For få år siden kom boken Kunnskapsbasert miljøterapeutisk arbeid (2022). I kjølvannet av denne boken har Universitetet i Agder (UiA) opprettet en ny masterutdanning i miljøterapeutisk arbeid, og nå er det mulig å søke på dette studiet for første gang. Vi har tatt en prat med Silje Haugland, førstelektor ved UiA og en av redaktørene for nevnte bok.
Silje, gratulerer så mye med et spennende og nødvendig masterprogram. Fortell oss kort hva denne utdanningen innebærer, og hvordan den er satt sammen.
– Vi har satt sammen en utdanning som vi tror passer svært godt for vernepleierprofesjonen. Vernepleieren jobber for tjenestemottakere som i større grad både har fått anerkjent rett til å bestemme selv, men som også har fått opplæring og økt erfaring med dette. Dersom selvbestemmelsesferdighetene er begrenset av ulike grunner, er det vernepleierens jobb å få frem personens vilje. Tjenesteyteren må dermed kunne møte dette behovet med en bredde innen miljøterapeutisk arbeid. Studiets spesialiseringsdel i miljøterapeutisk arbeid har fire emner:
– Jeg skal gå litt nærmere inn på de ulike emnene. Fagledelse og forståelse av miljøterapeutisk arbeid er tema i det første emne. Innblikk i fagideologisk grunnlag for ulike miljøterapeutiske retninger, og hvordan organisere og yte kvalitet i tjenester nært hovedpersonen vil være startpunktet.
– Deretter følger det andre emnet, som vi har kalt empatiorientert miljøterapeutisk arbeid. Valget av empati som nøkkelord kommer av at fokuset ligger på tjenestemottaker sin innlevelse og forståelse av opplevelse, tanker og følelser som utgangspunkt der blant annet emosjonsfokusert miljøterapi og traumebevisst omsorg inngår.
– Det tredje emnet, målretta miljøterapeutisk arbeid, tar for seg utvikling av ferdigheter og kompetanse hos tjenesteyter med mål om økt livskvalitet. Emnet tar også for seg fremming av erstatningsatferd og andre positive strategier som alternativ til bruk av aversive konsekvenser på atferd som utfordrer.
– Det fjerde, og siste emnet, er kognitiv atferdsterapi der arbeid i miljøet settes sammen med denne samtalebaserte måten å jobbe på. Det handler om å bevisstgjøre personens egne tanker og handlinger, samt å fremme motivasjon.
– Etter denne spesialiseringen følger emner som forbereder på masteroppgaven; vitenskapsteori, forskningsmetoder og forskningsetikk. Masterprogrammet har den litt svingende og lange tittelen ‘Master i psykososial helse med spesialisering i miljøterapeutisk arbeid’. Det vil også være mulig å ta de fire emnene i det miljøterapeutiske arbeidet som videreutdanning.
Slik du ser det, hva er de viktigste kompetanse- og ferdighetsmålene studentene tilegner seg i løpet av dette studiet?
– Det er jo vanskelig å velge når en spesialisering som denne har hovedfokuset på at det er summen av alle emnene som gir kompetanse i å møte kompleksiteten i problemstillingene.
– Jeg tror vi klarer å operasjonalisere en del ferdigheter som er sentrale for relasjonen mellom tjenestemottaker og tjenesteyter i delen knyttet til empatiorientert miljøterapeutisk arbeid. Det å kommunisere, ha empati, regulere egne følelser og ta den andres perspektiv er noe vi ofte snakker om, men kanskje ikke har så mange redskaper til å mestre. Studentene får ferdigheter i å sette seg inn i en annen persons ståsted, men også jobbe med egen selvinnsikt i dette emnet.
