På midten av 1980-tallet ble jeg kjent med et bofellesskap i Danmark der ansatte «flyttet ut» og overlot styringen til dem som bodde der. Jeg likte eksperimentet, blant annet fordi jeg tror ansatte der lærte noe nytt om personenes evne til samarbeid, selvstendighet og til å organisere seg selv og andre.
Samtidig vet jeg at dette ikke er løsningen. Det er en grunn til at personer har enkeltvedtak om hjelp i hverdagen. Men, har de selv hatt reell medbestemmelse på innholdet i enkeltvedtaket? Min erfaring er at jeg tror dette stort sett bestemmes av alle andre enn dem selv.
På begynnelsen av 1990-tallet var jeg leder for en ansattgruppe som etablerte et bofellesskap for fem personer. Huseierne, som personene ville bli omtalt som, flyttet én etter én inn i sin egen leilighet som de møblerte på ulike måter.
For de fleste av dem var det pårørende som møblerte. En av dem hadde ingen pårørende og fikk hjelp av en ansatt. Han bestemte alt selv og det ble et spennende interiør. De andre leilighetene var mer like i møbleringen.
Videre innførte vi «omvendt» registrering av hjelpen de fikk. Ansatte registrerte egen atferd og ikke huseiernes. Det vil si at vi registrerte hjelpebetingelsene ansatte ga, og mente dette var en bedre måte å måle økt selvstendighet hos huseierne.
Tidlig i etableringsfasen ble det også etablert ukentlige husmøter som huseierne drev selv. De fikk hjelp av en tilrettelegger til å lede og skrive referater fra møtene. Som leder tilrettela jeg turnusen slik at huseierne kunne ha de samme ansatte som tilretteleggere på husmøtene.
Som leder bestemte jeg også at husmøtet var det øverste organet i bofellesskapet og at personalmøtet var underlagt husmøtets beslutninger. Ved ansettelser valgte husmøtet en representant som intervjuet personer som søkte stillingen i egen leilighet, før søkeren de gikk videre til innstillingsutvalget, som også intervjuet kandidaten. Når beslutningen om ansettelse skulle gjøres, veide innstillingen fra huseier-representanten tyngst, fordi både tillitsvalgt fra ansatte og jeg som leder hadde forpliktet oss til å støtte forslaget. Før dette var også utlysningstekst og søkerliste diskutert i husmøtet. Min rolle som leder var at ansettelsesreglementet ble fulgt, men jeg tilpasset dette til at huseierne hadde reell innflytelse.
Ansatte som ble tilsatt på denne måten, ble helt spesielle for boligen. De var engasjerte og ble raskt valgt som primærkontakter for de som bodde i fellesskapet. Ja, for huseierne valgte så klart sine primærkontakter selv. De valgte også hvem de ville gjøre daglige ting sammen med. Turnusplanen med bilder av ansatte som kom på jobb de ulike dagene i uken, ble satt opp i fellesarealet av en huseier med tilrettelegger søndag kveld. På den måten kunne alle finne ut hvem som var på jobb når, og avtale hvem de ønsket hjelp fra. For eksempel hjelp til å komme seg til tannlegen.
En skulle kanskje tro at det var mennesker med lett grad av utviklingshemming som bodde i fellesskapet? Nope, – flere hadde lite ordforråd og ulike atferdsutfordringer. Ansatte jobbet strukturert og målrettet for å forebygge og håndtere ulike reaksjoner. Samtidig la vi stor vekt på å opptre respektfullt overfor huseierne, involvere dem i alt vi klarte, og lære dem om egne og andres rettigheter.
Ansatte som ser på tjenestebrukerne som sine oppdragsgivere, med en klar formening om at «det er for dem vi er på jobb for», vil sannsynligvis bruke tiden sin og prioritere oppgaver annerledes enn dem som «er på jobb for å tjene penger». I bofellesskapet jeg har fortalt om, endret vi også nattevakt-turnusen i helgene, slik at huseierne skulle kunne dra på byen som andre ungdommer, – danse og ha det moro.
Eksemplene jeg beskriver skjedde for omtrent 30 år siden, hvor er vi i dag?
I dag har vi flere lover og konvensjoner som gir rettigheter til medbestemmelse i utformingen av tjenestene, og påpekninger om selvbestemmelsen vi alle har i eget liv.
Skjer dette? Hva er så begrunnelsene for at det ikke skjer? Er dette reelle begrunnelser, eller er de basert på behovet for kontroll over egen arbeidshverdag – og kanskje noe med økonomi?
Min fremtidsvisjon er at det i alle ledd av helse- og omsorgstjenestene samarbeides med personen som mottar tjenesten.
Min visjon er at alle bofellesskap har et husmøte med reell innflytelse på organiseringen av tjenestene. Nettopp fordi jeg gjorde dette sammen med en fantastisk personalgruppe for snart en menneskealder siden, vet jeg at det er mulig. Vi må bare ta initiativet til å samarbeide med personene selv om hva som fungerer for dem der de bor, og hjelpe dem å bygge gode ordninger for reell medbestemmelse og selvbestemmelse. For eksempel at de er med å ansette de som skal jobbe der, ersonell, velger primærkontakt selv, og bestemmer hva/hvordan den daglige hjelpen skal være.
Skal vi gjøre noe med det? Hvis svaret ditt er ja, gjør noe med det! Snakk med personene du møter i jobben din i dag. Bare begynn, ikke vent på at en eller annen leder skal sette det i gang. Ofte er det andre enn nettopp dem som setter i gang slike spennende samarbeidsprosjekter med tjenestebrukerne.
Ordtaket «sjef i eget liv», som Drammen kommune har for tjenestene sine, kan bare bli en realitet dersom ansatte virkelig mener dette er viktig. Som tidligere kvalitetsrådgiver vet jeg også at det bedrer kvaliteten på tjenestene.
God kvalitet er når vi har klart å imøtekomme tjenestemottakernes forventninger til tjenestene de trenger. Det er derfor helt umulig å etablere gode tjenestetilbud uten deres medvirkning i større eller mindre grad. Noen vil trenge gode tilretteleggere og støttepersoner for å klare å medvirke og styre eget liv. Vi kan imidlertid ikke si at det er umulig før vi har gjort en «hederlig innsats» med begrunnelse i CRPD og annet norsk lovverk som beskriver tjenestebrukernes rettigheter.
Vi vernepleiere skal heller ikke glemme våre røtter og grunnleggeren til utdanningen vår, Ole B. Munch, som sa om begrepet «verne» at det handlet om å «tilrettelegge for muligheter» (Horndalen, 2001, s. 62).
Litteratur
Horndalen, Bjørn (2001). Ideologi, fag og virkelighet. Vernepleierutdanningen gjennom 50 år. Universitetsforlaget.
Foto: Mikkel Eknes
Bildet er hentet fra SORs Rettighetsseminar (2019)
