I hele mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet med mennesker. Helt vanlige folk, med engasjement, humor, empati, omsorg og glede. De fleste har hatt en utviklingshemmingsdiagnose, og mange av de jeg har møtt, har periodevis fremvist en atferd som utfordrer hjelpeapparatet.
NAKU (2023) hevder den korrekte betegnelsen er «utfordrende atferd», mens Ulf Berge proklamerte fra talerstolen på SOR-konferansen «Mål og mening» om livskvalitet at man innenfor positiv atferdsstøtte burde bruke «atferd som utfordrer» som begrep.
Begge argumenterer for at det handler om å ikke tillegge personen negative egenskaper. Jeg forstår ikke at begrepet får en annen betydning når man stokker om på ordene, men kanskje enda mindre hvorfor vi er så opptatt av å samle all denne atferden som utfordrer. Videre i denne teksten vil jeg bruke begrepet utfordrende atferd.
Det finnes ulike definisjoner på utfordrende atferd, og en av de mest brukte definisjonene er:
Kulturelt avvikende atferd som er så intens, frekvent eller langvarig at den fysiske sikkerheten til personen selv eller andre er alvorlig truet, eller atferd som i stor grad begrenser eller hindrer tilgang på vanlige tjenester i samfunnet (Emerson & Einfeld, 2011).
Eksempler på utfordrende atferd er selvskading, ødeleggelse av gjenstander, angrep på andre/vold mot andre, problematisk eller skadelig seksuell atferd eller overgrep, eller passivitet som hindrer deltakelse (Helsedirektoratet, 2021).
Da jeg var liten fortalte farmor meg at hun ikke kunne fordra «umulige unger». Jeg tror ikke hun faktisk mente at barna var umulig, men farmor var nok ikke så opptatt av presis språkbruk på den tiden. Allikevel finner jeg det interessant at jeg noen år senere hørte om «barn som ikke kunne oppføre seg». Det kan jo være mange grunner til at barn ikke kan oppføre seg.
I den rykende ferske barnevernsloven (2023) brukes atferdsvansker, atferdsproblemer og utpreget normløs atferd. Den amerikanske psykologen Ogden Lindsley beskrev atferd som «alt en død mann ikke kan gjøre». Det vil si alt vi foretar oss, inkludert tanker, følelser og handlinger. Dersom barnevernsloven er tuftet på den samme forståelsen av atferd, pekes det altså på barn som tenker, føler eller gjør noe som er problematisk, eller noe personen strever med å håndtere, eller er vesentlig utenfor samfunnets normer. Men ingen snakker om utfordrende atferd i barnevernet.
Når vi vet at atferd dreier seg om alt vi gjør, må vi ta utgangspunkt i at begrepet hverken er positivt eller negativt. Allikevel hører vi sjelden folk snakke positivt om atferd i dagligtalen. På fagressurssidene til Bufdir kan man lese om «atferdsinstitusjoner». Institusjoner hvor ungdommer er plassert på bakgrunn av deres utfordrende atferd. Dette kan indikere at det er en relativt vanlig oppfatning å tenke at atferd handler om utfordrende atferd.
Helsedirektoratet (2021) påpeker at personer med utviklingshemming er sårbare for å utvikle utfordrende atferd, og Holden (2016) hevder at omtrent halvparten av personer med utviklingshemming som får omsorgstjenester har en eller annen form for problematisk eller utfordrende atferd. Kanskje ikke så rart når vi vet at tjenestene er preget av lite og mangelfull opplæring, lav formell kompetanse og et høyt antall deltidsstillinger (NAKU, 2023). Det er blant annet viktig å kunne uttrykke seg, bli forstått og ha innflytelse i egen hverdag. Det kreves god kjennskap, kompetanse og gode systemer for å lykkes med å støtte mennesker med utviklingshemming i dette.
