Anne Line Kihle og Mari Solberg Lyftingsmo, dere er begge vernepleiere og studieprogramansvarlige ved Høgskolen i Innlandet. Nå går dere inn i et samarbeid med oss i Vernepleier.no. Blant annet har fagmiljøet hos dere nå forpliktet seg til å levere 5 saker til oss i 2024. Vi i redaksjonen synes jo dette er helt fantastisk, og vi ser virkelig frem til å samarbeide med dere! Men hvorfor gjør dere dette? Hva håper dere å få ut av det?
Anne Line: – Først vil vi gjerne takke redaksjonen for at dere har tatt kontakt med oss og inspirert lærergruppa ved vernepleierutdannelsen vår. Å få mulighet til å levere saker til Vernepleier.no er en spennende utfordring hvor vi kan vise fram Innlandet og spesielt de dyktige praksispartnerne som vi har i kommunen rundt omkring i hele Innlandet. Her jobber svært dyktige vernepleiere og vernepleierstudenter i mange spennende felt. Dette vil vi selvsagt vise fram. Vi er stolte av det tette praksissamarbeidet vi har. Dette er nok hovedmotivasjonen vår!
Mari: – I tillegg til å løfte frem det tette praksissamarbeidet vårt, ønsker vi også som lærergruppe å kunne samarbeide om et felles prosjekt. I vårt fagmiljø er vi mange vernepleiere, som selvsagt skal utfordres til å bidra. Men vi ønsker også å vise frem tverrfagligheten og bredden i gruppa vår, og mener også dette er relevant for vernepleiere.
Ja, jeg vet at dere har vært en utpreget tverrfaglig utdanning – det er jo noe av det spennende med dere! Og da jeg var på digitalt besøk for å diskutere et mulig samarbeid, ble jeg jo kraftig utfordret på den redaksjonelle linjen vår – at nettmagasinet Vernepleier.no ikke bare skal være «for vernepleiere, om vernepleie», men også «av vernepleiere». Sterke stemmer hos dere mente at dette er ekskluderende – som om ikke de også er dypt engasjert i det vernepleiefaglige prosjektet og har mye å bidra med der? Det var en god utfordring for en som liker å bli utfordret, og vi har tatt det med tilbake til FO, og er i en diskusjon om dette. Hva som kommer ut av den er ikke godt å si, men døren står på gløtt for å prøve å ta inn et par innlegg av ikke-vernepleiere.
Mari: – Så bra at dere har tatt denne diskusjonen i redaksjonen, det setter vi pris på. Da skal vi selvfølgelig engasjere noen av våre dyktige ikke-vernepleiefaglærere slik at de får vist frem sitt engasjement for vernepleierutdannelsen!
Anne Line: – Vi tenker også at det kan være en mulighet for at fagpersoner hos oss som ikke er aktive forskere og ikke har erfaring med å skrive kanskje kan vise seg fram? Kan det være ett lite dytt for de flinke praktikerne til å formidle den verdifulle kunnskapen sin?
Det er viktig – jeg tenker jo at vernepleiefaget handler mye om å skreddersy komplekse tjenester – og at med det store mangfoldet blant tjenestebrukerne som vi møter, kan det bli et tilsvarende mangfold i konkrete utforminger av tjenester. Det er også noe av det vi håper på – at dere som er så tett på praksisfeltet kan bidra til å nøste frem de gode fortellingene fra grasrota om hvilke utfordringer en har stått i sammen med personen, og hvordan en har håndtert dem sammen med personen. På vei fra utfordring fra løsning kan det være mange aktører involvert, og vi vil gjerne høre fra dem alle. Vi er åpne for reportasjer med fullt navn og bilde på alle involverte – og her tar vi tar hånd om de formelle samtykkene!
Anne Line: – Helt enig i at det er viktig å få fram de gode historiene, og alle som samarbeider for å gi faglig gode tjenester til alle aldersgrupper. Får vi fram disse fortellingene fra feltet, vil også det praktiske håndverket til vernepleiere komme frem i form av de gode løsningene. Kanskje kan vi vise noen av de spennende prosjektene som følger av at våre 3. års studenter deltar i fordypningsgrupper av ulike slag. Vi har for eksempel mange studenter som har prosjekter i barnehager hvor de samarbeider med både spesialpedagoger, barnehagelærere og vernepleiere. Her er det mange gode historier å vise frem!
Hvis vi løfter blikket litt, har dere noen langsiktige ønsker for vernepleie som fag?
Mari: – Vernepleiere jobber på flere ulike arenaer og det fordrer at det er en tydelig forskjell fra andre tre-årige helse- og sosialfaglige utdanninger. Vi trenger et vernepleiefag som har tydelig fokus på praksisfeltets behov. Det forutsetter et godt samarbeid med praksisfeltet og gode rammebetingelser for praksisveiledere – eksempelvis veilederkompetanse og ressurser til veiledning. Først da kan studentene lære å utøve det håndverket jeg mener vernepleiefaget er. Jeg mener at det ikke bare er helsefaget vårt som skal skille utdanningen vår fra andre utdanninger, men også vår kompetanse innenfor metodisk arbeid. Den systematikken som metodisk arbeid representerer er et viktig skille mellom vernepleie og andre profesjoner. Jeg mener at anvendt atferdsanalyse bør ha en plass i vernepleiefaget. Et vernepleiefag som kjennetegnes av kunnskapsbasert praksis vil gjenspeiles gjennom vernepleiere som er bevisst sitt ansvar som profesjonsutøvere, stiller spørsmål og holder seg faglig oppdatert. Vernepleierne sin unike kompetanse er svært viktig i tjenestene til personer med utviklingshemming. Jeg ønsker virkelig at det blir synliggjort i lovverket og at vernepleierkompetansen blir et krav i tjenester til personer med utviklingshemming.
Anne Line: – Jeg er helt enig med min kjære kollega Mari i hennes langsiktige ønsker for vernepleierfaget. Jeg synes nettopp at dette nettstedet bidrar til å vise frem vernepleierkompetansen, og igjen er vi skikkelig stolte for at vi skal levere saker til dere. Vi gleder oss til å være bidragsyter til Vernepleier.no og vil vise fram praksisfeltet i Innlandet, vise tverrfaglighet i formidling av vernepleierfaget og gi plass til dyktige praktikere som skribenter.
Takk for gode svar! Jeg gleder meg til den første saken fra dere!
