Vernepleierfaget et bredt, variert og komplekst. Når jeg møter nye studenter ved vernepleierutdanningen ved Hinn, pleier jeg å fortelle dem at de er på tur inn i hva jeg mener kanskje er verdens mest sammensatte yrke. Jeg forsøker å formidle dette som en inspirasjon, og som noe til ettertanke, men det er ganske klart at bredden i faget er vanskelig å dekke på de tre årene det tar å utdanne seg til vernepleier. Det blir litt om veldig mye, og kanskje litt for lite av deler som er grunnleggende viktig for vernepleierfaglig arbeid. Eller?
Vernepleieryrket hadde som utgangspunkt at det var en spesialistutdanning rettet inn mot å arbeide med mennesker med utviklingshemming og funksjonsnedsettelser. Som alle vet, slik er det ikke lenger. Vernepleiere er populær arbeidskraft i Norges helse- og omsorgstjenester, så nedslagsfeltet omfatter nå mennesker med varierte hverdagsutfordringer i alle livsfaser, fra små barn til eldre og døende. Dette er både spennende og hyggelig. Vi er ganske enkelt en populær yrkesgruppe slik verden ser ut i dag. Jeg tror det er belegg for å si at det i dag er mye større kunnskap rundt omkring om hva en vernepleier er, enn det var bare ett til to tiår tilbake i tid. Vi har blitt en profesjon å regne med i mange sammenhenger. Det er grunnlag for å mene at vernepleiere har vært omstillingsdyktige og at vi har lyktes med å tilpasse oss «markedet» på en god måte. Når alt kommer til alt, er fortsatt mennesker med utviklingshemming vår primære målgruppe. Ett spørsmål i denne sammenhengen, er «Hvor godt egnet er vernepleiere til å jobbe med så mange ulike brukergrupper»?
Felles for alle tjenestemottakere som vernepleiere møter, er at det eksisterer ett eller annet bistandsbehov. Omfanget og innholdet i dette behovet varierer mye. Vernepleieren har som utgangspunkt å være ressursorientert i møte med disse menneskene. Ressursfokus er én faktor som gjør oss i stand til å ha et så bredt nedslagsfelt. En annen viktig faktor er at mange vernepleiere er gode til å kommunisere og samarbeide med andre profesjoner. Dette er åpenbart viktig siden vernepleiere jobber på så mange ulike arenaer hvor vi ikke er den «primære profesjonen». Med primær profesjon mener jeg at vi ikke har like lang erfaring, samme grad av spesialisering eller at vi er like mye representert, som andre profesjoner. En del av kompleksiteten til vernepleieryrket er behovet for å kunne kommunisere med både de som mottar våre tjenester, andre vernepleiere, andre profesjoner, nærpersoner, samt det øvrige tjenesteapparatet som ofte er involvert når mennesker har behov for sammensatte tjenester. I Fellesorganisasjonens undersøkelse som ledet frem til rapporten «Det som skal til» (Fellesorganisasjonen 2017), kom det frem at mange vernepleiere jobber sammen med få andre vernepleiere. Som vernepleier må man kunne «stå på egne bein».
Spørsmålet mitt i denne sammenhengen, er hvorvidt vi er i stand til å bringe noe som er særegent for vernepleiere inn i slike situasjoner? Er det et «vernepleierfaglig DNA» som gir seg uttrykk når vernepleiere jobber på arenaer hvor andre profesjoner har råderett? Det er en fare at vernepleierfaget blir så bredt at det mister noe av det som skal være særegent. En annen fare er at vi blir likere og likere andre sammenlignbare profesjoner, og dermed mister særpreget vårt. Og, apropos særegent, er vi sjøl enige om hva som er særegent for faget vårt? Diskusjonene om dette har i alle fall vært mange, og de har spriket i en del ulike retninger.
Dagens vernepleierutdanninger har stor variasjon med hensyn til hva som vektlegges innenfor de 180 studiepoengene som undervises. Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (Kunnskapsdepartementet 2019) gjelder for alle vernepleierutdanninger, men tolkningen er ganske ulik. Variasjon i utformingen av vernepleierutdanninger er i utgangspunktet fint det, men leder meg tilbake til spørsmålet om det vernepleierfaglige DNAet. Jeg tror ikke at ressursfokus hos tjenestemottakere, tverrfaglig samarbeidsevne, eller kompetent kommunikasjon nødvendigvis er spesielt for vernepleiere. Det er ikke disse evnene som gjør oss til et egnet bidrag på ulike arenaer, selv om de er grunnleggende viktige kompetanser. Andre profesjoner er også flinke til akkurat dette.
Jeg tillater meg å runde av dette innlegget her. Jeg vil gjerne utfordre deg som leser dette til å bidra med svaret på spørsmålet om hva det er som kjennetegner vernepleierfaglig arbeid, og hva som gjør at vi har særegne bidrag på alle de ulike arenaene hvor vi vernepleier jobber? Hva utgjør det vernepleierfaglige DNAet?
Fellesorganisasjonen (2017). Vernepleierundersøkelsen 2017. www.fo.no.
Kunnskapsdepartementet (2019). Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. Kunnskapsdepartementet. Oslo.
