Jens Maseng, du har nylig skrevet en bachelor om selvbestemmelse. Både FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og det faglige rammeverket positiv atferdsstøtte (PAS) legger selvbestemmelse til grunn som en grunnleggende verdi for alt arbeid. Basert på dine funn, vil PAS være en garantist for å få oppfylt retten til selvbestemmelse?
– Takk for invitasjon til å fremme mine funn fra bacheloroppgaven min! I disse dager rulles PAS ut i mange norske kommuner, og jeg opplever at det er utviklet en sterk begeistring for PAS. Det virker som om PAS balanserer et lenge opparbeidet undertrykk i mange kommuner; dels for å la vernepleiere jobbe faglig, og dels for å gi føringer for hvordan man skal arbeide med tjenestebrukere som trenger heldøgns omsorg. Jeg vil likevel svare klart nei på om PAS er en garantist for å innfri lovverkets selvbestemmelseskrav.
– PAS gir i disse dager et etterlengtet moment til mange ledere for å tilkjempe seg midler for kartlegging, rekruttering, opplæring og strukturering – og et slikt moment har positiv effekt også på både tjenestebruker og pårørende. Men retten til å bestemme selv berører ofte de små hverdagslige hendelsene, som ledere vanskelig har tilgang til. PAS på sitt beste, slik jeg ser det, handler om en arbeidskultur. På sitt verste er det nok enda et skjema i skuffen.
Så, om ikke et faglig rammeverk er tilstrekkelig, hva tenker du skal til for å oppfylle de menneskerettslige og juridiske kravene når det kommer til selvbestemmelse?
– Vi må først og fremst forstå hva selvbestemmelse er. Sagt med andre ord må vi utfordre den liberale ideen om at valgfrihet er veien til lykke. Filosofen Quentin Skinner beskriver frihet som fravær av vilkårlig makt, altså andres dominans over oss. Først når vi er klar over den makt som noen har over oss, har vi mulighet til å handle med tanke på å endre situasjonen. Med tanke på bolig, blir påstanden at brukerne har et alvorlig underskudd på frihet, fordi de ikke er klar over at frihet handler om mer enn valgfrihet. Og i oppgaven min viser jeg til Michael Wehmeyer som utforsker hvordan denne innsikten kan opptrenes som en ferdighet.
– For en tjenestebruker som knapt får velge mellom salami og skinke, blir det vanskelig å velge hvor hen skal bo. Det er godt kjent at brukere utsettes for overformynderi i møte med boligen (her ofte de ansatte), arbeid, nettverk, utdanning og attføring. Dette skyldes nok dels at ethvert byråkrati innebærer et visst overformynderi, og at denne gruppa tåler dette særs dårlig, men også at ferdighetene (eksempelvis selvhevdelse) som trengs for å lykkes, ikke er opptrent.
– Men det fordrer altså at ansatte forstår hva de gjør, og er villig til å gjøre det. Dagens lovverk gir langt på vei nok hjemmel for å drive selvbestemmelsestrening, men det fordrer altså at ansatte må veiledes og har tilstrekkelig kunnskap. Også PAS baner vei for et slikt regime, men ikke av seg selv. At Gore og de andre PAS-gründerne viser til Wehmeyers forskning er langt fra tilstrekkelig for at brukerne får det de skal. Det er i alle fall det jeg avdekket i min oppgave.
Og hvilke hindringer ser du som nyutdannet vernepleier, når det kommer til å få oppfylt retten til selvbestemmelse for personer med utviklingshemming?
– Som nyutdannet vernepleier er det en slående kontrast mellom hva bøkene og foreleserne lærte oss, og hvordan forholdene er i virkeligheten. Der jeg ble utdannet var det mange store ord om selvbestemmelse og viktigheten av dette, men aldri konkret hva det betyr, og ikke minst hvordan man skal jobbe for det rent praktisk. For å oppnå selvbestemmelse er det flere forhold som er viktige.
– For det første må selvbestemmelse ikke bare forstås som valgfrihet, men også som brukers rett til å ta initiativ, og brukers rett til å uttrykke sitt syn.
– For det andre er selvbestemmelse en ferdighet som må trenes. Mange tjenestemottakere har hele livet vært avhengig av andre, og dermed er faren for lært hjelpeløshet stor – og da vil det oppleves meningsløst plutselig å få spørsmålet “hva vil du?”.
– For det tredje: dersom man skal lykkes i å innfri brukers rettssikkerhet må forståelsen av både selvbestemmelsens kompleksitet og selvbestemmelse som ferdighet nå ut til alle ansatte. Mens jeg skrev oppgaven ble jeg overrasket av at skolen ikke hadde tydeliggjort disse presiseringene i all den tid skolen flagget selvbestemmelse så høyt. Og i møte med arbeidslivet er det slående hvordan ansvaret for mye av dette havner tilbake på den enkeltstående vernepleieren.
Det er spennende erfaringer. Blir vi ikke godt nok rustet for arbeidshverdagens krav når vi er studenter, tenker du? Og hvordan bør vi i større grad fremme selvbestemmelse i praksis?
– Lillevik (2014) viser til at opp mot 80% av all ungdoms atferd som utfordrer ansatte i barnevernet skyldes nettopp de ansatte, altså at atferden blir en konsekvens mot særlige typer krav, korrigeringer og avslag. Han beskrev for meg at han trodde tilsvarende tall gjaldt for mennesker som mottar tjenester i kommunal bolig.
– Jeg tror PAS kan spille en viktig rolle i å bevisstgjøre ansatte hvordan de selv opptrer i møte med tjenestebruker. Og forskningen bekrefter dette; PAS kan utgjøre et viktig moment for å ville bedre, som både tjenestebruker og pårørende profitterer på. Vernepleierstudiet, i alle fall slik det var for meg, fokuserte på kunnskap om tjenestebruker, og mindre på bevissthet om vår egen rolle. Hvis vernepleierstudiet i større grad faktisk inspirerer til egenutvikling, og at vernepleiere kan veilede andre i dette, så tror jeg både tjenestebrukere og pårørende har mye godt i vente.
