømmekraft Verdiløft i barnehage og skole. Universitetsforlaget
Chiner, E., Gomez-Puerta, M. & Cardona-Moltò, M. (2017) Internet and people with intellectual disability: an approach to caregivers concerns, prevention: https://www.learntechlib.org/p/180109/
Dragsten & Baarstad (2016, 20. oktober). En digital verden for alle. i FOntene.
https://fontene.no/fagartikler/en-digital-verden-for-alle-6.47.411451.a63975d5dd
KS. (u.å) Digital inkludering
https://www.ks.no/fagomrader/digitalisering/kompetanse-og-verktoy/digihjelpen/digitalt-utenforskap/
Linde, S., Demic, S. og Gjermestad, A. (2022, 10. februar). Beslutningsstøtte. NAKU. https://naku.no/kunnskapsbanken/beslutningsst%C3%B8tte
Meld. St. 23 (2012-2013). Digital agenda for Norge- IKT for vekst og verdiskaping. Det kongelige fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/4339bb2154bd4b829f1d147bb2b26da8/no/pdfs/stm201220130023000dddpdfs.pdf
Nordlandssykehuset. (2012). Prosjektrapport: “bistand på ny arena”. Hvis mennesker med utviklingshemming fikk den hjelp og støtte de hadde behov for, ville da de vanlige sosiale mediene som Skype, Facebook, YouTube osv. være tilgjengelig for dem? Nordlandssykehuset: Habiliteringsteamet for voksne. https://docplayer.me/235773-Bistand-pa-ny-arena.html
NOU 2016:17. På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. Barne- og likestillingsdepartementet https://www.regjeringen.no/contentassets/b0baf226586543ada7c530b4482678b8/no/pdfs/nou201620160017000dddpdfs.pdf
Näslund, R. & Gardelli, Å. (2013) I know, I can, I will try´: youths and adults with intellectual disabilities in Sweden using information and communication technology in their everyday life. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.695528
Ramsten, C., Hammar, L. M, Martin, L & Goransson, K. (2017) ICT and intellectual disability: A survey of organizational support at the municipal level in Sweden. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/jar.12265
Ramsten, C., Martin, L., Dag, M., & Hammar, L. M. (2018) Information and communication technology use in daily life among young adult with mild-to-moderate intellectual disability. DOI: 10.1177/1744629518784351
Regjeringen (2021) Digital hele livet. Kommunal- og distriktsdepartementet https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/digital-hele-livet/id2870833/