La oss sette det ovennevnte inn i en større helhet. Det finnes studier som viser at mellom 13 og 23% av ungdom i Norge mellom 12 – 18 år har hatt en eller flere episoder med selvskading. Om lag halvparten av norske menn har vært utsatt for fysisk vold, og en av fem kvinner har vært utsatt for voldtekt. Hvor mange gjerningspersoner det dreier seg om sier studiene lite om, men i denne konteksten bruker vi ikke «sekkebetegnelsen» utfordrende atferd.
«Martin» har diagnosene autisme og dyp psykisk utviklingshemming. I tiltaksplanen til Martin kan vi lese «… har utfordrende atferd i form av selvskading ved gjentatte slag mot eget hode». Om «Frida» som foreløpig ikke har noen diagnose kan vi lese «Når Frida er nedstemt forsøker hun å få kontroll over egne følelser ved å kutte seg på overarmen». Det er heller ingen som snakker om utfordrende atferd når «Lars» har drukket litt for mye på byen, kranglet med dama, blitt forbanna og slått til en ordensvakt. Eller når «Gerd» på 93 år velger å isolere seg fordi hun sliter med angst. Det er kun Martin som har utfordrende atferd – ingen av de andre.
Hvorfor brukes begrepet utfordrende atferd kun overfor personer med utviklingshemming og ikke resten av befolkningen? Jeg er overbevist om at Martin, Frida, Lars og Gerd opplever en redusert livskvalitet, men jeg er ikke sikker på om de trenger å kategoriseres sammen med alle andre som gjør noe som er problematisk eller bryter med samfunnets normer.
Selv om mennesker med utviklingshemming kanskje er overrepresentert når det kommer til utfordrende atferd, må vi samtidig være klar over at det dreier seg om en gruppe mennesker som systematisk diskrimineres når det kommer til grunnleggende rettigheter. NOUen På lik linje (2016: 17) trekker blant annet frem:
Dersom hele befolkningen hadde vært utsatt for den samme diskrimineringen, er jeg ganske sikker på at mer enn halvparten av oss hadde utviklet utfordrende atferd i løpet av relativt kort tid. Poenget er bare at vi ikke bruker utfordrende atferd om resten av befolkningen, det har i stedet blitt en «merkelapp» som tilhører den delen av befolkningen med kognitive funksjonshindringer.
Utfordrende atferd brukes nærmest utelukkende for å beskrive den problematiske atferden til personer med utviklingshemming. Det er en relativt vanlig oppfatning at atferd dreier seg om det negative eller problematiske en person foretar seg. Kanskje er det ikke avgjørende om vi plasserer det utfordrende før eller etter atferden. Jeg opplever uansett at det diskriminerende begrepet ‘utfordrende atferd’ er overflødig i tjenesten til personer med utviklingshemming.
Bakgrunnen for hvorfor utfordrende atferd forekommer er sammensatt, men mangel på grunnleggende rettigheter og gode mestringsstrategier synes å være avgjørende. Jeg mener vi fremover bør fokusere på å sikre grunnleggende rettigheter og tilby tilpasset støtte for økt livskvalitet i befolkningen. Kanskje er tiden inne for å skrote utfordrende atferd som begrep?
Bufdir. (u.å.). Ny barnevernslov. Hentet 15. desember 2023, fra https://www.bufdir.no/fagstotte/barnevern-oppvekst/ny-barnevernslov/
Emerson, E., & Einfeld, S. L. (2011). Challenging behaviour: Analysis and intervention in people with intellectual disabilities. Cambridge University Press.
Helsedirektoratet. (2021). Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Helsedirektoratet.
Holden, B. (2016). Utfordrende atferd og utviklingshemning (2. utgave). Gyldendal akademisk.
Lov om barnevern (barnevernsloven), (2023). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-18-97
NAKU. (2023, januar 6). Forskning: Ledelse og organisering i tjenester for personer med utviklingshemming
https://naku.no/kunnskapsbanken/forskning-ledelse-og-organisering
NAKU. (2023, mars 19). Hva er utfordrende atferd og hva er årsakene? https://naku.no/kunnskapsbanken/tvang-og-makt-utfordrende-atferd-og-%C3%A5rsak
NOU 2016: 17. (2016). På lik linje—Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-17/id2513222/
