Du har nesten garantert lest om, eller hørt om positiv atferdsstøtte (PAS). Og mange med meg kjenner PAS-vinden på kroppen. Enkelte dager, som fredag for to uker siden, blåste det ekstra varmt når store deler av fagmiljøet var samlet på PAS-konferanse i Sandefjord. Men i denne varmen er det noe som opptar meg.
For vi snakker stadig om at PAS er et verdibasert og faglig rammeverk i tjenestene til personer med utviklingshemming, og at stadig flere kommuner har igangsatt en implementeringsprosess, men jeg savner at vi i denne konteksten også snakker litt mer om hvor viktig det er å rigge strukturer som kan hjelpe hjelperen når det stormer. Slik sett berører jeg et viktig element i nøkkelkomponent nummer ni som handler om å etablere omsorgs- og støttemiljøer av høy kvalitet (Gore et al, 2022).
Som nevnt anses PAS som et verdibasert rammeverk. NAKU (2023) trekker frem at PAS er et giftemål mellom vitenskap og verdier, der verdier styrer. I billedlig forstand kan man si at verdiene er grunnlaget for våre holdninger og handlinger. Det er ofte en distinksjon (eller en forskjell) mellom holdninger og verdier, men ofte er de tett knyttet til hverandre.
Holdningen inneholder gjerne en kognitiv og emosjonell komponent, der den kognitive komponenten representerer kunnskapen vi har om et bestemt emne. Den emosjonelle komponenten derimot innbefatter følelsene og reaksjonene knyttet til et tema, en hendelse eller en person. Verdier representerer i større grad folks grunnleggende overbevisninger, og påvirker gjerne våre holdninger, og hva vi faktisk gjør (altså handlingene). Verdiene gir oss gjerne en retning i livet, og påvirker således hva og hvordan vi prioriterer og hvilke beslutninger vi tar.
Men det er spesielt den emosjonelle komponenten i holdnings- og hjelpearbeidet jeg mener vi må snakke mer om. For i PAS, og i alt annet hjelpearbeid for øvrig, mener jeg at holdningene til de som yter tjenester alltid vil være viktigere enn verdiene som forankres i organisasjonen og de faglige metodene som brukes. Heldigvis er det ofte slik at holdningene våre langt på vei kan, og vil formes av organisasjonsmessige verdier og faglige metoder (som gjerne tilhører den kognitive komponenten som nevnes over), men den emosjonelle komponenten sitter litt dypere forankret i oss. Derfor må vi være ekstra påpasselige med å skape trygge og støttende arenaer på arbeidsplassen, for derigjennom å nå målet om arbeidsgivers plikt til å ivareta de ansatte.
Jeg har erfart det selv. Å ikke bli rustet godt nok verken faglig eller personlig til å stå i krevende situasjoner på jobb. Jeg har også hatt ledere som ikke har sett eller klart å møte de ansatte på hvor utfordrende det kan være å arbeide med mennesker som har det vanskelig. Forskningen forteller oss likevel at vernepleiere i særlig grad (vi topper faktisk statistikken) blir utsatt for vold og trusler om vold på jobb (Hagen & Svalund, 2019). Det kan være sjelsettende for alle og enhver, men for noen vil det kanskje være særlig triggende. Å oppleve at folk man har jobbet for og med (her refererer jeg til de som bruker eller mottar tjenestene) blir akutt syke og dør, kan også være krevende å stå i om ikke omgivelsene er tilstrekkelig ivaretakende.
Å være del av en arbeidsplass eller et kollegium der de ansatte ikke tas ordentlig på alvor, og ikke føler seg tilstrekkelig ivaretatt, tror jeg forringer evnen til å leve seg inn i den man skal hjelpe sin situasjon. På et tidspunkt kan også engasjementet og den indre motivasjonen for å yte gode tjenester slukke. Man kan bli følelsesmessig avstengt, og man kan føle på avmakt. En konsekvens av slike følelser er at hjelpearbeidet kan bli defensivt – og i verste fall forsømmende.
