Jeg har akkurat blitt ferdig med «sykehjemspraksisen». Alle vernepleierstudenter har i løpet av sitt studieløp en praksis der de skal utøve helsekunnskapen sin på et heldig knippe forsøkskaniner. Denne praksisen foregår som regel på et sykehjem, men også andre helseforetak kan bli benyttet. Jeg var selv på et hyggelig sted med mange flotte mennesker – som også fungerte som fantastiske forsøkskaniner. Selv om jeg har hatt ulike jobber innenfor helse – og omsorgstjenesten før, var det først ved denne praksisperioden jeg kjente på det å være mann i et kvinnedominert yrke, med de fordeler og ulemper dette gir.
En praksis foregår ved at en student blir tildelt en praksisveileder og en kontaktlærer fra utdanningen. Praksisveilederen er en person som jobber innenfor det feltet praksisen foregår i. Ideelt sett skal praksisveilederen selv være vernepleier, men i sykehjempraksisen blir også sykepleiere benyttet. Kontaktlæreren er en foreleser tilknyttet universitet, og denne kan studenten benytte seg av, for å drøfte om hva som skjer underveis i praksisperioden. Kontaktlærer er også praksisveileders kontakt med universitetet. De første ukene i praksis skal en være «skyggen» til praksisveileder. En skal observere hvordan praksisveileder jobber i det daglige, for å så prøve å være mer selvstendig etter hvert. Etter noen uker skal en selv utføre oppgaver og prosedyrer. Mot slutten av praksisperioden er det forventet at en kan utføre visse oppgaver selvstendig.
Jeg vil si noe om det åpenbare: Eldre dame 95 blir stelt nedentil av Mann 25. Eldre dame ga klar beskjed til praksisveileder etter stell. Ønsker ikke å bli stelt mer av Mann 25. OK. Jeg tok meg på ingen måte nær av den beskjeden. Kanskje var det noe jeg gjorde som opplevdes ubehagelig? Kanskje bruke jeg for lang/kort tid? Jeg vet ikke, men det er klart at 194 cm og litt dårlig skjeggvekst kan ha noe med saken å gjøre. Det er imidlertid viktig at det å være mann på ingen måte skal bli noen unnskyldning for dårlig utførte stell. Jeg er ikke den første mannen som opplever utfordringer knyttet til dette, men kanskje jeg er en av de siste? At noen pasienter nekter å bli stelt av menn kun fordi de er menn er ikke ukjent på norske sykehjem, men dette kan være et utdøende fenomen (Dolonen, 2018). Selvsagt er det ikke bare negativt å være mann på et sykehjem. Da jeg og min praksisveileder gikk inn til en kvinnelig pasient som selv er utdannet lege sa hun: «Åh, så fint å få legebesøk i dag». Da jeg skulle prøve å ta min første CRP, skjønte imidlertid pasienten at dette ikke var en mann som bar hvit frakk i det daglige. Senere har vi ledd av episoden, alle tre.
Ifølge SSB var det 390 176 kvinner med helse- og sosialfaglig utdanning som var sysselsatte i 2022. For menn var dette tallet 82 953 (SSB, 2023). Dette vil da si at for hver mann som jobber, er det 4,7 kvinner. Det er med andre ord få menn i forhold til kvinner.
Jeg har ikke nødvendigvis dekning for å si det, men jeg tror at jeg noen ganger slipper billigere unna enn mine kvinnelige medstudenter, kun i kraft av at jeg er mann. For latskapens del, er dette en kjempefordel. For yrkesutøvelsen sin del, er det ikke like heldig. Et overfladisk eksempel var da jeg skulle re opp en seng hvor jeg på en eller annen måte klarte å vrenge begge putevarene feil vei. Da fikk jeg beskjed om at det egentlig ikke var så farlig. Et annet eksempel var da jeg hadde glemt å vaske et baderomsspeil hos en beboer, og fikk beskjeden «det gjør ingenting, det må vaskes i morgen uansett». Jeg undres om jeg hadde møtt andre krav dersom navnet mitt var Line?
En annen positiv side med det å være mann i et kvinnedominert yrke, er det samholdet som automatisk blir til i møte med mannlige kolleger. Jeg tror når en mannlig pleier møter en annen mannlig pleier, skjer noe av det samme som skjer oss nordmenn når vi møter andre nordmenn i utenlandet. Plutselig så kjenner vi hverandre, og vi har mye å prate om. Jeg har også opplevd at noen eldre pasienter syntes det er «allright» å kunne ha litt manneprat med en ung og forholdsvis uerfaren sjel.
Prosjektet «Menn i helse» er et nasjonalt prosjekt for å få flere menn inn i helsevesenet. Prosjektet er en komprimert utdanningsløp som gir tittelen helsefagarbeider ved veis ende. Prosjektet har vært en stor suksess (Svendsen & Toftaker, 2023). Selv om helsefagarbeiderutdanningen og vernepleierutdanningen er utdanninger på forskjellig nivå – kan det tenkes at det er mulig å få til et tilsvarende prosjekt som gir tittelen vernepleier ved veis ende?
Jeg koste meg i sykehjemspraksisen. Jeg lærte mye om hvordan kroppen fungerer, og kanskje vel så mye om hva som skjer når kroppen ikke fungerer. Jeg lærte meg hvordan du setter en intramuskulær injeksjon og jeg lærte hvordan en tar av og på en bandasje. Det jeg tror jeg var best til, var det å prate, drikke kaffe og følge nøye med på gamle røverhistorier – som ble servert av både mannlige og kvinnelige pasienter.
Dolonen, K. (2018). En del pasienter nekter å bli stelt av menn – kun fordi de er menn. Sykepleien. https://sykepleien.no/2018/10/en-del-pasienter-nekter-bli-stelt-av-menn-kun-fordi-de-er-menn
Statistisk sentralbyrå, (2023, 9. desember). Helse og sosialpersonell. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/helse-og-sosialpersonell
Svendsen, M. & Toftaker, J. (2023). Menn i helsevesenet: Rekordhøy pågang. NRK https://www.nrk.no/trondelag/over-tusen-pameldte-sa-langt-i-2023-til-_menn-i-helse_-prosjektet-1.16279023
