Johan Bruland, du har lang fartstid som vernepleier og lærer på vernepleierutdanning i det som i dag heter Høgskulen på Vestlandet. Men nå har du jobbet i en administrativ stilling i over 10 år, der du støtter ansatte og studenter i bruk av læringsplattformer og digitale verktøy. Så lurer jeg på, har du fortsatt vernepleieren med deg? Ville vi ha sett vernepleierkompetansen din igjen i måten du forholder deg til ansatte og studenter?
– Jeg opplever at jeg har vernepleieren med meg. Vernepleierbakgrunnen har nok preget både verdiene mine og måten jeg møter ansatte og studenter. Det merkes nok ekstra godt når jeg treffer de som føler at de ikke mestrer det digitale. Ofte er det ansatte. Noen ansatte synes å føle så stort ubehag av å ikke mestre det digitale, at det går ut over både trivsel og selvforståelse og ansettelsesforhold. Noen vurderer sin stilling! Selv har jeg tenkt at de som er vant med å lykkes i akademia, for eksempel doktorer og professorer, noen ganger synes å oppleve større ubehag med å ikke mestre enn andre.
Hvordan kjenner du igjen dette ubehaget?
– Det oppdages etter hvert i samtalen. I synkron samtale er et tidlig tegn at vedkommende ønsker at jeg skal dele skjerm. Etter hvert når vi kommer til problemstilling spør jeg om hen vil overta, slik at jeg kan veilede når hen gjennomfører digitale klikk. Er svaret da at jeg bare kan fortsette delingen og gjøre disse klikkene, kan jeg begynne å lure på om personen har overskudd til å tilegne seg denne nye kompetansen. Jeg aner et ubehag. Videre, når jeg utfører klikkene som det er meningen at vedkommende skal lære og som vil løse problemet for hen, prøver jeg å vise hvor jeg klikker, for læringen sin del. Er det tydelig at personen helst vil at jeg bare skal gjøre det for hen, kan det i så fall styrke min mistanke om digitalt ubehag. Da kan jeg for eksempel spørre, «kan du fortelle litt om hvordan du og ditt undervisningsmiljø samarbeider om det digitale?» Da åpner den slitne seg, og jeg får gjerne bekreftet at vedkommende er sliten inntil det utbrente på det digitale. Fortellingen som går igjen er at de sitter mye alene med dette arbeidet, for eksempel å klargjøre Canvas-emner til undervisning. Slik klargjøring er i seg selv en kompleks digital operasjon som krever stor systeminnsikt og brukerkompetanse for å forholde seg til både moduler, oppgaver, sider, quizer, kunngjøringer og diskusjoner. Og Canvas er bare en av de mange ulike digitale verktøyene som emneansvarlige må håndtere. Andre er TimeEdit (timeplan), Leganto (pensum), Wiseflow (eksamen og sensur), Sensorportalen (registrere sensorer), FagpersonWeb (bekrefte studentresultater), SurveyXact (emneevaluering), og flere! Alt det må til for at resultatet mot studenter skal ha forsvarlig kvalitet, og det er en tung bør for mange å bære. Folk flest er ganske ærlige på det, flere gråter grunnet tapsopplevelser av ikke å kunne mestre, og jeg kjenner til flere som har sluttet grunnet alle de digitale kravene på HVL.
Hva sier du til dem, når du skjønner at de sliter?
– Jeg har nok noen mer eller faste ting som jeg pleier å si til de som jeg opplever trenger støtte. For eksempel:
– Alt dette både sier og mener jeg! Jeg forstår jo at dette handler mer om det jeg kaller for de undervisningsansattes «digitale arbeidsmiljø», enn om den enkeltes digitale kompetanse.
Kan du si litt mer om hva du legger i undervisningsansattes digitale arbeidsmiljø?
Da tenker jeg på at teknologi og digitale verktøy blir stadig mer integrert i arbeidsrutinene, og at det har vært betydelige endringer i arbeidsprosessene i UH-sektoren på dette området. Mange av systemene jeg nevnte har blitt introdusert i løpet av de siste ti årene. Jeg observerer at kontinuerlige endringer i arbeidsprosesser på grunn av nye digitale løsninger skaper usikkerhet hos mange. Dette kan føre til at folk føler at de mister kontrollen over sin egen arbeidssituasjon, noe som kan påvirke deres engasjement og følelse av tilhørighet på jobben negativt. Min bakgrunn som vernepleier indikerer at dette peker på en mangel på tilrettelegging.
– Det er en ubalanse mellom kravene til digital kompetanse og individers oppfatning av sin egen dyktighet. Endringstakten er høy, og endringer i rutiner ved innføring av nye digitale løsninger eller fusjoner mangler en helhetlig vurdering. Det ser ut til at ingen tar hensyn til den totale endringsbelastningen for spesifikke roller. En intern arbeidsgruppe ved tidligere HiB fant det samme for omtrent åtte år siden; vi hadde da seks direktører, alle med ansvar for sine individuelle digitale løsninger, men ingen hadde ansvar for helheten. Jeg savner dette helhetlige perspektivet, og at endringer ledes og styres etter bestemte kvalitetsprinsipper og -metoder. Rutiner, rolle- og kompetansekrav, ledelsens ansvar osv. bør dokumenteres i et kvalitets-/internkontrollsystem. Vi har et slikt system for fag/utdanning, men hvorfor ikke innføre noe tilsvarende i felles- og fakultetsadministrasjonen? Min erfaring er fra HVL, men dette kan umulig bare gjelde hos oss. Her tror jeg at jeg peker på et mer generelt problem i hele UH-sektoren! Mangel på helhetlig tenkning og aktiv oppfølging gjør at vi vanskelig kan ta stilling til om nye rutiner eller digitale løsninger blir fulgt som forventet, og om de fører til ønskede resultater for studenter, ansatte, samfunnet og internt i organisasjonen. I en slik evaluering ligger også å sikre at alle berørte ikke bare får informasjon, men tilstrekkelig støtte, at de blir spurt om sin opplevelse og hva de trenger, og at de får det de trenger for å mestre. Det er et faresignal at så mange aktører i en organisasjon opplever å komme til kort.
