Vi som jobber på vernepleierutdanningene, er i gang med veiledningen av sisteårsstudentene. Det er nå det gjelder. Alt de har lært i løpet av tre år skal smis sammen til fantastiske beskrivelser av vernepleierfaglig praksis. Dette bør være «vårens vakreste eventyr» for både lærere og studenter. Hvorfor sitter jeg da hvert år og er oppgitt over studenter som mangler det jeg betrakter som grunnleggende i enhver vernepleiers kompetanse?
Kunnskap om retten til å bestemme selv, til å samarbeide og delta i utviklingen av eget tjenestetilbud, om den nasjonale veilederen og tilnærminger som øker livskvaliteten på alle områder. I det minste bør studentene vite at helsen skal sjekkes før en kjører i gang med inngripende atferdsendrende tiltak. Hva er grunnen til at studentene har disse kunnskapshullene, og hvordan i alle dager har de kommet til det siste året uten at vi lærere har oppdaget dette? Vi underviser jo tross alt i temaene, og studentene har godkjente eksamener, arbeidskrav og praksis.
Var alt bedre før? Nei, jeg tror ikke det, – men noe var bedre. På 1990-tallet kjente jeg alle studentene fordi jeg fulgte dem gjennom hele utdanningen, og det var færre å forholde seg til. Jeg kunne gå god for hver og en som fikk vitnemålet. Nå blir jeg bare litt kjent med dem jeg veileder, og ikke med de store kullene jeg møter når jeg underviser. Heltidsutdanningen til OsloMet har hatt en økning de ti siste årene fra 89 startede studenter til 201 studenter i 2023-kullet (Tableau). Dette er også et bilde på profesjonsutdanningenes tilpasning til universitetsmodellen.
Hvorfor er det viktig å bli kjent med studentene? Opprinnelig er enhver profesjonsutdanning basert på en «mester-læringsmodell», og for å kunne legge til rette for læring bør vi kjenne til studentens kunnskaps-, holdnings- og praksisgrunnlag. Dette er utgangspunktet for å planlegge undervisningens innhold, nivå og progresjon. Erfaringsvis vet jeg også at flere sliter med å omsette det de lærer til «helheter», strukturerte arbeidsprosesser og praktiske ferdigheter. Dette har ikke endret seg, men på 1990-tallet hadde vi ikke eksterne komiteer som vurderte studentens skikkethet til yrket, det fant vi lærere ganske raskt ut av og kunne ta oss en prat med vedkommende og eventuelt veilede personen tidlig i studiet.
En viktig endring fra tidligere er studiesituasjonen. Dagens studentbarometer viser at studentene jobber mer og bruker mindre og mindre tid på studiene (Svarstad, 2024). Tidligere var det obligatorisk oppmøte, noe som også begrenset muligheten til å drive med så mye annet enn skole. I tillegg arrangerte skolen ukelange vinter- og sommeraktivitetskurs som var fantastiske møteplasser mellom studenter, lærere og personer med funksjonsnedsettelse. Sistnevnte var som oftest instruktørene på slike kurs, og i første praksisperiode ble studentene veiledet av personer med funksjonsnedsettelse eller deres pårørende. Når jeg tenker tilbake, ble studentene plassert i en rolle vi i dag omtaler som personlige assistenter. Både ukeskursene og første praksisperiode preget studentene på en positiv måte videre i studiet.
Hva med dagens studenter? Har de anledning til å bli godt kjent med tjenestemottakerne? Vet de nok om livssituasjonen deres, og er kjennskapen til tjenestemottakerne en motivasjonsfaktor til å fullføre utdanningsforløpet? I 2012 var frafallsprosenten på vernepleierutdanningen ved OsloMet på 25% (Bråten et al., 2022), mens den i 2023 var på 36%; altså nesten 10% økning (Tableau). Hva er det som virker negativt inn på studentenes motivasjon til å delta i undervisningen og å fullføre?
