I august 2023 var jeg så heldig å få delta[i] på en forsknings- og fagkonferanse i Arusha, Tanzania, «Children with disabilities and quality of life – challenges and possibilities», hvor flere vernepleiere fra Norge presenterte forskningsprosjekter. Her fikk jeg også muligheten til å presentere inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. Konferansen var arrangert i tilknytning til NOREC-prosjektet «Children with disabilities and UN rights conventions». NOREC, som står for Norsk senter for utvekslingssamarbeid, er et forvaltningsorgan under Utenriksdepartementet. Prosjektet ble initiert av Siv Sæbjørnsen fra Høgskolen i Molde og startet i 2019 i samarbeid med Patandi Teachers’ College i Tanzania. Fra 2023 ble Høgskolen på Vestlandet og The Open University of Tanzania nye partnere i prosjektet.
Fra venstre: Guro Fiskergård Werner, Hege Aarlien, Thrine Nøst Bromstad & Siv Sæbjørnsen.
Målet for prosjektet er å bidra til bedret livskvalitet for barn med funksjonsnedsettelse i Tanzania og Norge, gjennom å implementere barnekonvensjonen og konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Også verdenserklæringen om menneskerettigheter og kvinnekonvensjonen vil være sentrale.
Jeg benyttet anledningen til å snakke med de andre vernepleierne som var på konferansen: Siv Sæbjørnsen, Thrine Nøst Bromstad og Guro Fiskergård Werner fra Høgskolen i Molde, og Hege Aarlie fra Høgskolen på Vestlandet. Jeg ønsket å få vite mer om prosjektet og deres motivasjon for å delta.
Siv Sæbjørnsen, hvorfor ble prosjektet startet, og hvorfor Tanzania?
Siv – Når det gjelder barn med funksjonshemming og spesielt barn med utviklingshemming, så kunne vi nesten siktet på hvilken som helst plass på denne jord. Vi hadde noen studenter som var her i praksis på skole og fikk med selvsyn se hvordan forholdene var for barn med funksjonshemming. Det var så vanskelig og vondt å se på at noen mente at vi burde sende hjem studentene for å skjerme dem. Jeg fikk heldigvis støtte fra Høgskolen på at vi tvert imot skulle utvikle et prosjekt sånn at vi kunne gi noe som er nyttig for barn med funksjonshemming i Tanzania, men også i Norge. Det handler altså om barn med funksjonshemming og deres rettigheter, og å forsøke å få prinsippene i konvensjonene til å fungere i praksis. Selv om det er bedre i Norge, så er vi er ikke 100 % her heller, det er fortsatt langt igjen å gå. Så vi jobber på ulike nivåer i Norge og i Tanzania, Det er mye land å innta i Tanzania. Vi må begynne et sted og har satt søkelys på noen få rettigheter; rett på beskyttelse mot vold og rett til utdanning for alle. Det er ingen barn i skolen i Tanzania som blir slått så mye som de barna som stiller svakest og kan svare dårligst for seg. Så langt ser vi at det har skjedd veldig mye selv om de nok ikke vil være helt enige i vår definisjon av vold. Det vi blir enige om er at ingen har godt av å få juling. Hva hjelper det? Og så ser vi jo at det er mer effektivt å gi belønning heller enn straff. Det er ganske mange som hekter seg på denne tanken etter hvert. De blir veldig ivrige og de misjonerer og de står på lenge etter de har sluttet i prosjektet og de får til å forandre samfunnet rundt seg, kolleger og foreldre. Og de melder tilbake igjen om barn som før skygget unne, nå er blitt glad i dem. Foreldre som før har slått barna, merker forskjell på de barna som ble født etter at de sluttet å slå.
Men hva er det med prosjektet som gjorde at dere ville være med?
Hege: – Jeg var på utveksling selv, det har nok vært med på å inspirere meg. Som vernepleier i møte med familier fra Burundi, Iran, Irak og andre land trodde jeg egentlig at jeg hadde kompetansen, men jeg ser nå at jeg hadde ikke det, og dermed så tenker jeg at vi må videreutvikle utdanningen vår for å tilpasse oss til den brukergruppen som vi har i Norge i dag.
Thrine: – Først og fremst så var det en tilfeldighet, men etter å ha fått innblikk og jeg forsto at det matchet tema som jeg brenner for; barn med utviklingshemming, så var jeg med. Det er fint å få samarbeide med en spesiallærerutdanning som dekker hele Tanzania og som har samme fokuset som er viktig for oss. Det å kunne jobbe sammen og lære av hverandre for å kunne bidra både i Norge og Tanzania til at barn med funksjonshemming og spesielt utviklingshemming, kanskje kan få en litt bedre hverdag. Jeg kunne ikke la være.
Nytt i prosjektet er at det skal utvikles et kurs om miljøarbeid – Guro Fiskergård Werner, der skal du bidra?
Guro: – Det jeg har forstått er at utgangspunktet er de grunnleggende forståelsesmodellene av funksjonshemming. Å skape trygghet og tilhørighet er jo veldig knyttet til konvensjonene. Og det er jo tema som systematisk miljøarbeid og vernepleierens arbeidsmodell som vi jobber mye med som vil være veldig relevant å ta inn i kurset. En ting er jo på en måte det skriftliggjorte, som jo er kjempeviktig, men jeg tenker også at det er vel så viktig å få inn tankesettet.
Thrine Nøst Bromstad, på konferansen fikk vi høre mye om Ubuntu. Hvordan ser du på det relatert til norske forhold?
Thrine: – Ubuntu, en afrikansk livsfilosofi, har jo mye med det kollektivistiske å gjøre og der fellesskapets interesser går foran individets. Jeg tenker at vi har jo gått glipp av en god del med å utvikle oss i den retningen vi har med individualisme. Men samtidig kommer Ubuntu med noen konsekvenser. Så lenge du følger fellesskapets interesser og gjør det som fellesskapet forventer av deg, så er du inne. Hvis du velger å bryte med fellesskapet, så er du ute, og da er det så til de grader ute. Da tenker jeg at det får større konsekvenser for dem som blir ekskludert av fellesskapet her enn kanskje hjemme, for i Norge har vi et velferdssystem som fanger deg opp som regel.
[i] Takk til FO som tildelte meg prisen som årets sosialarbeider i 2022. Prispengene gjorde det mulig for meg å delta på denne konferansen.
