Som oftest handler det terapeutiske om å bringe folk «inn» – inn i fellesskap, med de reglene som gjelder der, hjelpe dem å lære å «passe inn». Men hva risikerer vi?
Hva om vi gir slipp på det terapeutiske, og fokuserer på det frigjørende? Hva om vi går ut, og møter folk der de er? Hva risikerer vi da?
Se denne videoen av The Otoasobi Project, med tittel «Lots of tubes». Den er seks minutter lang. Stopp den halvveis.
Kjenn på motstanden din mot å akseptere dette som musikk.
Hva handler det om? Hvor har du lært hva som kan aksepteres som musikk og ikke? Hvem bestemmer hva som er musikk?
Hvis vi river musikken ut av fengselet den har blitt satt i, alle ideene om rett og galt og pent og stygt, og heller vurderer lyder laget sammen ut fra hvilke fellesskap de kan skape, hvilke muligheter de skaper for alle parter – hva kan skje?
Se resten av videoen.
Vurder lydene som lages ut fra hvilke fellesskap de skaper. Se på ansiktene. Se på blikkene. Hva hadde du gitt for å være så til stede sammen, fri og ubesværet i noe så kulturelt belastet som å fremføre musikk?
Kjenn i lommene dine etter hvilke muligheter du har til å lage lyd. Kanskje har du noen nøkler. Unngå telefonen din. Den kan gi deg en million musikklagings-apper som alle vil lokke deg inn i fengselet igjen, der det handler om du «kan spille» eller ikke.
Gå heller i kjøkkenskuffen. Eller gryteskapet. Gå i kjøkkenskuffen og gryteskapet til en tjenestemottaker som liker å lage lyd. Lag lyd. Lag lyd sammen. Lag lyd sammen til noen kommer og spør hva dere holder på med.
Gi de som kommer noe å lage lyd med. By dem inn. Lag lyd. Sammen. Men pass på at du først og fremst følger tjenestemottakerens lyder og rytmer. Følger dem, svarer på dem, kommer dem i forkjøpet, støtter dem i etterkant. For det handler ikke om hvilke lyder du klarer å lage. Det handler om å lytte. Intenst. For ellers vet du ikke hva du skal svare på. Er det en tone, er det en rytme, er det en bevegelse i lyden? Hør etter. Svar.
De eneste poengene du får i dette samspillet er når du klarer å svare på måter som i sin tur får et svar. Da først er dette noe som dere gjør sammen, noe dere skaper der og da, noe som er dere der og da.
Du kan ikke bade i samme elv to ganger, sa Heraklit. For det første er vannet du badet i rent videre og skiftet ut med nytt vann. Og for det andre er ikke du den samme. For du har en erfaring med å bade som du ikke hadde første gangen.
Improvisert musikk er som vann som flyter. Lyden kommer aldri igjen. Du kan ikke lage samme lyden to ganger. Erfaringene som skapes der og da endrer også dere som lager lyd sammen.
Ved å gå inn i dette har du risikert noe. Du har risikert ikke å bli hørt. Ikke bli fulgt. Å bli avvist på det du kommer med – fordi det ikke passet inn i forhold til det den andre var i gang med.
I en improvisasjon er det ikke så lett å hevde sin makt – for den andre kan bare endre spillereglene, og så er det plutselig du som skiller deg ut og kommer med lydene som ikke passer inn.
En improvisasjon er en forhandling – en forhandling om hva som er rett og galt og pent og stygt. Det vil si, rett og galt, og pent og stygt for dere der og da. Det setter dere på like fot. Kanskje er det også erfaringer som kan endre relasjonen deres.
For det som er spilt og erfart sammen kan ikke bli uspilt og uerfart. Det kan bare glemmes eller benektes – eller huskes, anerkjennes og kanskje feires ved å møtes i nye improvisasjoner. Det ligger en egen beruselse i å være med å sette andre fri.
Kanskje blir dere sultne på nye instrumenter. Gå i garasjen. Lyden av fjærer, skruer i en boks, hjulkapsler, lengder av hageslange berører alle sjelen på sin måte, og en som kan rope kan rope i et rør.
Over tid har kanskje så mange kommet og spurt hva dere holder på med, at dere er blitt mange. Kanskje blir dere sultne på nye scener. Større scener. En vakker dag kan dere kanskje til og med ta i bruk vanlige instrumenter uten at du faller tilbake til kulturens tvangsmessige tanker om hvordan de «skal» spilles på. Kanskje svaret er trombone. Kanskje svaret er mange tromboner sammen på en stor scene.
Marius N. Hjelle (2016). Kan relasjonar byggast? Kva byggast dei i så fall av? SOR Rapport, nr. 4, 2016.
Koichi Samuels & Franziska Schroeder (2019). Performance without Barriers: Improvising with Inclusive and Accessible Digital Musical Instruments, Contemporary Music Review, 38:5, 476-489.
Paolo Friere (1999). De undertryktes pedagogikk. Gyldendal.
Og så er den selvfølgelig inspirert av Phoebe Caldwell og tilnærmingen «intensive interaction». Men det visste du jo – du som er vernepleier ☺