– Tjenestemottaker skal jo ikke bare «forstås» – hen har ressurser og muligheter for utvikling som vi som tjenesteytere kan hjelpe frem. Det å bistå personer i endringsprosesser basert på at personen forstår egne tankemønstre og emosjoner er en ferdighet som tjenesteyter trenger. I tillegg er det å kunne legge til rette for mestringsbetingelser, bidra til ny læring, forebygge atferd som utfordrer og endre atferd viktige deler av repertoaret til en vernepleier. Dersom tjenestemottaker ikke har ressurser til å endre dette selv, så har vi ansvaret for å kunne noe mer, vi må bidra slik at personens utvikling ikke begrenses fordi vi ikke maktet å bygge videre på de ferdighetene som tjenestemottakeren har fra før. Og til slutt så må vernepleieren kunne drive slike prosesser i en personalgruppe og i et system – det vil si lede faget. Dette er nødvendige ferdigheter hvis vernepleieren skal drive miljøterapeutisk arbeid.
Hvilke utfordringer mener du at miljøterapeuter står overfor i dagens samfunn, og hvordan adresseres dette i masterutdanningen?
– For det første mener jeg det er viktig at tjenestemottakeres økte kompetanse i selvbestemmelse og økt rettighetsperspektiv ikke blir begrenset av at vi ikke klarer å møte de kravene dette stiller. Flere brukerstemmer vil medføre økt mangfold i behov og kreve mer fleksibilitet hos tjenesteytere. Dette tror jeg vår spesialisering klarer å møte.
– For det andre er det en utfordring med det enorme tilfanget av forskning og informasjon. Det blir lett så overveldende for fagpersoner at de mister motet når kravet om kunnskapsbasert praksis står over dem. Jeg tenker at det som kan skje er at fagfolk snevrer seg inn mot én retning som et motsvar til denne massive kunnskapsmengden. Men det er nettopp i disse tider vi trenger fagfolk som kan mye – generalist er ikke et skjellsord. Dette tror jeg vi klarer å motvirke ved at vi setter sammen emner som bygger på svært ulike fagideologiske grunnlag – eksempelvis emosjonsfokusert terapi som har utspring i psykodynamisk orientert psykologi, og kontekstuell forståelse av atferd og atferdsanalyse som har opphavet i læringsteorien.
– For det tredje er jeg redd for at fagfolk skal misforstå og tenke at når så mange ulike retninger undervises i, så blir konklusjonen at alt går – at alt er like riktig. Sånn er det ikke. Derfor tror jeg at det å være etterrettelig og grundig i å følge endringsprosesser og miljøterapeutisk arbeid med tanke på evaluering der en sammenligner førtilstander eller basislinjer med faktiske endringer blir desto viktigere. Jeg tror de vernepleierfaglige arbeidsmodellene og ulike problemløsningsmodeller er viktigere enn noensinne.
– Den siste utfordringen er generell – behovet for kompetanse er om mulig enda større enn tidligere. Vi er midt i en KI-revolusjon som vi bare så vidt aner omfanget av. Det eneste som er helt sikkert er at mennesket må ha kunnskap når vi møter kunnskapsgenerering som baseres på maskinlæring. Hvis ikke vil vi ikke klare å identifisere feil og mangler.
Har du noen tanker som kan inspirere studenter som tenker å drive forskning innenfor miljøterapeutisk arbeid?
– Først og fremst så bør viktigheten av dette forskningsfeltet inspirere. Etter mitt syn er det for lite anvendt forskning på feltet. Det å finne ut av hva som fører til at tjenestemottaker opplever kvalitet på de tjenestene hen ber om, og hvordan vi oppnår de målene hen synes er viktig – er viktige forskningsspørsmål. Min mening er at mye fokus ligger på å beskrive og forstå sammenhenger. Men det hjelper svært lite hvis forskningen stopper der. Det er ikke sånn at selv om en påviser at ungdom med ADHD har større sjanse for depresjon så har en løst utfordringen. Nei, da har bare forskeren funnet ut av akkurat dette. Deretter blir det ofte opp til praktikeren å finne ut av hvordan hjelpe denne ungdommen til bedre psykisk helse. Det er mulig jeg overdriver – men det er et gap her. Så her er det bare å gripe fatt i faglig interessante, utfordrende og viktige problemstillinger – viktig forskningsarbeid står foran dere!
Velkommen som student hos oss på Masterstudium i psykososialt arbeid med spesialisering i miljøterapeutisk arbeid ved Universitet i Agder. Søknadsfristen er 15. april (1. mars for noen søkergrupper).
Les mer om studiet her.
