Cato Brunvand Ellingsen, du går inn som daglig leder i Stiftelsen SOR. Du blir første vernepleier i sjefsstolen, hva tenker du om det?
– For meg som vernepleier har Stiftelsen SOR alltid vært en synlig aktør, både som faglig og politisk pådriver. Arbeidet til stiftelsen har på mange måter vært viktig innen kjernen av vernepleierfaglig virksomhet. SOR har i over 70 år jobbet for levekår, rettigheter og tjenester til personer med utviklingshemming, noe som selvsagt har vært viktig for vernepleiere, utdanningen og profesjonen. Det er både med ydmykhet og stolthet jeg som vernepleier skal få mulighet til å lede arbeidet til stiftelsen.
Stiftelsen SOR har jo en lang historie. Fra å være med og bygge opp sentralinstitusjonene til å bygge dem ned, til å være med å bygge opp kvalitet i de kommunale tjenestene etter reformen, til dagens utpregete og ganske radikale fokus på rettigheter, har jo SOR nærmest gjenoppfunnet seg selv som organisasjon flere ganger. Ser du noen kursendringer i fremtiden? Hva vil du særlig jobbe for?
– Jeg tenker jo at Stiftelsen SOR både har speilet endringer i tiden, men også bidratt til å påvirke historien både når det gjelder fag og rettigheter. For meg er denne unike kombinasjonen helt sentral i Stiftelsen SOR sitt videre arbeid. Vi skal både være gode på fag og fagutvikling og stå fremst i kampen for levekår og menneskerettigheter. Dette er ikke et enten-eller, og for sjelden sees tjenesteyting og menneskerettigheter i en sammenheng. Mange er helt avhengig av kvalitativt gode tjenester for å kunne leve frie liv på lik linje med andres liv.
– Opprinnelig ble jo “Samordningskomiteen for Åndssvakesaken”, som var starten på det som i dag er Stiftelsen SOR, opprettet for nettopp å samordne den frivillige innsatsen over for personer med utviklingshemming. Jeg liker godt tanken på at ulike aktører jobber sammen i kampen for menneskerettigheter, levekår og gode tjenester til personer med utviklingshemming. Dette må selvsagt også inkludere stemmene til personer med utviklingshemming og deres nærmeste. Jeg håper at vi i Stiftelsen SOR fortsatt skal ha en sentral rolle i dette arbeidet i årene som kommer.
– Norske kommuner står overfor noen store utfordringer, og ikke minst muligheter, i årene som kommer. Det vil fortsatt være store utfordringer med å rekruttere personell, vi kommer til å ha sterkere diskusjoner om prioritering og utviklingen av kunstig intelligens vil prege diskusjonene også på feltet vårt. Her skal Stiftelsen SOR delta aktivt, ikke bare med å kritisere dårlige løsninger, men ikke minst med å presentere muligheter og løsninger. Det vil være behov for å aktivisere vårt store nettverk i enda større grad. Jeg ønsker å styrke den frivillige innsatsen i Stiftelsen SOR. Er du utviklingshemmet selv, pårørende, leder, administrator eller i denne sammenhengen vernepleier, ja, da skal du kunne finne muligheter for å få utløp for ditt engasjement for levekår, rettigheter, fagutvikling og/eller tjenester innenfor Stiftelsens SORs aktiviteter. Jeg vil oppfordre alle som har gode ideer eller utfordringer som må løses, til å ta kontakt og bli aktiv i vårt nettverk.
Cato, du har vært vernepleier lenge. I forrige uke utfordret Kjetil Viken andre vernepleiere til å si noe om hva de mener er vernepleierens “DNA”, det som vernepleiere særlig bringer til bordet i samarbeid med andre profesjoner, som andre profesjoner ikke uten videre vil si at også preger deres arbeid. Vil du prøve deg på et svar til Kjetil?
– Jeg synes Kjetil har noen viktige poeng. Vi er blitt en mye mer kjent og anerkjent profesjon. Samtidig, og kanskje nettopp på grunn av at vi er en profesjon som brukes bredt, så tror jeg det er lurt av oss å nettopp gå på jakt etter vårt eget DNA av og til. Ikke fordi det nødvendigvis finnes en fasit, men fordi det er viktig å være bevisst på hvem vi er og hva vi kan bidra med. Jeg mener profesjonen vår har vært ganske flink til å både tilpasse oss endringer i samfunnet og også å påvirke samfunnet i “riktig” retning. I all vår streben etter å bli anerkjent som profesjon har det vært viktig å synliggjøre vår bredde, men jeg er helt overbevist om at vårt DNA finner vi tett sammenvevd med personer med utviklingshemming, deres levekår, menneskerettigheter og behov for kvalitativt gode tjenester slik at også de kan leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Vernepleiere skal nettopp være gode på å kople menneskerettigheter og praktisk yrkesutøvelse. Derfor synes jeg også at utviklingen av Positiv Atferdsstøtte (PAS) som nå er full fart flere steder i landet er spennende. Her er og skal Stiftelsen SOR være en aktiv bidragsyter.