Som kollega og leder tror jeg derfor det er mye å hente på å vise empati overfor en ansatt som står i krevende hjelpearbeid. Under følger derfor noen praktiske eksempler på måter å støtte en ansatt, eller en kollega på (pårørende kan også nyte godt av dette).
Du kan koble deg på, og vise støtte ved …
Anerkjennelse: Det kan ikke være lett …
Ros: Jeg syns du takler dette veldig fint …
Speiling: Irritert, sier du …
Påpeking: Jeg ser du blir berørt av dette …
Legitimering: Det er veldig forståelig at …
Støtte: Dette skal jeg hjelpe deg med …
Partnerskap: La oss se på dette i sammen …
I mitt daglige virke som fagsjef i Stiftelsen SOR har jeg lest mye om det forskningen forteller oss om vold, overgrep og omsorgssvikt mot befolkningen generelt, men også mot risikoutsatte voksne spesielt. Og i dette arbeidet har jeg savnet et større fokus på hvordan ansattes egne traumeerfaringer preger hjelpearbeidet; både på godt og vondt.
For hvordan vil man egentlig reagere om man blir slått, truet eller manipulert på jobb, og også har erfaring med slike krenkelser fra egen barndom eller fra tidligere eller pågående samliv? I løpet av karrieren vil vi garantert arbeide med andre som har slike erfaringer, og som lever i pågående destruktive forhold. Men om vi ikke tror det, vil vi heller ikke se det. Derfor bør vi alltid huske på at vi aldri helt kan vite hva som kan trigges av egne erfaringer. Å gjøre feil, men av frykt for represalier (eksempelvis ved utskjelling, vold eller ignorering) ikke tør å si i fra, er et annet eksempel på hvordan tidligere livserfaringer kan spille inn på hjelpearbeidet.
Kvalme, frykt, motvilje, nummenhet, forakt og sinne kan være eksempler på emosjonelle komponenter som kan vekkes i oss når vi står i situasjoner, eller møter personer, som kan ligne på det vi har erfart, eller de vi kjenner fra tidligere. Disse emosjonelle komponentene kan også være med på å danne grunnlag for holdningene vi har til de vi skal hjelpe i hverdagen. Og hvem hjelper egentlig hjelperen da? Det kan være til hjelp å forsøke og kartlegge hvilke situasjoner disse følelsene kommer til syne i, og deretter jobbe desensitiviserende.
Berge (2020) skriver at PAS handler om respekt, engasjement, forpliktelser og lagarbeid (s. 137). PAS handler i mine øyne også om integritet, og respekt for de ansattes livserfaringer. Disse holdningene kommer først til syne når arbeidsgiver setter av tid til å følge opp sine ansatte, tar den ansatte på alvor og har genuint lyst til å høre på hva den andre har på hjertet. Målet bør være å skape et miljø der folk føler seg trygge til å være hele seg.
Det er likevel et felles anliggende å skape rom for å dele hva som trigger oss – med visshet om å bli emosjonelt ivaretatt av både kollegaer og ledere.
Først da blir PAS ordentlig lagarbeid.
Berge, U. (2020). Positiv atferdsstøtte. I T. L. Bakken (Red.), Håndbok i miljøterapi til barn og voksne med kognitiv funksjonshemming (s. 130-138). Fagbokforlaget.
Gore, N. J., Sapiets, S. J., Denne, L. D., Hastings, R. P., Toogood, S., MacDonald, A., Williams, D. (2022). Positive Behavioural Support in the UK: A State of the Nation Report. International Journal of Positive Behavioural Support, 12(1), i-46.
Hagen, I. M. & Svalund, J. (2019). Vold, trusler og trakassering i helse- og sosialsektoren. FAFO-rapport 2019:32. Hentet fra: https://www.fafo.no/images/pub/2019/20729.pdf
Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU). (2021) «Positiv atferdsstøtte (PAS)» [nettdokument]. Trondheim: NAKU (sist faglig oppdatert 12. januar 2023, lest 22. november 2023). Hentet fra https://naku.no/kunnskapsbanken/positiv-atferdsst%C3%B8tte-pas