Har utdanningen sviktet studentene? Eller svikter studentene ansvaret de har overfor samfunnet og egen yrkesutøvelse? Utdanningen er gratis, og det studentene må bidra med er engasjement og innsats. Jeg opplever mine kolleger som dyktige, men jeg skal ikke gå god for at alle forelesninger og veiledninger er like inspirerende.
Et år jeg veiledet studenter i egenendringsprosjekter, var det ei som hadde som mål å følge undervisningen på skolen. Jeg undret meg over målsettingen og spurte om bakgrunnen. Svaret var at hun forrige semester hadde vært på skolen en dag utenom obligatorisk undervisning, hun hadde ikke lest noe særlig pensum og hadde strøket på eksamen. Hun erkjente derfor sammenhengen mellom innsats og resultat. Det som skremte meg, var at hun hadde et år igjen av utdanningen.
Jeg har også møtt studenter som ikke visste hva Downs syndrom var, eller andre sentrale funksjonsnedsettelser de sannsynligvis møter hos tjenestemottakerne. Jeg forstår ikke hvordan de med slike kunnskapshull kan klare å innfri på viktige ansvarsområder som er regulert av lover og forskrifter, og som krever kompetansen som defineres i retningslinjene til utdanningen (Kunnskapsdepartementet, 2019).
Oppmøtet er et problem jeg hører mange lærere snakker om i disse dager, og i mange tidligere år. Dette skaper frustrasjon, og selv lurer jeg på hvorfor jeg skal sitte i flere dager og forberede undervisning, når bare et fåtall av studentene «gidder» å møte opp? Og hva med alt «gratisarbeidet» jeg påtar meg når jeg bruker ekstra tid på å veilede studenter på ting de har hatt undervisning om?
Hva er så grunnen til at en sånn surmaga lærer holder ut år etter år? Svaret er enkelt! Det er bingoeffekten. Det mest opprettholdende forsterkningsskjemaet som finnes. For, innimellom glimter det til med noen veldig interesserte, oppdaterte, selvtenkende studenter som gir meg nye perspektiver og ny kunnskap. Det er godt å kunne innrømme overfor en student at «dette vet jeg ikke», slik at vi kan finne ut av det – sammen.
Jeg kunne jo bare gitt blaffen, og surfa på gammel vane overfor disse «fraværende studentene», men situasjonen er den at vi trenger så inderlig sårt flere vernepleiere. Vi trenger at alle som begynner på studiet fullfører med kvalifikasjoner som gjør tjenestemottakerne gode på å leve livene sine, og vernepleierne stolte av kompetansen sin.
Nåværende helseminister Kjerkol har uttalt at vernepleiere har «unik forståelse av enkeltmenneskets helhet» med «forståelse av likeverd, likestilling, medvirkning og respekt for det frie valget til den enkelte.» Hun mener at vernepleiernes kompetanse er nødvendig og etterspurt på alle nivå (Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, 2023). Det er jeg så inderlig enig i, men da må vi alle ta ansvaret for å ha den kompetansen som forventes av oss.
Bråten, B., Lillevik, R., & Gussgard Volckmar-Eeg, M. (2022). Profesjonsutdanninger for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Utviklingstrekk og utfordringer basert på en litteraturgjennomgang
Fafo-rapport 2022:08. https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/profesjonsutdanninger-for-barnevernspedagoger-sosionomer-og-vernepleiere
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. (2023). Vi trenger dyktige vernepleiere https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/-vi-trenger-dyktige-vernepleiere/id2966432/
Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, (2019). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-411
Svarstad, J. (2024). Studentene bruker rekordlite tid på studiene, men jobber stadig mer. KHRONO. Retrieved 16.02.24, from https://www.khrono.no/studentene-bruker-rekordlite-tid-pa-studiene-men-jobber-stadig-mer/850099?utm_campaign=2024-02-17%3A+Han+skriver+og+selger+masteroppgaver+%2F%2F+Sterk+l%C3%B8nnsvekst+for+statsansatte+%2F%2F+Ikke+godkjent+som+h%C3%B8gskole&utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_content=header
Tableau. Tableau (oslomet.instructure.com). Presentasjons- og rapportverktøy koblet til Felles studentsystem (FS).