«Hos 422 har det vært rolig hele natten. 413 har holdt det gående siden 04-tiden, og Dronninga nederst i gangen, der har det vært avf. +++»
Sitatet ovenfor er det dessverre mange av oss som kjenner seg igjen i, enten fordi vi selv har gitt en slik rapport, eller fordi vi har fått en slik rapport under overlapp.
Hva betyr egentlig å «ha holdt det gående siden 04-tiden»? Hvorfor omtaler vi damen som hadde større mengder avføring denne natten, som «Dronninga nederst i gangen»? Er hun av adelig slekt? Har vi profesjonalisert oss så voldsomt at vi legger lokk på «for nære relasjoner» med de som mottar tjenester, slik at det blir riktig å omtale folk med rom-nummer eller journal-id, fremfor deres navn?
Jeg har drevet med veiledning innen helse- og omsorgstjenesten på habiliteringsfeltet de siste 15 årene, i spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og hos private tilbydere. Fenomenet med hvordan vi snakker om og omtaler de som mottar tjenester, oppleves noenlunde likt uavhengig av om tjenestene er offentlige eller private helse- og omsorgstjenester.
Noen av gjengangerne er utsagn som: «Jeg har stått på denne bruker’n de siste 15 vaktene» eller «Hu er språkløs og har alvorlig P.U.» Altså, her er det åpenbart en preposisjonsfeil! Vi står jo ikke på folk. Det er godt mulig enkelte medarbeidere er sammen med og yter tjenester til samme tjenestemottaker i 15 vakter på rad. I så fall kan det være bra for kontinuitet og forutsigbarhet, forutsatt at relasjonen mellom dem er god.
Jeg undrer meg over at folk kan finne på å omtale noen som «språkløse». Språk kan være så mangt. Talespråk, kroppsspråk, tegnspråk, ASK, lyder, blikk, ansiktsmimikk, gester, posisjonering og fysisk motstand er alle ulike former for kommunikative uttrykk. Jeg kan gå med på at dersom en person ikke innehar vokalt talespråk på sitt kommunikative atferds repertoar, kan vi si at personen ikke har vokalt talespråk, men at personen er «språkløs» – det er jeg ikke med på!
At responser uteblir eller at personen ikke svarer som forventet i kommunikasjon og dialog betyr ikke at de ikke har språk. Når verbale episoder uteblir handler det om manglende forstrekningsbetingelser i kommunikasjonen. Senderens atferd fører ikke til respons fra mottakeren, altså forsterkes ikke senderen, av mottakeren. Språket i verbale episoder trenger ikke være vokalt talespråk, snarere er det følgende kriterium Skinner legger til grunn: «… the ‘listener’ must be responding in ways which have been conditioned precisely in order to reinforce the behaviour of the speaker …» (1957, s. 225). Det er ikke uvanlig for de fleste av oss, i alle fall vi som har barn og ungdom i hus, at vi fra tid til annen opplever at vår verbalatferd ikke forsterkes? Tenk bare på situasjoner hvor tenåringen sitter dypt konsentrert med iPad’n sin og spiller Minecraft. Du gir beskjed fra kjøkkenet at middagen er klar. Det forekommer nok at din verbalatferd ikke forsterkes. Tenk så på hva som bygger seg opp hos deg, av frustrasjon og potensiell utfordrende atferd …
Hvorfor dette eksemplet? Jo, tenk igjen på at noen av oss omtaler andre som «språkløse». Dette påvirker våre holdninger og hvordan vi anser den andres evne til å kommunisere, som igjen skaper risiko for at vi tenker at den andre ikke kan kommunisere. Med en slik oppfatning vil vi kunne komme til å overse mange ulike kommunikative initiativ, som igjen kan føre til økt intensitet i lyder, blikk, ansiktsmimikk, gester, posisjonering og fysisk motstand. I neste rekke vil vi kanskje kategorisere dette som utfordrende atferd, tross for at det er iherdige forsøk på å kommunisere et eller annet.
Så har vi alle superlativene eller «titlene» vi driver og omtaler folk med: «Det er Go’gutten min det» sier helsefagarbeideren, 22 år, til Sigurd, mann 59 med Downs syndrom. I beste fall synes Sigurd det er stas å bli kalt «Go’gutten», hvis han forstår hva som ligger i begrepet. Tonefallet til helsefagarbeideren kan være avgjørende for at Sigurd synes «Go’gutten» er greit. Men, er det respektfullt? Å omtale en mann på snart 60 år, som «Go’gutt»?
Eller det klassiske eksemplet med Guro, damen med lett psykisk utviklingshemming som ikke lar seg pille på nesa, og stadig hevder sin selvbestemmelsesrett. Hun oppfattes nok som såpass pågående og brysom, at når personalet titulerer henne som «Sjefa på bruket», er det neppe ment med positiv ladning.
I en reportasje fra NRK Vestfold og Telemark (2018) forteller Mari Bjurgren (36 år) at hun er lei av å bli snakket til som om hun er et lite barn, eller det hun kaller en «bikkjerosaktig-måte». Hun tror det handler mye om uvitenhet. Folk snakker nedover til meg og sier: «Ååå, så flink du er», når jeg gjør noe som er helt normalt, forteller hun.
Jeg er selv pårørende til en svært alvorlig psykisk syk pappa. Alvorlig funksjonsfall for fire år siden resulterte etter hvert i fast sykehjemsplass i en alder av 67 år, grunnet psykisk lidelse. I perioder med for lavt næringsinntak og somatiske plager som kompliserer hans hverdagsfungeringen opplever jeg nok at hans kognitive evner svekkes, men når han er stabilt deprimert henger han godt med kognitivt. Pappa uttrykker sjelden annet enn at livet er håpløst, smertefullt og ikke verdt å leve, men av og til sier han andre ting. Et eksempel var en gang jeg besøkte ham, og personalet ved avdelingen kom inn til han for å spørre om vi ønsket en kopp kaffe. Hun henvendte seg: «Hei kameraten min, vil dere ha en kopp kaffe og litt kake?» i et litt tilgjort, barnlig tonefall. Pappa hogg til med tydelig røst: «Jeg er for f@#! ikke kameraten din, jeg er en psykiatrisk pasient som bor der du jobber!»
Det kan være lurt å tenke seg om, om hvordan vi snakker til og om de vi yter tjenester til!
Referanser:
Indreiten, A. B. og Furulund, M. (2018, 3. januar). Er lei av å bli snakket til som om hun er et barn. NRK. https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/blir-snakket-til-som-om-hun-er-et-barn-1.13839936
Skinner, B. F. (1957/1992). Verbal Behavior. B F Skinner Foundation. XanEdu Publishing
Foto av Brett Jordan på Unsplash
